Innen marxistisk tenkning forstås kapitalismen som et ufritt og hensynsløst samfunn der kapitalistene, altså klassen som eier kapital og produksjonsmidler, bygger all sin makt og rikdom på grov utnyttelse av arbeiderklassen. Kapitalistenes konstante jag etter profitt er tenkt å føre til jevnlige økonomiske kriser med fryktelige følger især for fattige og arbeidende samfunnslag. Marxismen hevder at menneskeheten bare kan frigjøres fra kapitalismen hvis arbeiderklassen tilkjemper seg den politiske makten for å rive ned klasseskillene, noe som skal føre til et klasseløst kommunistisk samfunn.
(Store norske leksikon)
Ovenfor ser vi maleriet “Guddommeliggjøring av en soldat” av Kikuji Yamashita fra 1967. De som kan sakene sine vil øyeblikkelig legge merke til at Yamashita muligens var litt påvirket av Pablo Picassos berømte verk “Guernica” – bevisst eller ubevisst – da han komponerte bildet sitt, men det finnes jo verre ting man kan bli inspirert av. Uansett finnes det innen japansk kultur sterke tradisjoner for å forherlige “militærmakt” og noen slags form for aristokratisk krigermoral; best symbolisert gjennom konseptet bushido, “krigerens vei”, som særlig fremkommer gjennom “ridderidealene” hos de historiske samuraier. Opplegget deres handlet om å søke en “edel død” i kamp for et verdig formål, som kan være nærmest hva som helst annet enn “personlig ambisjon”. Mens man venter på døden forventes det imidlertid at man utviser ærefull atferd i alle ting, små og store, innenfor horisonten av en buddhistisk etikk. I prinsippet kan vi si at samuraiene hadde omtrent den samme forretningsidèen som de norrøne berserker, i den forstand at det overordnede livsmålet var å bli drept i kamp. Sammenligning forøvrig er vanskelig. Kanskje vi kan si at mens samuraiene var Hercule Poirot så var berserkerne Dirty Harry, som bare ligner på hverandre i det forhold at de begge var “detektiver”, mens den personlige stilen ellers neppe ville gjort dem til gode omgangsvenner.
Det virker som om “voldsfantasier” er svært vanlig hos mennesker, uansett hva slags rolle man ser seg selv i (jeg regner her også “frykt for å bli utsatt for vold” som voldsfantasier), selv om man ikke lever verken i en krigssone eller noen annen særlig voldelig sammenheng. For eksempel er lyrisk vold – kunstnerisk fremstilling av voldelig tematikk – så vanlig i samfunnet at nesten ingen reflekterer over det. Tvert imot regnes det som normal underholdning å for eksempel se på filmer som virker å være bygget opp mer rundt fantasifulle voldssekvenser enn noen egentlig “handling” i narrativ forstand. Eventuelt har man sydd sammen en syltynn historie som kontekstuelt grunnlag for slagsmål, skyting, biljakt og eksplosjoner — ting som henvender seg til en annen del av mennesket enn “historier som har en moral” det er meningen at man skal se og oppfatte, som i et typisk “skjebnedrama” som også kan være hvor voldelig som helst, men det føles ikke som om historien først og fremst handler om vold og fare. Man kommer ut av historien med noen tanker om hva de og de karakterene “burde ha gjort” mer enn noen slags postorgasmisk glød etter å ha opplevd en tilfredsstillende dose med lyrisk vold. Hvor tidlig inntreffer innslagspunktet for voldelige fantasier hos barn? Eller kanskje det er bedre å spørre om ved hvilket tidspunkt de begynner ¨”leke konflikt”, med alt fra snøballkrig til paintball. Til og med det å dele seg i lag som spiller ballspill mot hverandre må betraktes som “utagerende konfliktlek” i denne modellen. Alle har selvsagt lest romanen Fluenes herre av William Golding, eventuelt sett filmen, eller i det minste hørt om historien, hvor vi kan si at forfatteren utforsket det menneskelige konfliktinstinktet gjennom å stille opp et litterært gedankeneksperiment. De fleste oppfatter historien som ganske dystopisk, men også absolutt troverdig. Sånn kan det definitivt gå i en slik situasjon. Alle mennesker har stor kapasitet for vold. Det er bare hva som “trigger” disse delene i dem som varierer på et mer individuelt grunnlag.
