Noen ganger leser jeg ting som “bør kritiseres” på grunnlag av ordvalg, faktafeil og annet. Jobben er ikke velgjort. Jeg kunne påpekt både det ene og det andre, men hva gjør jeg? Det ender nesten alltid med at jeg tenker nei. Det er ikke noe poeng å kommentere. Det må i så fall bare være hvis det er et konkret tema som ikke er til å misforstå. Hvor finner man doble fustasjopphengsforkoblinger? Den typen ting. Når svaret handler om topologiske koordinater, ellers ender det bare med “tolkning” som typisk går i retning av å “føle seg angrepet”. Selv tigger jeg mest om den typen kommentarer som går på skriveflopp, skranglete grammatikk, eller – Gud forby – faktafeil. Uansett, som alle kan se er illustrasjonen ovenfor en detalj fra Alteret i Gent – det er en by i Belgia – ferdigstilt av Jan van Eyck i året 1432. Han var en jævel på å male smått. Filigransarbeidet går i retning av det utrolige, for ikke å si umulige. Herregud. Hvem maler sånn? Ikke bare skal du ha falkeblikk for å overhodet se hva du driver med, du må også være mer stø på hånden enn hva de fleste får til. Men verket står der som fullgodt bevis i seg selv. Jobben ble gjort. Det er en ytring i mange dimensjoner.
Som håndverker er det evige spørsmålet hvor nøye man behøver å være. I den ene enden har vi innretninger som den store partikkelaksellratoren – Large Hadron Collider – ved CERN-instituttet i Sveits, som må være fullstendig fette presis, innenfor en tusendels millimeter per kilometer, noe som ikke er menneskelig mulig å få til hvis man ikke bruker ekstreme presisjonsinstrumenter til å styre retningen i prosessen. For å ta et beslektet eksempel: Noen skrev noe hvor de oppga “lysets hastighet” (i et vakuum) – også kalt celeritas, matematisk symbol C – som 300.000 kilometer i sekundet, noe som er presist nok for historiefortelling rundt leirbålet, men hvis man mener å være nøyaktig for argumentative formål bør man bruke Google, som oppgir tallet 299.792.458 meter i sekundet (flytt kommaet tre plasser hvis du heller vil ha kilometer), som gir et avvik på 207.542 meter for hvert sekund som går, så kan du jo selv regne ut hvor langt ute i kålåkeren man er etter et par timer, for ikke å si et år. Hvis man for eksempel skal navigere og bruker tallet 300.000 kilometer i sekundet vil man jo for hvert sekund som går i konsekvens være drøyt 200 kilometer ute av kurs. Følgelig er det ikke godt å si hvor man havner, men det er definitivt ikke der man hadde tenkt seg. Tilsvarende er det dårlig hjelp å ha en kraftfull rifle som “går rett” over en kilometer hvis man ikke er temmelig stø på siktehånda.
Folk tenker forskjellig. Dette er jeg inneforstått med. Men jeg tenker som en håndverker og jeg tror ikke jeg ville klart å endre på dette selv om jeg hadde ønsket det, hvilket jeg på ingen måte gjør. Vi har tegningen, vi har arbeidsprosessen og vi har resultatet. Dette er de essensielle elementene i alle typer operasjoner. For at opplegget skal være lønnsomt må man både handle formålsrasjonelt og ressurseffektivt. Man kan ikke bruke for mye tid på å kåle med “presisjon” men legge seg på en linje som er “god nok” i realismens verden. Innenfor byggfagene har vi industristandarder som definerer alt sånt. Så og så mange millimeter slinger godtas i henhold til hva greia er. Hva er dens funksjon? Et pipeløp behøver for eksempel ikke å være nazirett for å gjøre det den er ment å gjøre, nemlig å transportere røyken opp og ut av huset, mens en benkeplate hvor det er vanskelig å få kjevlet til å ligge stille er dritirriterende å forholde seg til. Eller hva med den typen baderomsgulv hvor det alltid danner seg en vannpytt der hvor flisleggeren slurvet? Herregud. Jobben til en håndverker er å gjøre tingen andvendbar innenfor en praktisk horisont først og fremst. Siden kan man pynte. Det estetiske ender imidlertid med å bli en slags fornærmelse hvis det ikke også er korrekt utført i henhold til sin funksjon. Det virker jo så bortkastet når noe er pent men også udugelig. Det er ikke den typen kosmisk humor som man ler mest og best av. Eventuelt kan man tillate seg noen sadistiske spasmer av hånflir hver gang folk velger det vakre fremfor det dugelige. Prioriteringene deres dømmer dem til å bli ulykkelig, skuffet og/eller misfornøyd. Du vet. Firkanta dasstopp og den typen ting, som kanskje ser snasent ut men som ikke passer til rumpa. Og sånt skal man liksom leve med?
