Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, og har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper. Begrepet ble popularisert i 1879 av den tyske journalisten og agitatoren Wilhelm Marr (1819–1904). Innenfor forskningen anvendes begrepet antisemittisme i dag på litt forskjellige måter. Enkelte forskere bruker betegnelsen inkluderende, det vil si om alle former for jødefiendtlighet fra antikken og frem til vår egen tid. Andre anvender begrepet mer spesifikt, om den moderne, raseideologiske jødefiendtligheten som vokste frem i det 19. århundret. Blant de sistnevnte avgrenses gjerne antisemittismen fra den religiøst begrunnede antijudaismen, som var dominerende frem til 1800-tallet.
(Store norske leksikon)
Kall meg fantasiløs om du må, men jeg klarer ikke å se for meg noen annen – ihvertfall ingen bedre – måte å organsiere et moderne samfunn enn det opplegget vi har; med en statsmakt, et rettsapparat og så videre. Altså det sosiologen Max Weber kalte et voldsmonopol. Bare de lovlige myndighetene kan bruke vold eller tvang, og selv de bare i den grad de absolutt må. Enhver form for “privat initiativ” som inkluderer bruk av fysisk makt er i utgangspunktet et kriminelt forhold. Dette gjelder også private vaktselskap og andre som er leid inn for eksempel for å passe på kjøpesentere og denslags. I den grad noen må pågripes eller på andre måter “håndteres” så skal politiet tilkalles. Dette er et av hjørnesteinsprinsippene i selve samfunnskontrakten: Ingen kan på noe lovlig vis bruke vold mot hverandre. Eller altså, man kan selvsagt ta rimelige skritt for å forsvare seg hvis man selv blir fysisk angrepet, men dette inkluderer aldri mer enn bare hva som må til for å stanse de fiendtlige handlingene der og da. Hvis man for eksempel kan komme ut av situasjonen ved å bare gå sin vei er dette hva man plikter å gjøre, selv om det eventuelt “føles ydmykende”, så får man heller tilkalle politiet for å “rydde opp”. Norge er ikke Amerika. Man kan ikke bare skyte en innbruddstyv og den typen ting uansett hvor truet man måtte føle seg. Det korrekte er å trekke seg unna trusselen og ringe politiet. Hva man enn har “sett på film” eller fantasert om: Hvis man selv tar initiativ til voldelig konfrontasjon med en inntrenger på eiendommen sin er det ikke usannsynlig at man pådrar seg en fengselsdom for vold mens den vinningskriminelle bare får et slapt dask på lanken. Dette kan nok oppleves som “urettferdig” blant de korttenkte, men sånn må nesten ting være for at vi skal kunne opprettholde freden.
Det er på ingen måte krystallklart hva folk legger i begrepet borgerlig – eller for den saks skyld begrepet konservativ – men man bør i det minste være en samfunnsmessig insitusjonalist, det vil si at man gir sin politiske støtte til samfunnets eksisterende “ordninger” mens man forholder seg skeptisk – og/eller “agnostisk” – til den mer revolusjonære viljen til å iverksette store samfunnsforandringer. Sånn sett er sannsynligvis Arbeiderpartiet bortimot det mest borgerlig-konservative alternativet vi har i dagens Norge. Imidlertid er det partiet Høyre som tradisjonelt har hatt monopol på definisjonsmakten for hva som er og ikke er borgerlig i det norske samfunnet. Det betyr først og fremst dem selv, men i senere tid også Fremskrittspartiet – det mest radikale og revolusjonære partiet vi har – pluss noen små tullepartier i “det politiske sentrum”, hvor vi forresten også tradisjonelt pleide å finne Senterpartiet. (Folk pleide typisk å vingle litt mellom Høyre og Senterpartiet i gamle dager, mens nå vingler de mellom Høyre og Fremskrittspartiet.) Det het vel forsåvidt Bondepartiet den gangen, men vi merker oss at det politiske tiltaket som senere ble kjent som Nasjonal Samling utgikk fra Senterpartimiljøet. Sånn sett er det mye som har blitt omkalfatret i norsk politikk siden 1945, men bare i den forstand at forskjellige hjertesaker har blitt rokert litt hit og dit mellom partiene, men selve de grunnleggende forholdene forblir de samme. For eksempel har vi omtrent like mange fascister nå i dag som vi noensinne har hatt, målt i prosent av befolkningen, men de flokker seg til andre partier nå enn på 30-tallet. Det fantes jo ikke noe dedikert naziparti i Norge før Anders Lange kom på banen med opplegget sitt i 1973. Hvem skulle de liksom ellers stemme på? Siden overtok Carl I. Hagen stafettpinnen og han skiftet liksågodt navn på hele opplegget – inspirert av danskene – slik at det har hett Fremskrittspartiet siden 1977. Helt frem til nå har dette partiet typisk fremstilt representanter som “forsnakker seg” med rasisme, kvinneforakt og det ene med det andre. De klarer liksom bare ikke å ta på seg en profesjonell maske og være nøye med hva slags setninger de slipper ut av kjeften. Dette er et komisk trekk ved partiet, men det er aldri forbausende. Sånn er jo legningen deres. Man kan være skapnazi på en så dyp måte at man ikke klarer å erkjenne disse sidene av seg selv. De forblir “begravet” dypt nede i underbevisstheten, hvorfra de sender ut sine impulsive lynstråler som får Fremskrittspartiets representanter til å med noe regelmessighet “drite på draget” i sosiale media og ellers.