Jeg fylte jo 17 i året 1980, slik at mine tidligste involvementer med “politisk aktivisme” foregikk sent på 70-tallet – faktisk sammenfallende med historielinjen i den populære NRK-serien Makta – og det første og største hatobjektet jeg dannet meg – og fortsatt praktiserer – var det man på den tiden kalte “marxist-leninistene”. Herregud for en gjeng med evneveike dåser. Bortsett fra et par “store” – for sammenhengen – og mer strukturerte politiske partitiltak besto dette miljøet typisk av små “celler” bygd opp rundt èn karismatisk leder som siden hadde et ganske tett sammenknyttet “hoff” av lojalister rundt seg, dessuten ofte – men ikke alltid – et antall noe mer vinglete og søkende “følgere” som kom og gikk i takt med de dramatiske personkonfliktene som var like forutsigbart som flatlus i disse miljøene. Tenk “Mansonfamilien”, ikke som en bande morderiske galninger, men som en organisasjonsmessig struktur – en “hard kjerne” av ideologer – som man gjenfinner i alle politiske tiltak som har gått skikkelig galt. Selv om vi snakker om “bare” en kriminell gategjeng finner vi typisk det samme mønsteret med èn allmektig leder som utøver makt gjennom et “andrenivå” av blindt lojale medsammensvorne, som igjen kontrollerer et antall “soldater” som er ute i felten og utfører organisasjonens fysiske forretninger. Det funker bra for gangstere. Sånn må det nesten være slik som reglene engang er i det spillet de spiller. Imidlertid er det mindre heldig å bygge opp politiske strukturer rundt en “hard kjerne” av ideologiske fanatikere som til syvende og sist flokker seg rundt en “konge”. Du vet. Hitlerisme hvis dette er et ord, napoleonisme hvis det ikke er det. Cæsarisme hvis du vil ta det enda lengre. Vi kan gå så langt du vil. Prinsippet er uansett det samme, muligens fundamentert i menneskeartens hemmelige driftsliv, at man inntar rolle som “kongen på haugen” hvis man er en brautende bajas og rollen som “kongens tapre ridder” hvis man er en sleip slange som oppfatter ryggdolking som minst like praktisk som sakte kaldkvæling forfra og med full øyenkontakt hele veien.
Vi kan nevne noen basisegenskaper som alle politikere bør ha: Realisme, forhandlingsevne, handlekraft og fasthet. Om man siden bør være rask eller sen i avtrekket kommer an på hva slags sak som ligger på bordet. Noen ganger må man handle, andre ganger bør man vente. Det er uansett en “no starter” hvis man som politiker ikke er beinhard realist. Dette går an å få til, dette går ikke an å få til. Det er jo viktig å forstå forskjellen på sånt når man har det daglige ansvaret for et milliardbudsjett, men også det mer langsiktige ansvaret for samfunnets sikkerhet og stabilitet. Marx fikk så vidt jeg er i stand til å se rett i alle sine spådommer. Det er verre med Lenin. Riktignok er det lett å se at han ennå ikke har “snudd seg i graven” for liket hans ligger jo der til mer eller mindre offentlig fremsyn, men Marx rakk faktisk å si at han selv ikke må betraktes som “en såkalt marxist” som han formulerte det; mens Lenin forble en leninist til sin siste stund. Siden kom jo Stalin for å leve ut sine stalinistiske drømmer og siden forble det sovjetiske opplegget en skakkjørt parodi på “ideologisk kommunisme” helt til alt kollapset og ble erstatte ev hva det enn er de har nå. Putinisme? Arbeiderklasseromantikken hans Putin er uansett – i den grad han har den – mer Gogol og Dostovjevskij i karakter enn Tolstoj og Gorkij. Altså definitivt russisk, men ikke på den optimistiske siden. Herregud for en dust. Hvordan er det han har stelt seg? Historisk er han jo allerede, så han behøver ikke bekymre seg for å bli “glemt”, men jeg tror heller ikke han vil bli husket som den “kompetente herskeren” han ønsket å være. Når mistet han grepet på realitetene? Han har det ihvertfall ikke nå lenger. Det er like sannsynlig at krigen i Ukraina ender med noe slags komplott mot Putin enn en hvilken som helst annen måte. Hvem vet? Det har jo vært krig i Ukraina i et par år nå og situasjonen på bakkenivå er fortsatt “uklar”. Hvor mange likposer må man legge på den ene vektskålen før det opphever tyngden av “den nasjonale æresfælelsen”? Amerikanerne ville kanskje huske dette som “Vietnamproblemet” men på den annen side så har jo de også gjort mye uklokt siden den gangen.
