Narkomani er en medisinsk og sosiologisk betegnelse for sykelig trang til å bruke et eller flere narkotiske stoffer. Begrepet «narkotika» benyttes i denne sammenheng om alle stoffer som er oppført på FNs eller det norske helsevesenets narkotikalister, og ikke spesielt om stoffer som virker narkotisk i ordets egentlige betydning (dempende, søvndyssende). Det er vanskelig å skille mellom begrepene narkoman og avhengig. I populær språkbruk brukes narkomani ofte om en enhver anvendelse av andre rusgivende stoffer enn alkohol. Når det gjelder avhengighet kan dette også ofte brukes uten at det er snakk om inntak av noe stoff. Man kan for eksempel snakke om spillavhengighet eller sexavhengighet. Her er det selve atferden som avgjør, uavhengig av om det er snakk om å «putte noe i seg» eller ikke.
(Rusinfo.no)
En gang fantes det en mann som utviklet en usunn sans for amfetamin – eller makka som det het den gangen, et japansk ord som betyr “penger”, som jo også er noe som ødelegger folk, uten at jeg vet om det er derfor man begynte å kalle stoffet ved et sånt navn – og som alle vet har amfetamin ganske dramatiske skadevirkninger på kropp og sinn, som kan inntreffe etter bare kort tids bruk av stoffet. Det er etter alt å dømme individuelt hvordan dette utvikler seg, men ingen bruker makka ustraffet. Noe kommer til å skje med dem. Permanent skade på et eller annet vis. Dette vet vi med sikkerhet. Amfetaminbruk skaper som regel et lett gjenkjennelig kroppsspråk med blant annet uro, spastiske bevegelser, ansiktsgrimaser og tanngnissing. Dessuten har det typisk en “paranoidiserende” psykiatrisk effekt med tendens til hallusinering og angstreaksjoner, som i neste instans kan gjøre pasienten aggressiv og utagerende mot de han mener seg plaget av. Det er i det hele tatt så mye galt med dette stoffet at man kan lure på hvorfor folk putter det i seg overhodet, men det har selvsagt sin åpenbare forklaring i den “mestringsfølelsen” som rusopplevelsen bringer. Folk liker jo å føle seg bra. Oppvakt, ovenpå og full av energi. Du vet. Verdensmester og kongen på haugen. Makka leverer disse svært ettertraktede følelsene, enten ordet betyr amfetamin eller penger.
Hvorom allting er, protagonisten i vår lille historie var en intelligent mann, til tross for at han valgte å bruke et ulovlig og svært farlig stoff. Han observerte de andre i miljøet rundt seg og la merke til den typiske løpebanen for amfetaminbrukere. Er ikke dette den mest alminnelige tolkningen av hele konseptet med å være smart? At man kan “se hva som kommer” på et tidlig nok tidspunkt? At man kan lære noe ved å studere de andres eksempel? Jeg tror det. Uten at dette nødvendivis betyr at det neste man gjør er å regne som “smart”, fordi historien utviklet seg etter mønster av han indiske bonden som gikk til en tiger for å få hjelp mot en ulv, men de to begynte selvsagt å snakke seg imellom, slik at nå må bonden betale beskyttelsespenger til både ulven og tigeren. Sånn er livet. Det blir ikke alltid slik som man hadde sett for seg. I denne metaforen er amfetaminen åpenbart ulven, mens tigeren representerer anabole steroider, nærmere bestemt nandrolon og dekadurabolin. Tanken var sannsynligvis at bole kan gjenoppbygge det som makka har revet ned. Ikke spør meg. Jeg vet nesten aldri hva folk tenker, jeg kan bare observere hva de gjør og siden forholde meg til det — og la meg si det slik: Jeg ser mye dumt. Kanskje har jeg noen tendenser til moralistisk dømmesyke noen ganger, fordi jeg avskriver som regel stoffmisbrukere som “ubrukelige” og vil ikke ha noe med dem å gjøre, men på den annen side har jeg lav terskel for å dele ut – fortjent eller ufortjent – en veritabel helteglorie til de som har vandret gjennom stoffmisbrukets helvetesprosess men siden har de klart å etablere “et nytt og bedre liv” for det er faen ikke enkelt.
Det å ha narkomani som livserfaring – slik som det er definert ovenfor, altså “en sykelig trang til å bruke rusmidler” – ligner litt på det å ha vært i krigen, i den forstand at opplevelsen kan påføre folk store psykiatriske skadevirkninger selv om de har klart seg relativt bra på det fysisk synlige plan. Kroppen er fortsatt hel og fungerer for det meste som den skal, men sinnet har vært på et mørkt sted og bevitnet mange svært stygge ting. De typiske rusmiljøene er jo ikke akkurat noen søndagsskole. Betre bør man bær’kje i bakkom enn mannavit mykje som de sier i Håvamål, men de sier også at det kan bli for mye noen ganger; et tema man gjenfinner i Voluspå, når volven terger tilhørerne med spørsmålet Vil du vite mer eller hva? og man innser at man må betale for kunnskapen med sjelefreden sin. Gjort er gjort og spist er spist som folk sier. Du stilte et spørsmål og du fikk et svar. Det motsatte av kunnskap er ikke uvitenhet, det er uskyld. Eller “naivitet” om du vil. Vi har jo ingen mangel på fabler og andre “moralfortellinger” i menneskehetens store bibliotek, som advarer folk mot å spørre for mye om hva som befinner seg utenfor alt det trygge og hverdagslige. Mamma hvor kommer sårene fra? For mye psykiatrisk arrvev har en tendens til å gjøre folk sosialt funksjonshemmede. De har jo tapt sin uskyld. De vet noe nesten ingen andre vet. Hvordan skal de forholde seg til det? Er slikt erfaringsmateriale nyttig for noen som helst? Et annet likhetspunkt med krigserfaringer er at forhenværende stoffmisbrukere sjelden liker særlig godt å “snakke om det” fordi tilhørerne har egentlig ingen forutsetninger for å forstå hva de hører. Derfor er det best å holde kjeft og fokusere på tingene de har i sitt “nye liv” heller enn å dvele ved alt det fæle som har skjedd med dem. Livet leves jo best forfra, det vil si når man har klart å organisere seg slik at man bruker tiden på “ting man har å gjøre” heller enn å måtte forholde seg til alskens negative konsekvenser av “ting man allerede har gjort”. Ulver, tigere og det ene med det andre.
