Noe annet som virker motiverende er å våkne opp til minus tredve. Det er en kuldeopplevelse av et helt annet kaliber enn de nusselige men stusselige minus ti eller hva de nå har i Oslo og omegn, men likevel sutrer som småunger over. Herregud. Det er for eksempel ikke aktuelt å gå ut annet enn i nødsfall. Hente mere ved. Sånne ting. Selv om jeg eventuelt hadde fått start på bilen så er det mishandling av maskinen å tvinge den til å fungere under sånne forhold. Du kan jo tenke deg selv hvor imponerende det er når noen som bor i Sigüenza – det er i Spania, omtrent halvveis mellom Madrid og Zaragoza – forteller meg at de har hatt nattefrost. Nå må du faen meg ta hundre meters løpefart og stupe inn i murveggen, din satans innavla sado-spanjakk. Hva faen er det du forteller meg? Nattefrost? Her har vi tredve jævla grader under null, din imbesile sommerfuglhjerne. Prøv å fatte hva ordet kulde betyr. Siden snakket vi ikke noe mer om den saken. Det er bedre å diskutere noe ukontroversielt, som politikk. Av forskjellige årsaker er man i Spania opptatt av “nyheter på spansk” som medfører et ikke ubetydelig innsig av nyheter fra Latin-Amerika, ihvertfall sammenlignet med hvor forholdsvis lite vi hører fra denne verdensdelen i Norge, og noe som er i vinden akkurat nå er dette absurde trollet de har valgt som president i Argentina.
Ikke for at jeg mener man bør “ha tro” på politikere, men de bør likevel “være troverdige”, i den forstand at de virker kompetente og fokuserte nok til å fungere i jobben. Det er jo ingen liten oppgave å styre et land. Det har ihvertfall lite å gjøre med “gode idèer” – i den grad man har noe sånt – men desto mer håndfast pragmatikk i konfrontasjon med et sett viktige avgjørelser som kommer marsjerende uten stans eller påviselig hensynstagen til nasjonens økonomiske stilling eller presidentens tidsskjema. Sånn er livet. Det eneste kjente alternativ frister ikke stort heller, så da er man som folk sier bare nødt til å brette opp skjorteermene og ta tak i jobben. Det vil si, det man har påtatt seg å gjøre, som når man er president i Argentina handler mye om å “representere landet” i diverse internasjonale sammenhenger — og det er særlig her dette med troverdighet kommer inn i bildet. Hva er det de tenker på? Det stemmer ikke at Winston Churchill en gang sa at “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutter lang samtale om politikk med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger” men det lyder forsåvidt som noe han kunne ha sagt, for eksempel like etter noe han faktisk sa om politikk og styring: “Demokrati er det verste av alle tenkelige alternativer, bortsett fra alt annet som har vært prøvd”. På den ene side er det et komisk utsagn. På den andre siden er det sant. Det er noe jævelskap hele driten. En fornærmelse mot intelligensen. Men det er det beste vi får til med det vi har. Som sagt, sånn er livet. Vi får de politikerne vi stemmer på. Siden går det som det går. Finnes det noe forutsigbart i dette bildet? Selv ville jeg si at hvis man ansetter en klovn så bør man forvente sirkus. Såpass må alle forstå.
