Moralfilosofi er ofte slitsomt å diskutere fordi folk tenker ikke typisk godt gjennom de posisjonene de antar i moralspørsmål. Ta for eksempel Matteus evangelium kapitel fem, den såkalte Bergprekenen. Der tilbyr Jesus et alternativ til “øye for øye” med sin “kinn for kinn” metafor. Vi har alle hørt den mange ganger: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu da det andre til. Dette betyr i praksis at det er bedre å tilgi enn å søke hevn. I de fleste tilfelle også mer effektivt i forhold til å komme seg videre i livet. Så la oss si at noen slår meg på det ene kinnet. La oss si at jeg møter denne fornærmelsen med å snu det andre kinnet til, bare for å bli slått på det også. Da har jeg jo sluppet opp for kinn. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva?
Et svært alminnelig tankeeksperiment innenfor moralfilosofi er “togvognproblemet”. Du jobber for Jernbaneverket og står ved en sporskifter når en løpsk jernbanevogn kommer rullende. Du vet at hvis du ikke gjør noe vil den rulle rett inn i 17. mai-paraden og et ukjent antall mennesker vil bli drept og alvorlig kvestet. Imidlertid kan du velge å dra i håndtaket til sporskifteren, som i så fall med sikkerhet vil drepe noen kolleger av deg som jobber med noe lengre ned langs sporet. Hva velger du? Hvorfor gjør du dette valget? Det finnes ikke noe “korrekt” svar. Tankeeksperimentet er konstruert for å belyse tvetydigheten i moralspørsmål, derved at det å ikke gripe inn noen ganger kan ha alvorligere konsekvenser enn å gjøre et valg som påfører deg aktiv skyld for noen andres dødsfall. Heldigvis slipper de fleste å havne i et slikt dilemma.
Visse friskuser har introdusert enda et tankeeksperiment, nemlig det å reise tilbake i tid for å drepe Hitler mens han ennå var et spedbarn. Du vil åpenbart ha et forklaringsproblem når politiet arresterer deg for ugjerningen fordi folk generelt sett ikke ser med blide øyne på barnemordere. Bare du vet at du med dette har forhindret alt ettertiden gir Hitler mesteparten av skylden for. Ville du gjort det hvis du kunne? Personlig synes jeg togvognproblemet er perverst nok å tenke på, jeg behøver ikke å fantasere om barnedrap for å bevise min moralske prektighet. Min konklusjon blir dermed “non-lineær” fordi jeg mener det er moralsk forkastelig å konstruere tankeeksperimenter som krever av deg at du må gjøre noe fullstendig nihilistisk for å bli en helt i dine egne øyne. Gavrilo Princip – han som skjøt og drepte erkehertugen av Østerrike og dermed startet Den første verdenkrig – var jo overbevist om at hans handling var den moralsk korrekte. Mange andre ser med mindre entusiastisk blikk på hele den sivilisasjonsmessige katastrofen som denne krigen var.
Hitler eksisterte imidlertid ikke i et vakuum. Han var en mann av sin tid og bare en av mange mulige politiske skikkelser som stod klar til å overta i Tyskland og det er slett ikke sikkert at ting ville blitt noe bedre med en annen statsleder. Folk var litt i ubalanse generelt sett, hvilket bevises tydelig nok av at nazipartiet vant en tredjedel av stemmene i et fritt demokratisk valg og dermed sikret seg et legitimt grunnlag som de kunne bygge videre på, hvilket de ikke nølte med å gjøre. Folk visste at nazistene mildt sagt ikke var mors beste barn, men de stemte på dem allikevel. Hvorfor? La oss fortsette med understatements og si at det har vært litt spekulasjon rundt dette spørsmålet i ettertid. Det jeg tenker på som “mine skoledager” foregikk på 70-tallet mens folk ennå husket “krigen” (det var alltid bare en krig som gjaldt) og snakket om den inntil det kjedsommelige og enda lengre. Men nesten ingen var av den oppfatning at dette var noe som kunne gjenta seg. Forklaringene handlet som regel om at Hitler var noen slags spesiell form for ondt geni og at tyskerne var dårlige mennesker. Det var som tokomponents lim, som ikke virker uten at du blander innholdet fra begge tuber.
Krigen startet den 1. september 1939 med invasjonen av Polen, som trigget den gjensidige forsvarspakten med Storbritannia og Frankrike. Vi noterer oss at et medlem av Sverigedemokraterna mente at dette var noe man burde feire. Det lover jo godt for Sveriges fremtid, siden det ser ut til at dette partiet vil vinne et betydelig antall stemmer ved Riksdagsvalget om under en uke. Selvmordet er, som Albert Camus påpekte, egentlig den eneste virkelig interessante filosofiske problemstilling. Ihvertfall når det blir gjort med skadefryd, for å ramme noen andre med sorg og smerte. Når det blir så intenst viktig å skade og ødelegge for andre at man er villig til å ofre liv og lemmer for saken har ting antatt patologiske dimensjoner. Svenskene vet at de stemmer på et naziparti men de gjør det allikevel. Jeg vet ikke hvorfor, men de er åpenbart så desperate at de er villige til å gjøre – bokstavelig talt – hva som helst. Hvorfor har ting blitt så mørke? Jeg tror ikke det finnes noen enkel og likefrem forklaring. Feilslått sosialpolitikk gjennom lang tid i kombinasjon med øredøvende og kontinuerlig propaganda fra politiske løgnere er bare ett aspekt av bildet. Hat og misnøye er sterke følelser. Mye sterkere enn for eksempel gleden over at man tross alt har liv og helse i et land hvor frihet og muligheter er mer enn bare tomme ord. Folk er noen blodtørstige jævler som ikke uten videre vil slippe taket når de først har fått bitt seg fast i en eller annen død hest. Og da går det som det går.
