Ordet gripe betyr influensa på spansk, men på norsk betyr det å ta tak i noe. Håndgrep. Det er også en svært vanlig metafor vi bruker om det å fokusere på en sak, eller et forhold, noe som må gjøre; vi “tar tak i saken” eller “vi tar grep”, særlig når det handler om å rette opp noe slags misforhold som vi har tenkt å gjøre noe konkret med (uten å være spesifikk med detaljene). Vi kunne også sagt noe slikt som at “vi skal se på saken” men alle vet at det å se på en jobb ikke er det samme som å gjøre den, så det å “ta grep” lyder mer lovende. Da er man liksom litt igang allerede. Imidlertid er dette neppe et uttrykk man føler seg komfortabel med å bruke hvis man ikke har armer.
Det er ikke korrekt å påstå at jeg er en såkalt politisk korrekt type som er svært nøye med å ikke “tråkke i salaten” i forhold til andre folks følelser og det ene med det andre, men selv jeg forstår at hvis man ikke har armer har man heller ikke hender og hvis man ikke har hender mangler man slike griperedskap som andre tar for gitt. Det er ikke det at man er negativ og ikke vil “ta grep”, det handler om at man ikke har armer. Ting må løses på andre måter. Ville man bedt en blind person om å “se på saken”? Skroll ned til bunnen av siden og klikk tilbake til forrige bloggpost for konteksten her, men det handler kort fortalt om gårsdagens sterkeste søknad om medlemskap i dusteforbundet. Noen påpeker at det finnes deltagere uten armer i langrennsløp for handicappede, som svar på at forbundet krever bruk av skistaver. Lederen svarer med å si at de har tatt grep. Hvilket jo er en ting folk sier, men kanskje ikke når sammenhengen er ting folk uten armer ikke kan gjøre.
Hvis man har sans for humor er livet en komedie. Og hvis ikke? Det er tragisk når mennesker mangler humoristisk sans. Ikke minst fordi humor etter min mening (og sikkert mange andres også) er et tegn på “aktiv intelligens” — og at vedkommende har en personlighetstype som er både leken og forskende samtidig. Dessuten er det nødvendig å ha (eller utvikle) en robust sans for (svart) humor hvis man av noen som helst grunn er nødt til å forholde seg til livets grimme realiteter. Når man klarer å se det komiske i alle ting, ikke minst seg selv, har man kommet til en posisjon av “overskudd” og man føler seg sterkere enn man gjorde mens alt bare var smerte, avsky og usikkerhet. Som jeg stadig sier, på en delt førsteplass over de dummeste ting man kan gjøre med sine egne følelser er det å fornekte dem og det å la seg kontrollere av dem, noe som sikkert på et annet plan utgjør den samme type strategi. Man føler det man føler. Dette er ikke noe man kan styre. Der man bør sette inn viljen er i forhold til hva man gjør. Som alle vet er for eksempel det å “holde kjeft” nesten aldri det dummeste man kan gjøre i en situasjon. Dessuten bør man bruke litt tid på å trene opp evnen til å skjule latteren som gråt. En som bryter ut i hulking fremkaller andre reaksjoner i omgivelsene enn en som bryter ut i latter. Elementær skuespillertrening. Glimrende overlevelsesteknikk. Dessuten lønner det seg å drive med både sang og dans. Det gir frihetsfølelse i kroppen, hvis man synes man trenger det til noe. Selv er jeg hedonistisk orientert. Poenget er “velvære”. Eventuelt evnen til å føle uten at følelsene styrer. Kjært barn har mange navn.
Sannheten er at jeg kan ikke engang forestille meg hvordan livet mitt ville vært hvis jeg ikke hadde hatt armer. Den filosofiske siden av meg ville sikkert klart seg minst like bra, mens jeg ville jo definitivt ikke ha vært håndverker. Den tuklete siden av meg ville måtte ha funnet en annen type utløp. Fotmaleri? Noe i den gata. Jeg har ikke lyst til å fantasere om det — jeg vil heller fokusere på å gjøre det jeg kan med det jeg har. Mer kan ingen av oss gjøre, uansett hva slags begrensninger man er nødt til å leve med. Det å begripe noe er en form for grep som alle kan ta. Pågrep, angrep og overgrep er imidlertid mindre hyggelige ting. Bruker man ikke også begrepet forgripelse? Man kan forgripe seg i forhold til noe eller noen? Jeg tror det noen ganger er synonymt med overgrep, som i prinsippet definitivt er en form for “angrep”. Jeg er imidlertid usikker på ordsammensetningene omgrep og misgrep. De lyder som “brukbare” ord, jeg kan bare ikke huske å ha sett dem noe sted. Det er uansett slik at språket inneholder mange referanser til bruk av hendene. Det er jo ikke først og fremst hjernen som har gjort mennesket til en sær skapning i det store bildet, det er alt vi tukler med.
