Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at kjønnet en ble tildelt ved fødsel ikke samsvarer med kjønnet man selv opplever å være. Personer med kjønnsinkongruens kalles ofte for transpersoner, men ikke alle som opplever kjønnsinkongruens, definerer seg om transpersoner. Kjønnsinkongruens er også en diagnose som erstatter alle diagnoser som tidligere begynte med «trans»- og forklares som manglende samsvar mellom opplevd kjønn og det kjønnet man ble tildelt ved fødsel.
(bufdir.no)
Minimumsstandarden for å forstå disse tingene består av en sosiologisk og en etisk komponent. For det første, anerkjennelsen av at det finnes både “maskuline kvinner” og “feminine menn” der ute. Det er vanskelig for meg å se hvordan noen kan ha oppnådd voksen og det vi kaller kjønnsmoden alder uten å noensinne ha lagt merke til dette. Den andre komponenten – som er etisk – består i å akseptere at “det bare er sånn”. For disse individene oppleves det som naturlig å “oppføre seg som det motsatte kjønn”. Det er ikke noe galt med dem, ihvertfall ikke i noen større grad enn at det er noe galt med oss alle. Den menneskelige tilstand er i seg selv ganske skeiv i forhold til “det naturlige” for skapninger av vår kategori. Nesten ingen nålevende mennesker er villmarkshelter av typen Lars Monsen. De fleste ville oppleve det som ekstremt utfordrende å overleve utenfor sivilisasjonens rammebetingelser. Vi forholder oss typisk til kulturen vi lever i, mens den naturen vi lever av betraktes som noe suspekt, om ikke direkte fiendtlig. Det er for ethvert seriøst formål absurd å snakke om hva som er “naturlig” for mennesket som art. Vi er jo kulturskapninger. Riktignok fascineres folk ofte av “naturen” og liker sånne ting som fjellklatring, brevandring og fisketur på vidda, men når dette skjer er vi definitivt “på besøk”. Ytterst få opplever for eksempel skogen som sitt rette element. Uansett hvor godt de måtte like seg når de er ute på tur så har de jo tenkt seg hjem igjen senere. Du vet. “Tilbake til sivilisasjonen.”
Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor så mange har så opprørte følelser rundt dette med kjønn og karakter. Med mindre man skal ha kjønnslig omgang med noen er det jo ikke særlig relevant for noe hva slags kjønnsidentitet og ytre uttrykk de har. Herregud, bli voksen. De som går rundt og bekymrer seg for andre menneskers seksualitet vil neppe erfare sin egen som særlig vellykket. Hvis jeg har oppfattet tallene riktig så er det under èn prosent av alle mennesker i et samfunn som opplever seg som transkjønnede, mens noe rundt ti prosent totalt plasserer seg selv “et eller annet sted på LHBT-spekteret” men de fleste av dem er ciskjønnede i teknisk forstand (om enn noe “grenseforskyvende” til tider). Disse tallene er relativt konstante, statistisk sett. Hvor synlig dette er ute i samfunnet er imidlertid et helt annet spørsmål, som ofte koker ned til et spørsmål om personlig sikkerhet. Det kan være forbundet med regelrett livsfare å være så uheldig at man støter på en gjeng med pøbel som leter etter noen de kan banke opp ute på byen, hvis man har et personlig uttrykk som ikke er helt A4. Dette er en trussel som aldri helt forsvinner for visse minoritetsgrupper i samfunnet. Hvordan påvirker dette psyken deres? Ihvertfall ikke på noe utpreget positivt vis. Det gjentas jo inntil det kjedsommelige – fra alle hold – at deres eksistens er uønsket. Enten må de forandre seg eller så må de forsvinne. Det er perverst fascinerende hvor intenst hatet mot de transkjønnede fremstår, satt opp mot hvor relativt få det er av dem. Jeg kan vanskelig tolke dette som noe annet enn et utslag av alminnelig seksualangst – se Freud med flere – hvor man formodentlig opplever det som truende mot sin egen identitet dersom den bastante statusen som “enten mann eller kvinne” – med alle de mytologiske fantasiene dette trekker med seg – blir gjenstand for alminnelig skepsis. Dersom kjønn er noe som kan endre seg betyr jo dette at deres eget kjønn heller ikke er noen “bastant biologisk sannhet” (som er de evneveikes mest vanlige argument i denne saken).
Selvsagt er det et utslag av sekulær øvertro når folk hevder at biologisk kjønn defineres av de ytre organer, eventuelt av kromosomene, for alle som gidder å bruke noen timer på å sette seg inn i saken vil oppdage at naturen er en grisete og upresis affære som ikke bryr seg om menneskenes idèer. Hovedtendensen er imidlertid at noe rundt 80-90 prosent av alle mennesker er nokså rettviklet heteroseksuelle i all sin stil, slik at ingen behøver å bekymre seg for at menneskeheten kommer til å dø ut fordi alle blir homotranser eller noe sånt. “Det samme gamle” er og forblir det mest populære alternativet innenfor kategorien kjønnsuttrykk. Sikkert oppimot halvparten av alle mennesker har ikke engang noe forhold til “alternative kjønnsuttrykk” annet enn at de vet det eksisterer men har ellers ingen mening om saken. De føler ikke at det angår dem, som jo er den korrekte holdning å innta i en verden full av praktiske livsproblemer hvor man har begrenset med tid og energi til rådighet. Ikke desto mindre føler et lite mindretall av “antitransaktivister” at dette er litt av en veps i soveposen for dem. De klarer ikke å slippe taket i tøyset sitt, men radikaliseres i en stadig tiltagende grad gjennom sosiale media og andre kommunikasjonskanaler ettersom de møter motstand og må “forsvare seg”. På dette viset har blant andre den kjente britiske forfatteren J.K. Rowling – som er særlig berømt for barnebøkene om Harry Potter – endt opp som noen slags gallionsfigur for denne sørgelige gjengen av evneveike troll. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke om dette, men det spiller liten rolle for meg personlig. Jeg likte uansett aldri Harry Potter. Imidlertid har jeg fått forståelse for at mange “skeive” folk har opplevd denne bokserien som meningsfull metafor for deres egen følelse av å ikke “passe inn” i forhold til det normale i samfunnet. Disse har reagert tildels svært sterkt på at det som var favorittforfatteren deres nå åpenbart ønsker livet av dem. Det er en debatt – i den grad opplegget fortjener noe slikt navn – med steile fronter, preget av den formen for “krigståke” som får folk til å lyve om historiske fakta, vri og vrenge på alt som blir sagt, og ellers oppføre seg evneveikt og useriøst. Det er lett å forstå hva “transaktivister” ønsker å oppnå. De vil jo bare være i fred. Vanskeligere er det å skjønne hvor Rowling og resten av banden har tenkt seg med greia si. Hva vil være et tilfredsstillende resultat for dem? Ser de for seg noen slags sivil terapi mot “slike tendenser” eller går fantasiene deres mer i retning av “internering i dertil egnet leir” — med eller uten gasskammer? Det ser uansett ikke bra ut når Holocaustrevisjonisme plutselig blir et element i opplegget. Når man havner på parti med nazistene har man sannsynligvis gjort noen gale veivalg.
