Bildet ovenfor heter Portrett av Adele Bloch-Bauer og ble malt i året 1912 av Gustav Klimt. Det var ett av fem bilder malt av Klimt som ble beslaglagt fra motivets enkemann av nazistene under deres regime. Etter noen tiår med juridiske prosesser for å få tilbakeført dem til de rettmessige arvingene ble bildet solgt på en auksjon i regi av Christie’s i 2006 for 88 millioner dollar; til den amerikanske TV-profilen Oprah Winfrey, skulle det senere vise seg da hun i 2016 solgte det videre til en anonym kinesisk forretningsmann for 150 millioner dollar, hvor bildet etter alt å dømme fortsatt befinner seg. Vi snakker om priser her, gjør vi ikke? Det vites ikke hva Gustav Klimt selv fikk betalt for jobben, men vi kan trygt fastslå at det var færre nuller i tallet.
Det finnes et knippe “store navn” innenfor kunsten som det forutsigbart betales idiotisk høye priser for. Det er jo vanskelig å se hva slags andre egenskaper det er ved selve portrettet av Adele Bloch-Bauer som forsvarer prisen på 1,6 milliarder norske kroner, så vi er nødt til å tenke at alt henger på at bildet er “en Klimt” — og at han kineseren har kjøpt bildet fordi det er en “pengeplassering” som er vel så trygg som hva som helst annet man kan bruke til å lagre milliardene sine. Med mindre bildet blir ødelagt i en brann eller noe annet så virker det som en sikker investering. Hver gang et av arbeidene til de foran nevnte “store navn” kommer for salg strømmer det jo liebhabere med stinn lommebok til fra alle kanter. Kunstmarkedet viser en klar tendens til å følge “de for evig stigende prisers logikk”, men alt er basert i fint lite annet enn en “stille overenskomst” om at det skal være slik.
Hvordan takserer man kunst? I utgangspunktet kan vi si det er et kompromiss mellom det selgeren forlanger og det kjøperen er villig til å betale, men hvis vi skulle snakke om en “teknisk” verdi måtte det være noe sånt som hva det vil koste å få fremstilt et tilsvarende bilde, utført med de samme materialer og teknikker, pluss den arbeidstiden det tar – la oss si en måned – med dagens priser. Jeg vet godt at det er urimelig å snakke om “et gjennomsnittlig oljemaleri” men hvis vi gjør det likevel ser vi med litt kjapp hoderegning at den lave enden av priser bør begynne et sted rundt femti tusen kroner. Da har vi bare tatt hensyn til “rimelige produksjonskostnader”. Siden tilkommer det mystiske elementet vi kaller “merkevareverdi”. Blant levende kunstnere som oppnår høy pris bare på navnet tenker jeg umiddelbart på Odd Nerdrum, men det finnes selvsagt mange flere. Jeg aner ikke hva “en Nerdrum” koster hvis man kjøper det direkte fra kunstneren – det vil si gjennom galleristen eller agenten hans – men jeg vil tippe “noen millioner”. Definitivt mye mer enn den foran nevnte “tekniske verdien” som jeg tror helt ukjente navn generelt sett vil slite med å oppnå.
Kunstmaleri – hvis vi snakker seriøst om “olje på lerret” og full mundur – er en ganske kostbar ting å sysle med. Det vil man raskt oppdage hvis man bestemmer seg for å utforske temaet fra en hobbymessig innfallsvinkel. Tusenlappene flyr fort når man skal kjøpe inn farger og andre materialer, gitt at man allerede har et egnet sted å jobbe og alle de nødvendige redskapene. Hvis ikke er jo disse tingene også noe som må innhentes og betales før man overhodet kommer i gang. Det er litt uklart for meg hvordan man skatteteknisk sett definerer en som lever av å produsere og selge kunstmalerier. Selvstendig næringsdrivende? Det ligner jo alt annet håndverk i den forstand at man kjøper inn materialer som man bruker til å gjennomføre et arbeid, selv om salgsdelen er arrangert på en annen måte. Før man er etablert tipper jeg salget handler mest om å “få inn så mye som man kan”, forhåpentligvis nok til å dekke hva det koster å holde på med dette. Siden vil det jo vise seg om man har et talent som folk er villig til å betale store penger for. Den tidligere nevnte Odd Nerdrum er for eksempel en kunstner som man kan like eller mislike på grunn av uttrykket hans, men det er våsete å stille spørsmål ved talentet. Om akkurat ham kan vi forresten legge til at han er såpass sær og kantete som person at det er vanskelig å se hva slags annen jobb han kunne hatt enn “noe innenfor kunstfagene”, hvor han imidlertid har gjort det svært bra etter alle de målestokker som gjelder.