Det er ikke galt når det er vi som gjør det

Pax Britannica (latin for «Den britiske fred», avledet fra tilsvarende Pax Romana) er en betegnelse på en relativt fredfull periode i Europa (1815–1914), da det britiske imperiet var en sjømakt og kontrollerte flere av de viktigste handelsrutene oversjøisk. Begrepet hører til i en periode av den britiske imperialismen etter slaget ved Waterloo i 1815, som ledet til en epoke med britisk ekspansjon.

(Wikipedia)

Som alle vet finnes det mye rart på YouTube, hvorav en god del genuint komiske ting; av det slaget som ikke i utgangspunktet var ment å være en morsomhet men som ble det likevel. Det jeg tenker på nå har noe med Brexit å gjøre. Siden på 70-tallet har jo britene vært vant til å reise fritt inn og ut av Spania og oppholde seg der som de måtte ønske, hovedsaklig for ferie og rekreasjonsformål, inkludert ikke minst en betydelig mengde pensjonister som liker å oppholde seg i et varmere klima. Dette er jo en viktig del av hele opplegget med EU. Statsborgere i de respektive landene skal fritt kunne ferdes, oppholde seg, jobbe, kjøpe fast eiendom og så videre i ethvert annet land innenfor unionen. Men da britene stemte for å melde seg ut av EU endret hele stausen seg — og siden ikke noe annet (for eksempel EFTA) var avtalt henfalt Storbritannia til kategorien for “tredjeland”, som kom til å få dramatiske konsekvenser for briters oppholdstillatelse i Spania.

Hvorom allting er, det komiske elementet i dette bildet er diverse britospanske kanaler som jeg har fulgt gjennom lang tid på YouTube. Da resultatet av avstemmingen om Brexit var klart begynte nedtellingen til den nye virkeligheten. Folk hadde egentlig mer enn god nok tid til å gjøre papirarbeidet og søke om særskilt personlig oppholdstillatelse og det ene med det andre, men folk er jo som de er så mye ble ikke gjort. Tiden gikk og sanden rant ut av timeglasset. Plutselig kom dagen da de nye reglene trådte i kraft — og et antall briter ble “tatt på senga” i forhold til sin nye juridiske status i Spania (og andre EU-land). Mange lot seg intervjue foran kamera og det var mye merkelig som fremkom. Generelt sett opplevde de fleste det som hadde skjedd med dem som “urettferdig” og mange spekulerte i om dette ikke kanskje var noen slags form for hevnlysten sadisme hos EU. Noen virket dypt rystet over tanken på at de er innvandrere nå, og mente at noe sånt ikke kan være mulig for britiske mennesker. Hvordan kan briter noensinne være “innvandrere”? Det gikk åpenbart helt i tilt oppi hodet på de stakkars folka. Som om de hadde blitt devaluert i sitt menneskeverd, eller noe. Som jeg sa, ganske komisk.

Virkelighetsoppfatning er ikke noe bastant. Det finnes ikke noe sånt som en “objektiv virkelighet”, bare de kulturelle referanserammene som eksisterer i form av alminnelig konsensus: Ting er slik fordi vi er enige om at ting er slik. Jeg vedder støvlene, underbuksa og hatten min på at jeg ser en totalt annen virkelighet enn deg, selv om vi betrakter den samme verden med det samme optiske utstyr. Forskjellen ligger jo et helt annet sted, nemlig i hvordan vi “redigerer” sanseinntrykkene. Hva forventer du å se det ute? Eller kanskje vi heller burde bruke et ord som “ønske”. Folk ser det de ønsker å se. Det finnes hvor mange gamle ordtak som helst som gir uttrykk for dette prinsippet. Folk som har mangelfull eller til og med ingen selvdisiplin – det vi gjerne kaller “dårlig impulskontroll” – opplever ofte at de lever “midt i et drama” hvor det man liksom gjør er å iscenesette seg selv som en dramatisk karakter, eller aktør, i dette “narrativet”. Fra mitt personlige perspektiv er det mest komiske elementet i “den britiske virkelighetsopptaningen” at hele sulamitten ble designet av John Dee (hofftrollmann for dronning Elizabeth den første) som begynte å snakke om et britisk imperium på en tid da ingen brukte ordet “brite”. Det vi først og fremst legger merke til når vi ser på historien er at grovt regnet foregikk det en fem hundre år lang krig mellom “England” og “Frankrike” fra år 1066 og helt til langt inn på 1500-tallet, når ting snudde og merkantilismen kom inn i verden. Den første skapelsen – fra året 1555 – het Moskvakompaniet, og eksisterer ennå (selv om det ble omgjort til en veldedig stiftelse i 1920). Deretter kom noen flere greier som fikk mindre betydning over langen – annet enn å inspirere til lignende tiltak også i andre land – før Østindiakompaniet ble formelt stiftet den 31. desember i år 1600, groteskt nok samtidig med at de brant opprørsmunken Giordano Brono på Campo dei Fiori – blomterplassen – i Roma.

