Passiv aggresjon regnes ikke som noen selvstendig personlighetsforstyrrelse, men som en av mange psykologiske forsvarsmekanismer man særlig finner hos ellers “veltilpassede” individer som på grunn av kulturelle tabuer fortrenger negative følelser til fordel for noen slags “tilgjort positivitet” som kan være ganske forvirrende (og/eller frustrerende) å forholde seg til. Alle som har levd noen år og vært litt rundt omkring har sannsynligvis møtt noen sånne. De ekstra heldige er (eller har vært) i et romantisk forhold til en konfliktsky partner som har mangelfullt utviklede evner til å “si fra når det er noe”. Istedet prøver de til enhver tid å “glatte over” og late som ingenting mens de samler opp og internaliserer all sin negativitet inntil de når et kritisk punkt slik at en psykotisk reaksjon inntreffer. Passivt aggressive individer kan bli hvor ondskapsfulle som helst, men på en smilende måte. Fenomenet opptrer gjerne i kombinasjon med et knippe andre teknikker som de har utviklet for å beskytte sin egen fantasi om at de er “et bra menneske”. Den klassiske klisjèen om borgerfruer som spiser nervetabletter for å opprettholde sin fine fasade faller innenfor denne kategorien.
Søkeordet for de spesielt interesserte er “psykologiske forsvarsmekanismer”. Det finnes ganske mye stoff om dette på nettet. Imidlertid skal vi her og nå ikke analysere hva disse teknikkene består i, men heller spørre hva de forsvarer seg mot. Generelt sett handler det om hva vi ofte kaller (på engelsk) the VUCA problem – hvor akronymet VUCA står for volatility (ustabilitet), uncertainty (usikkerhet), complexity (kompleksitet) og ambiguity (tvetydighet) – altså typiske egenskaper ved selveste virkeligheten, som man jo er nødt til å forholde seg til hver dag enten man liker den eller ikke. Motsatt har vi slike egenskaper som vi ofte oppfatter som positive personlighetstrekk hos mennesker, altså at man er stabil, selvsikker, tydelig og konsistent. Som vi ser er disse egenskapene prinsipielt uforenelige med virkelighetens tendens til å være uforutsigbar og omskiftelig, hvilket sannsynligvis er årsaken til at de er så forføreriske. Si for eksempel hvordan folk fantaserer om å være sammen med en romantisk partner som “er deres stabile punkt i tilværelsen” enten denne partneren selv føler seg slik eller ikke (som regel ikke, det er bare psykopater og narcissister som opplever seg selv som fullkomment stabile). Vi forventer at folk skal være “seg selv” slik vi synes at vi kjenner dem, uten å reflektere over hvilket mesterstykke av selvdisiplin dette krever hos dem.
Kulturkrig (etter engelsk culture war), også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale, politiske og etiske verdier i et samfunn. Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og andre ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter. Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper de siste tiårene ment at deres egne «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon». Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.
(Wikipedia)
Som jeg alltid sier: Det ligger i sakens natur at “konservativ tenkning” i beste fall er noe evneveikt vås, i verste fall direkte agitasjon til fordel for vold og maktovergrep. Alle konseptene deres er jo det datateknikerne kaller hyllevarer, altså standardiserte løsninger som tar lite hensyn til individuell varians og behov for spesialtilpasninger. Konservatismens tradisjonelle motpol er det radikale, eller progressive, som handler om kontinuerlig optimalisering av løsninger — eller Bayesiansk metodikk om du vil. De konservative ønsker at virkeligheten skal være stabil mens de progressive vet at den ikke er det. Løsningen innenfor den såkalte kulturkrigen har så langt vært svertekampanjer mot vitenskap og “ekspertise” men på en passiv aggressiv måte. Jeg er ikke antivaxer, jeg bare liker ikke Big Pharmas vaksiner. Fantasier om skjulte netteverk og hemmelige konspirasjoner røper et underliggende ubevisst behov for at i det minste “noen” har styring og kontroll med hva som foregår, selv om det er en netto negativ situasjon. Nettopp fordi de konservative i det store og hele er evneveike troll mangler de selvsagt evnen til metakognitiv selvrefleksjon og det er derfor svært vanskelig å realisere det store forbedringspotensialet deres. Som alle vet må man jo erkjenne at det finnes et problem før man kan gå i gang med løsningsarbeidene, men det er ofte bent frem umulig å få folk til å innse at det er de selv som er problemet — som for eksempel da en bekjent av meg erklærte midt i sin syvende skilsmisse at “det er umulig å leve sammen med kvinnfolk” (selv om vi kan observere at mange klarer det helt fint) og jeg spurte ham om han kan se hva alle hans skilsmisser har til felles. At han var tilstede i dem alle er det åpenbare svaret, men det var ikke dette han sa. Istedet foreslo han at det må ha vært noe galt med alle de kvinner han har hatt et forhold til. Dette kunne han jo se helt tydelig. Siden ble han tenksom og lurte på om det kanskje kunne være noe i kulturen. Kanskje skyldes det feminismen?
Problemet med kulturkrigen er at den progressive siden ligner på kunstløpere som konkurrerer om elegant kroppsbeherskelse på skøyter, mens de konservative ligner dem som fylles med begeistret stolthet bare fordi de klarer å holde balansen sånn noenlunde ute på isen. Eller med andre ord, premissene for hva de betrakter som “god tenkning” er vesensforskjellige. Det skyldes ikke noen “organisert kampanje mot konservative tenkere” når de ikke blir invitert til å holde akademiske foredrag ved høyere læringsinstitusjoner. Årsaken ligger i at de er banale og uinteressante. Men igjen, dette evner de selvsagt ikke å se selv. Derfor blir denne “debatten” som den blir.
