Hvis man bor lenge nok på et sted begynner man å legge merke til ting. Andre ting enn de man først så da man ankom stedet. Dette virker som en rimelig påstand, gjør det ikke? Jeg synes det. Man danner seg et dypere inntrykk etter et par år enn hva man for eksempel får hvis man ankommer som turist og har to-tre uker på å utforske stedet. Er dette sunn fornuft? Etter min mening er det sunn fornuft. Men ikke alle er enige med meg. Imidlertid vet jeg ikke hva detaljene i argumentet deres eventuelt var, fordi jeg avviste det kategorisk. For meg virker det opplagt at det tar tid å bli kjent med et sted, men når man blir kjent så er ikke dette noe man kan ta feil av. Alle vet hvordan dette virker.
Hva saken rent konkret handlet om var Brexit, mens dette ennå var en nyhet. Avstemningen var mindre enn en uke gammel da jeg skrev i den engelske bloggen min at dette var hva jeg hadde forventet, ut fra den “stemningen” jeg mente jeg kunne observere på det stedet jeg bodde i England mellom årene 2007 og 2011. Problemer kom mot slutten av 2008 og de ble bare verre og verre, men i utgangspunktet var det tanken at jeg skulle flytte dit og drive med “eiendomsutvikling”. Altså det å kjøpe en eiendom, fikse den opp og selge med fortjeneste. Ikke akkurat noen innovativ idè men en klassisk forretningsmodell som for det meste alltid fungerer. Helt til hele markedet kræsjer.
Hvorom allting er, etter å ha bodd i Thetford en stund dannet jeg meg en “følelse” for hva slags “politisk klima” som stort sett fantes på det stedet den gangen. Man hører ting. Man snakker med folk. Et mønster begynner etterhvert å danne seg. Tommelfingerregelen er i utgangspunktet at småbyene ute på den engelske landsbygda lener seg i konservativ retning på den politiske skalaen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg antar at landadelen og alt det der har medført at man tenker annerledes der borte enn i Norge. De har for eksempel ikke noe som tilsvarer det norske Senterpartiet, som startet som et “bøndenes parti” og for en stor grad er det ennå. Uansett dannet jeg meg en følelse av at befolkningen i Thetford var ganske forbitret og ikke så rent lite forbannet på grunn av alle utlendingene som kom dit og tok seg til rette og det ene med det andre. Ofte påpekte jeg at jeg er jo faktisk en utlending … men det virket ikke som de var enige i det. For det første snakker jeg ganske godt engelsk og dette får man stort pluss i margen for. Dessuten var det å være norsk noe kvalitativt annerledes enn det å være for eksempel latvier, polakk eller portugiser. Uten at jeg ser helt hvorfor, men dette var hva folk sa.
Poenget her er uansett at jeg skrev i bloggen min etter Brexit-avstemningen i 2016 at dette resultatet var akkurat så galt som jeg hadde trodd at det skulle bli, ut fra den følelsen jeg fikk mens jeg bodde i England. En som kommenterte mente imidlertid at jeg ikke kunne si noe slikt uten å bevise at tingene forelå på denne måten. Que? Hvordan beviser man at man føler det man gjør? Det går an å “føle uråd” og siden konkludere med at det bare var noen slags forbigående paranoid krampe i tenkamentet men når man har rett så har man rett. Det er nesten alltid bedre å ta feil på den sikre siden av en sak enn å ta stor risiko når man har en følelse av at dette ikke kommer til å gå bra. Hva kan jeg si? Forretningsdrift handler mye om teft og intuisjon. De som tror at bedriftsøkonomi alltid er en rasjonell disiplin har ikke studert forholdene ute i felten, der hvor beslutningene blir tatt. Det å ha “en følelse for markedet” betraktes som både normalt og ettertraktet, selv om det ikke er basert i statistisk analyse av målbare forhold. Til sist handler det om å ha rett oftere enn man tar feil. Bare de som aldri gjør noe er i en posisjon til å aldri ta feil. Etter min mening er dette konvensjonell tenkning.
Brexit var og er politisk selvskading på høyeste nivå. Hvem har noe å tjene på dette? Muligens en liten gruppe av svært rike mennesker som opererer innenfor “det oversjøiske samlebåndet for internasjonal pengevask” men ihvertfall ikke det såkalte folket. Visse konvensjoner blir regnet som “politiske sannheter” og en av disse er at man aldri melder seg ut av en fordelaktig handelsavtale, selv om man ikke liker trynet på de man handler med. Så lenge begge parter gjør gode forretninger på opplegget så lar man det være som det er. Noe annet er at man aldri innskrenker folks frihet i fredstid, slikt er nesten alltid ensbetydende med politisk selvmord. Bare de særeste av særinteresser ønsker at det skal bli vanskeligere å for eksempel komme seg gjennom alle de rævkløende irritasjonsmomentene forbundet med flyreiser, for å ta noe av alt britene nå for tiden beklager seg over. Vi blir behandlet som et tredjeland når vi reiser innenfor EU. Que? Det var jo dette dere ønsket. Man kan ikke både melde seg ut og beholde alle fordelene medlemmer har. Det gir ingen mening. Hvis du sier opp forsikringen din så kan du ikke etterpå klage over at de nekter å utbetale premiesummen når huset ditt brenner. Ting har konsekvenser.
De som snakker om sjølråderett er etter min mening mentalt forstyrrede. Når rådde du sist over noe som helst? Vi lever i en svært kompleks og sammensatt verden hvor ikke engang høyt utdannede eksperter som jobber full tid hver eneste dag med disse tingene har full oversikt over alt som snurrer, piper og knirker i det politiske maskineriet. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi faktisk lever i, uansett hvordan vi skulle ønske tingene kunne være. I ettertid virker det som om mange gamblet på at hele EU ville gå i oppløsning etter at Storbritannia meldte seg ut, hvilket ville ha plassert dem i en fordelaktig lederposisjon, men slik gikk det jo ikke. Snarere tvert imot. EU fremtår som styrket etter Brexit. Riktignok er det plenty problemer, men sånn er verden. Helvete er andre mennesker som Jean-Paul Sartre sa i skuespillet “Ingen utvei”. Det er uråd å bli klok på hva de egentlig vil alle sammen. Derfor bør man være forsiktig med å “tro” det ene og det andre, men samtidig ser man jo det man ser og hører det man hører. Siden tenker man sitt. Brexit var ingen overraskelse for meg. Og som vanlig er det slik at de som har størst grunn til å si “hva var det jeg sa?” også er de som føler minst tilfredsstillelse over å si det.