Siden har det jo gått 400 år, med mye skriking og psykotisk fremferd underveis, sånn som er typisk for arten vår. Mange fremhever den økonomiske utviklingen tilknyttet prinsippet om “selskaper med begneset ansvarsrett” – basert i omsettelige verdipapirer – som et vesentlig element innenfor den moderne virkelighetsdefinisjonen, om ikke selveste bærebjelken i det hele. Eller sagt på en annen måte, det mest moderne av alle moderne ting er å ha et abstrakt forhold til eiendomsbegrepet. Man kan like så gjerne – noe da også mange gjør – kalle det en “pengeplassering” som et “eiendomsforhold”. Tingenes verdi er som konsept knyttet til deres omsettelighet. Hvis det ikke går an å kjøpe og selge en ting kan man heller ikke på noe saklig grunnlag si at man “eier” den. Tenk et par ganger gjennom dette. Det er viktig for å forstå det kulturfenomenet vi kaller postmodernismen. Grovt sett er pomo akkurat det samme som momo, folk er bare ikke like stjerneøyde og optimistisk sprudlende i forhold til hvor bra alt en gang skal bli, når vi bare får modernisert og automatisert alle de vanskelige tingene. Det man kanskje kan se for seg som “kulturell begeistring” i for eksempel typisk sovjetpropaganda fra gamle dager, med “arbeiderparadiset” og alt det der, hvor folk ser ut til å ha fått i seg litt for mye Møtters tran. Mange sier at postmodernismen er en konsekvens av verdenskrigene på 1900-tallet. Det er et element av tvil – og noen ganger regelrett paranoia – som har festet seg i “folkebevisstheten” etter alle de uhyrlige grusomhetene som ble nærmest industrialisert på grunn av de sterkt forbedrede kommunikasjonsmidlene og rasjonaliseringen av arbeidslivet. Selv vil jeg legge til at narkotika spilte en avgjørende rolle i begge verdenskrigene. Kokain og morfin i den første, amfetamin og heroin i den andre, henholdsvis. Noe som forsåvidt illustrerer “ånden” i dem begge ganske godt.

Britene gjennomlever akkurat nå det man der på stedet kaller en hangover, etter at Brexit viste seg å være noe mindre og vanskeligere enn det de hadde håpet på. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å se noe annet rasjonelt argument for Brexit enn at “noen” satset på et dette ville fremkalle en kjederaksjon av ytterligere utmeldinger fra EU, men det motsatte skjedde jo. Brexit virket styrkende på EU. Dermed ble britene sittende med Svateper, som ikke vil virke til deres fordel når de en gang i fremtiden igjen vil søke om nytt medlemsskap. Det eneste de har gående for seg nå er “det oversjøiske samlebåndet” for hvitvasking av internasjonal svartkapital gjennom “the City of London”, men dette blir en stadig mindre attraktiv greie å sitte med etterhvert som postmodernismens tvil manifesterer seg som regulative kontrollbehov. Det vi først og fremst må anerkjenne er at merkantilismen er død, både som nasjonalt og (særlig) globalt fenomen. Vi behøver ikke mer handel og flere selskaper med begrenset ansvarsrett, kompliserte labyrinter av “strukturerte eiendomsforhold” og alt det der. Opplegget har jo for fanden kjørt oss alle rett i dass. Sykdommen i kulturen vår stammer fra en misforståelse av hva slags skapninger vi er og hvor grensene går for hva som er og ikke er menneskelig mulig. Hva skal man tenke om dette? Jeg vet ikke. Gjør hva du vil.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1099

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top