Disse tekstene jeg skriver er ikke så mye jeg som ytrer meg om “noe jeg mener” som konstruksjoner jeg lager fordi dette er underholdende for meg. Jeg kunne også ha spikket gubber, sånn som Emil i Lønneberget, men jeg har en greie med språk som bare er hobby. Det har ingen kommersielle eller praktiske applikasjoner ut over å være “interessant”. Det har jo forlengst gått penger i de formelle håndverksfagene jeg praktiserer, slik at jeg helt vanemessig formaterer dem ut ifra slike hensyn både som prosjekt og jobb – det dukker liksom alltid opp en vinkling som handler om hva det koster, hvordan det best kan gjøres i praksis, og så videre, når jeg ser på noe bygningsmessig – mens det jeg skriver svever fritt, uten å ta noen andre hensyn enn at teksten i seg selv må fungere. Jeg er svært nøye med noen ting, mens jeg slurver – tildels med vilje – med andre ting (fordi dette skaper en litt spennende dissonans). Faktafeil er for eksempel en grov synd. Alle tall jeg oppgir må være dobbeltsjekket opptil flere ganger, hvis ikke er det bedre å si sånt som “på 1400-tallet” eller eventuelt “under renessansen” istedet. Det er også viktig at “grunnspråket” er formelt korrekt, fordi bare da kan jeg slippe unna med å tøye reglene, finne opp nye ord og den typen ting. En tekst blir jo fort ubegripelig hvis den både er grammatikalsk slurvete og “eksotisk” i ordvalget. Da har vi en firkanta dasstopp igjen. Det blir rett og slett ukomfortabelt for leseren. “Brukergrensesnittet” mellom idè og ferdig form er ikke tilpasset normal menneskelig anatomi, psykologi og daglig bevegelsesmønster.
Når det kommer til debatt forstår jeg ærlig talt ikke hva fanden som er galt med de som tror man kan “vinne” en debatt og derfor går helhjertet inn for dette, fordi de identifiserer seg som “vinner” eller whatever. Kjedsommelig er det uansett. Etter min mening må det være med øks og det må være liv og død på ramme alvor hvis jeg skal gidde å slåss. Gjesp. Ordene er bare en lek for meg. Ingen konkurranse. Jeg driter i hva folk tenker og tror. Det er ikke mitt problem. Jeg lever i en verden av handlinger hvor den generelle idèen er å tilpasse seg det terrenget man ferdes i på rasjonelt vis, ut ifra hva situasjonen krever der og da, men uten å miste retningssansen i forhold til hvor man har tenkt seg over langen. Det pleier ikke å ha så mye å si fra eller til hva folk sier. Mye er bare meningsløst abbelgabbel – sånn som det jeg skriver – eller noe de holder på med for moro skyld, sosial hygge og det ene med det andre, mens man bør definitivt holde blikket festet på hva de gjør. Hvordan de posisjonerer seg i landskapet. Alle har en strategi, enten den er bevisst eller ubevisst. På et generelt grunnlag oppfordrer jeg folk til å studere litt spillteori og bayesiansk statistisk metode. Det hjelper hvis man ønsker å få orden på tankene sine og litt systematikk inn i livet forøvrig. La oss si at de fungerer som vater, snor, blyant og tommestokk i en byggsituasjon. Når man har vent seg til å bruke disse teknologiene er det vanskelig å forstå hvordan det går an å få noe gjort uten dem, ihvertfall på noen rimelig nøyaktig måte. Filosofi er tenkefag på den samme måten som det mureren gjør er byggfag. Alt kan gjøres med varierende grader av nøyaktighet. For eksempel er den typen varder som turister noen ganger bygger i fjellheimen en form for murverk som kan vurderes i henhold til fagmessige standarder (selv om det sannsynligvis bare er murere som gjør sånt, på en refleksmessig måte). Dette er pent håndverk. Men for det meste ser ikke folk særlig nøye på tingen etter at de har konstatert at det er “en typisk turistvarde”. Og hvis de tenker noe så er det sannsynligvis at det ville vært bedre med færre men bedre utførte varder.
