Selvsagt ble forhenværende president i USA – den notoriske Donald Trump – kjent skyldig på alle tiltalepunkter i straffesaken mot ham. De som bare ser på bevismaterialet må konkludere med at han var sjanseløs allerede i utgangspunktet. De har dokumenter i en sak som til syvende og sist handler om dokumentfalsk. Herregud. Det spilte i virkeligheten aldri noen stor rolle hva noen av vitnene sa eller ikke sa, men deres uttalelser var heller ikke til tiltaltes fordel, som man sier. De som angriper denne saken tar imidlertid et “politisk” utgangspunkt i om folk liker Donad Trump eller ikke – han er jo ikke akkurat det man kaller “en likandes kar” – særlig i byen New York hvor han jo har hatt mesteparten av “kontroversene” sine gjennom livet. Det er umulig for Trump å få en rettferdig rettsak i New York, sier kritikerne. Alle hater ham jo. Selv de som liker ham innrømmer at det beste ville vært hvis de aldri mer behøvde å høre noe mer om denne mannen, men slik vil det ikke bli. Donald Trump er historisk på så mange måter. Han vil bli “omdiskutert” for all fremtid.
Juli ser ut til å bli en interessant måned. Britene går til valg den 4. Straffeutmålingen mot Trump finner sted den 11 — og noen dager senere følger det republikanske landsmøtet hvor det er forventet at han skal bli formelt utnevnt som deres presidentkandidat. Man behøver – som jeg pleier å si – ikke å være noen slags jævla Nostradamus for å spå om hvordan nyhetsbildet kommer til å se ut. Jeg mener, det dukker sikkert opp noe “uforutsett” i løpet av den måneden som gjenstår frem til da, men blant de tingene vi kan si noe om er at det kommer til å bli trøbbel i Dodge City. Det amerikanske presidentvalget var latterlig allerede da disse to kandidatene sto mot hverandre for fire år siden og saken har på ingen måte eldet seg med verdighet siden da. Biden er en “gammel ringrev” som flyr under radaren – folk ser liksom bare at han er en skjelven gammel mann – men han er den presidenten som har utrettet mest i rent arbeidsmessig forstand nest etter Franklin Roosevelt og Lyndon Johnson. Biden har blytunge resultater, i den grad sånt teller for noen. Hvorfor er det sånn? Fordi han vet hva han driver med. Han kjenner alle personlighetene og alle triksene. Samtidig har han en “ufarlig” personlig fremtoning som virker beroligende på folk. Blant Bidens jevnaldrende er det vanskelig å finne en mer ekstrem motsetning som personlighetstype enn Donald Trump, med sin høyrøstede stil som er både truende og usammenhengende samtidig. Ingen skal være i tvil om at han befinner seg i rommet, liksom, selv om ingen skjønner hva fanden han prater om. At det i det hele tatt skal være noe valg mellom disse to kandidatene er bemerkelsesverdig som fenomen, isolert sett, hvis man betrakter presidentgjerningen som en jobb hvor det er meningen at man skal “få ting gjort”. Den ene har kompetanse kommende ut av ørene, mens den andre er en skrikende galning som ikke engang prøver å skjule sine fascistiske trekk. Hva kan man si om sånt? På en måte unner jeg amerikanerne en ny runde med Trump, men jeg ønsker ikke resten av verden så ille. Hva slags evneveike troll kjører frem en sånn kandidat til å begynne med? Man tror ikke sånt kan skje men så ser man det skje likevel.
Donald Trump er faen ikke noe offer. Han er en kjeltring. Ferdig diskutert. Jeg ser ikke hva som eventuelt skal få meg til å skifte mening om ham. Hva har du? Det er sjelden jeg møter skarpere observatører enn meg selv, annet enn for spesialistformål. Når det kommer til “generell oversikt” er jeg på nivå med de beste, på internasjonalt nivå, både i forhold til den “lange” og den “brede” historien om vår art. Jeg føler ikke at jeg har noe å bevise, men hvis noen likevel behøver noe så kan de begynne med å lese seg gjenneom den bortimot ufattelige mengden med skriftig materiale jeg har produsert i løpet av mine to år på denne plattformen. Det beveger seg både høyt og lavt og overalt ellers, kan du si. Poenget er uansett at jeg føler meg rimelig sikker i min sak når jeg vurderer karakteren til Donald Trump. Det er ikke noe jeg har misforstått. Så lenge jeg har “visst om ham” – som er ihvertfall siden på det tidlige 80-tallet – har jeg syntes at det lyste kjeltring av ham lang vei. Du vet. Den typen som har så tykk hud at de kan stå oppreist uten noen moralsk ryggrad. Jeg har imidlertid aldri anklaget Trump for å “være seg selv” – uansett om dette innebærer å være en drittsekk – jeg er mer skeptisk til de som av egen fri vilje – eventuelt av engstelig paralyse – dilter smiskende etter ham i håp om at han skal slenge noen godsaker deres vei, tilsynelatende uten å forstå at dette vil koste dem det politiske livet deres. Kanskje ikke innenfor det nærmeste året, eller to, men “snart”. De som har valgt å forlate politikken i løpet av Trumps maktperiode kan fortsatt vende tilbake senere, men de som lik politiske sugefisk kjemper om leppeplass på rumpa hans er det neppe noe håp for. Denne schizoide vekslingen mellom først å være “tøffere enn toget” og i det neste øyeblikket “offer for en ondsinnet konspirasjon” er typisk atferd på den politiske høyresiden. Man kan observere det på alle nivåer. Selv vil jeg avfeie det som emosjonell ustabilitet og anbefale dem å finne seg noe annet å drive med – eventuelt interessere seg for – enn politikk. Alle vet jo at det er et skittent spill hvor det er vanskelig å finne et operativt balansepunkt mellom sensitivitet og hardhudet profesjonalitet. Jobben skal gjøres men man skal jo ikke “miste seg selv” i løpet av prosessen heller.
