John Martin, “Pandemonium”, 1841
Så vidt jeg vet ble ordet pandemonium oppfunnet av John Milton i 1667, som en del av diktverket “Paradise Lost”, nærmere bestemt som et stedsnavn for “hovedstaden i Helvete”. Det er en gresk neologisme som i norsk oversettelse betyr sånn omtrent “alle småjævlers sted”. For meg betyr det her og nå, det vil si dette livet på denne jorda. Det er her alle småjævlene bor. Man ser dem hver dag. De flyr rundt uten mål og mening mens de skriker som små fugleunger med oksehunger, deres begjær er umettelig. De vil ha mer og mer. Og når de tar seg en pause fra å rive og slite i liket av all menneskelig anstendighet er det for å snakke om seg selv og hvor interessante de er.
Religionskritikk er ikke noe som i utgangspunktet interesserer meg. Folk er sinnssyke. Javel. Og så? Slik har det alltid vært. De dikter opp de mest absurde fantasier om det de tror de observerer, men de bryr seg lite om å gå i dybden. Det blir rent for vanskelig. Slik kan man danse som en sommerfugl bortetter livets overflate uten å noensinne skjønne noe som helst om noe. Seriøst, det er bedre at jeg ikke tar dem på alvor. Det er bedre at jeg avskriver dem som hønsehjerner uten betydning, for hvis jeg skal ta de religiøse på alvor reiser dette umiddelbart det følgende spørsmål: Hvem faen er du til å si noe om hva Gud har ment med alt dette?
Det er blasfemisk å uttale seg på Guds vegne. At du har en jævla bok å peke på betyr ingenting. Gud skriver ikke bøker. Mennesker skriver bøker. Eller blogger, eller hva det nå skal være, vi er bare en slags forvirret form for ape med høye tanker om oss selv. Mellom angst, sex, vold og narkotikamisbruk sitter vi og sager i den grenen som bærer oss mens vi filosoferer rundt hva – tja – mon meningen kan være med det hele, men vi finner ingen svar. Bare flere spørsmål. Uansett hvor langt vi går i en hvilken som helst retning, det finnes alltid mer.
Jeg er etter måten godt orientert om teorigrunnlaget innenfor alle de store religionene, men også en mengde små. Metafysikk er en del av filosofien. Ikke den mest respektable delen, men likevel et slags fattigkvarter innenfor den menneskelige tenkning som man bør besøke og se seg litt rundt i dersom man søker å forstå den menneskelige tilstand. Imidlertid er jeg ikke så interessert i det teologiske grunnlaget for religionene, jeg er mest interessert i teopatien … altså “gudsopplevelsen”. Når, hvordan og hvorfor synes mennesker at de er i kontakt med det guddommelige? Hva slags eddekoppspinn av nervetråder i sinnet er det som får mennesker til å tro?
Etter å ha betraktet de som mener seg kvalifiserte for Guds rike og hele herligheta kan jeg bare konkudere med at ellers takk, jeg tror jeg foretrekker det andre stedet. Man bør sannsynligvis være kresen med hvem man ønsker å vanke sammen med til evig tid. Hvis det blir slitsomt etter bare ti minutter, hvordan vil det da være etter ti tusen år? Herregud. For en deprimerende tanke. Det er imidlertid ikke noe personlig. Jeg har ingen meninger om hvordan andre bør ordne seg. Hvis de får noe slags kick ut av det de holder på med får de bare holde på, det raker ikke meg. Jeg foretrekker det andre stedet. Denne verden er småjævlenes rike. Man ser dem hver dag.