Fra den senere tid har jeg lagt merke til to ting ved selveste naziprinsessa – Sylvi Listhaug – og de er henholdvis det at hun åpenbart beveger seg rundt på gateplan uten eskorte noen ganger, samt at hun observerer jødehat i Norge. Om det første: Herregud. Er hun helt fette gal? Hun er jo en kontroversiell politiker i en verden befolket av mennesker med dårlig impulskontroll, noe hun ikke minst bør gjenkjenne fra sitt eget parti. Ifølge den siste overskriften jeg så er PST nå satt på saken. Man får håpe at de tar en “voksenprat” med henne. Du vet. Litt om personlig sikkerhet, realistiske trusselvurderinger og denslags. Hun bør definitivt ha med seg minst èn kompetent livvakt hvis hun skal ut og spasere gatelangs i Oslo. Om det andre er det å si at ordvalget er interessant. Det går an å si “antisemittisme” og mene noe av det samme, men når man sier “jødehat” finnes det intet slingringsmonn. Da snakker man om jøder, punktum, og man kobler det forsåvidt opp mot alle andre forekomster av jødehat oppigjennom historien, ikke bare den mer “tekniske” antisemittismen i moderne tid, som handler om såvel konspirasjonsteorier som rasisme, og som er vel så mye passiv-aggressivt nedlatende som aktivistisk basert. “Jødehat” lyder mye mer primitivt og direkte forankret i noe dypt og navnløst i sjelen. Man behøver liksom ingen intellektuell komponent for å hate. Men behøver vel strengt tatt ingen grunn i det hele tatt, det er bare å følge, lytte til og hente sin inspirasjon fra “de hatefulle”. Særlig de som mener at de har funnet “de som har skylda” for diverse gale ting som alle kan se og som alle typisk føler angst og stress i forhold til. Sånn sett kan vi si at det var antisemittisme når folk skrev bøker om “den jødiske trusselen” og alt det der, men jødehat når de vandaliserte jødiske butikker og banket opp innehaveren. Vi som lever nå kan jo himle med øynene og lure på om folk var helt evneveike i Tyskland på 30-tallet. Hvordan kunne de tro på alt det antisemttistiske våset? Vel, vi kan bare se på det de kaller “islamkritikk” nå for tiden for å gjenkjenne det samme mønsteret. Det handler om å hetse og angripe en minoritetsgruppe så ofte og gjennom så lang tid at man etablerer et stabilt fiendebilde. Det var normalt å skylde på jødene den gangen i Tyskland. Mange “normale tyskere” var pissredde for jøder. De ble jo bombardert med historier om hvor farlig “verdensjødedommen” er og hvordan de må holde avstand til dem. Nazistene var – og er – flinke med propaganda. Det skal de ha.
Den pågående situasjonen i Gaza er selvsagt opprørende for ethvert anstendig menneske. Det er ikke jødehat å påpeke at israelerne ser ut til å ha fått i seg litt vel mye Møllers tran der nede, for å si det omtrent så forsiktig som det går an. Derimot er det hersketeknikk av verste slag når man setter likhetstegn mellom kritikk av Israels metoder for øyeblikket – og deres politikk i forhold til palestinerne mer generelt sett – og “antisemittisme”. Vi skal også merke oss at det finnes en ganske stor opinion blant jøder verden over – også i Israel – som på ingen måte bifaller det som skjer i Gaza akkurat nå, eller den noe nær rettighetsløse livssituasjonen mange palestinere har levd under i alle år. Det skal jo ingen stor intellektuell kapasitet til for å se at urett alltid er urett, uansett hvem som utsetter hvem for hva. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en “Israelvenn” men jeg er på ingen måte noen fiende av Israel heller. Jeg vil helst ikke ha noe med dem å gjøre, er vel hva det koker ned til. Jeg er nøytral i saken, bortsett fra at jeg er en samfunnsmessig institusjonalist som på prinsipielt grunnlag tar avstand fra vold som den typen frivolt virkemiddel folk bruker “fordi de kan”, ofte uten noen klar fremdriftsplan hinsides det å “utslette fienden” på kort sikt. Følgelig har jeg heller ingen mening om hva de burde gjøre for å få orden på sakene i regionen, men jeg ser ikke realismen i det de kaller en territorialbasert tostatsløsning. Det virker jo som om det er fritt frem for “bosettere” å bare slå seg ned i erklært palestinske områder, som allerede er fragmenterte til en slik grad at det blir absurd å snakke om territorial integritet som grunnlag for en eventuell palestinsk stat. Jeg kan egentlig bare si det samme som jeg sier om krigen i Ukraina: Jeg er glad det ikke er min jobb å rydde opp i jævelskapen. Forøvrig er det å si at jeg tror ikke det finnes mye jødehat i Norge. Sikkert noe – av typen “George Soros styrer verden” – men de fleste er sannsynligvis ganske uinteresserte. Hvilken rolle spiller liksom deres mening fra eller til? Jeg skjønner selv ikke engang hvilken innfallsvinkel jeg eventuelt skulle ta for å bevege meg inn i noen slags form for “Israeldebatt”. Herregud. Kanskje noe med Zohar og kabbala? Jeg kan jo snakke lengre enn de fleste om “Salomos Tempel” og den typen ting, men jeg er lite interessert i regionens problematikk hinsides år 500 eller deromkring. De har helt klart et problem i Midt-Østen, men det er ikke mitt problem. Jeg er norsk nordmann fra Norge som ikke har noe engasjement i utlandet ut over visse spansktalende land. Det er alt. Jeg håper de finner en løsning der nede, men jeg er ikke optimistisk.
Vel talt.