Hva betyr det når de lover skattelette? Det er tryllespråk som har forskjellig lyd i forskjellige ører, men noe det ihvertfall betyr er et dårligere offentlig tjenestetilbud. Saken er at vi alle har visse krav og forventninger til hva “staten” – i sin videste forstand – skal være og representere i forhold til våre respektive privatliv. Det er ikke billig å ha høy standard på infrastruktur og tjenestetilbud. Alle skjønner dette. Derfor virker det ikke som noen god forretning å sitte igjen med kanskje en tusenapp ekstra i måneden, men med et fullstendig føkka offentlig systen som ikke rekker med alt de har å gjøre fordi det finnes verken budsjett eller kvalifiserte medarbeidere. Hva hjelper det meg å ha råd til litt mer fjas og stas når skolebygningen til ungene ser ut som noen slags kulisse fra en melodramatisk film om hvor tragisk livet var under krigen? Alt er en avveining og selv om ordet “glede” ikke fremtår som et passende begrep i setningen så betaler jeg i det minste min skatt med forståelse. Eller altså, jeg skjønner jo at det er nødvendig. Det er dyrt å drive et moderne samfunn. Tredve prosent av inntekten, sånn omtrent, gi og ta litt etter individuelle forhold og avveininger. Dessuten avgifter både her og der. Formuesskatt og det ene med det andre. Det blir penger av det til slutt. Dette er statsbudjettet i all sin stråleglans. Siden kommer den berømte budsjettsplitten, det vil si hvor mye som skal brukes til hvilket formål. Mye av det folk kaller “politikken” handler om dette. Det vil si krangling om penger. Det har alltid eksistert og det kommer aldri til å ta slutt. Som vanlig må vi prioritere “nødvendighetene” foran “ønskelighetene” — uten at det dermed er gitt at alle mener det samme med de ordene. Staten er i praksis en gudsmakt som tar avgjørelser i saker som påvirker individuelle menneskeskjebner på forskjellig vis, men det er en hedensk gudsmakt. Man kan påkalle og henvende seg til den hvis man følger de korrekte ritualer og prosedyrer. Det som typisk skjer da er at gudsmakten sender sitt tjenende presteskap ut i felten for å rydde opp i saken, eventuelt avholder kontorforretning hvis dette er et aktuelt alternativ. Så skjer det ting. Etterhvert. Sånn har man drevet samfunnets organiserende prinsipp så lenge vi har hatt organiserte samfunn. Byråkratiet er hva det er, men hvem som i siste instans sitter med makten til å ta alle avgjørelser har variert mye gjennom tidens løp. For øyeblikket praktiserer vi parlamentarisk demokrati etter beste evne
Man bør være skeptisk til politikere som snakker om å “bygge ned den dype staten” og det ene med det andre. Det går ikke an å drive noe slags samfunn med noe slags politisk og økonomisk system uten å ha et godt fungerende – det vil si ikke alt for korrupt – byråkrati. Det er jo de som får tingene gjørt nede på bakkeplan. Imidlertid er de mennesker de også, så man bør ikke forvente for mye. Han nye presidenten i Argentina snakker om å legge ned store deler av statsapparatet og/eller engasjere private foretak til å utføre de samme oppgavene. Dessuten mye annet mer eller mindre forrykt, men vi behøver ikke å henge oss opp i noe av dette nå, eller noensinne. For det blir jo ikke aktuelt å ansette noen sånn type i høy stilling her i Norge, blir det vel? Tantrisk sex-guru og selger er ikke typisk sånt som man ser etter på CVen til politikere her i Norge, er det vel? Herregud. Jeg håper ikke det. Flamboyante personligheter har gode muligheter innenfor fjernsyn og underholdningsbransje. At man kan pule i tolv timer i strekk før man erfarer en timeslang orgasme er ikke sånt som man behøver å vite om verken kongen, statsministeren eller noen som jobber for dem. Det virker i beste fall distraherende. Det å være sjef er jo en rolle. Man kan ikke tolke den fritt uten at dette skaper stor uro og usikkerhet uansett hva slags tiltak eller organisasjon vi snakker om, fra og med det å organisere en vaskejobb på det lokale samfunnshuset opp til og inklusive det å være toppleder i staten. Sjefen er jo den alle flytter blikket mot hver gang det oppstår noe folk føler seg usikre på. Da forventer de en avgjørelse basert i kompetent autoritet, ikke en gal mann som bare skriker og vifter med armene. Man blir ikke mindre usikker av sånt. En uberegnelig sjef skaper suboptimale arbeidsforhold. Alle vet dette. Og fordi de vet dette bekymrer det dem når mennesker som ikke virker å være ved sine fulle fem søker politisk makt — mens andre åpenbart tror at om ikke dette løser problemene deres så vil det i det minste bli morsomt å se hva som skjer, altså noen slags humoristisk motivert nihilisme, eller hva det nå kan være som gjør at de stemmer på klovnen. Jeg vet sant å si ikke.
