Som betydelig influenser og verdensberømt blogger med mange millioner lesere vet jeg hvor viktig det er å være forsiktig når jeg velger mine ord, så la meg så beskjedent som mulig si at de kan kaste seg på kne og kysse meg i ræva. Hvem? Alle disse nye “folkebevegelsene” som gir seg ut for å representere noe mer eller annet enn sitt eget lille tarmgasskammer av en hønsehjerne. Pass dine egne saker, du din satan.
Når det er sagt så er det sant at det finnes mange og alvorlige problemer i samfunnet som folk generelt sett bør engasjere seg i og i det minste ta stilling til det som skjer. Gi temaet litt tid og oppmerksomhet. Sette seg inn i ting. Så langt så vel – jeg tenker, altså eksisterer jeg – men så kommer det gamle problemet med kråker på loftet. Spøkelser. Gjenferd etter døde tanker som reker rundt oppi hodene til mangelfullt informerte folk av den typen som har stor kapasitet for å tro på ting og som har like mange følelser om temaet som en overtent teaterskuespiller men som er fullestendig blottet for kritikk når det kommer til både informasjonskvalitet og egen kompetanse.
Web 3.0 og “informasjonsøkonomien” virker slik at alt er like gyldig og det eneste som teller er hvor mye oppmerksomhet greia di får. Driver du for eksempel en YouTube-kanal og hanker inn er million visninger per video som du publiserer så tilsvarer dette er inntekt på rundt femti tusen. Uansett hva du sier eller gjør. Det er ikke det viktige, den algoritmen som belønner deg måler ikke noe annet enn antall visninger (pluss at den vil stryke deg fra pengelista hvis du beveger deg inn i ømtålelige tema eller sier visse ord som er “flaggede”). Siden tilkommer andre variabler, som for eksempel hva slags demografisk gruppe du henvender deg til og hvilken kjøpestyrke de representerer. Økonomisk orienterte “investeringsvlogger” kan ta inn opptil det dobbelte av diverse prating om hobbyting som interesserer mange men som ikke representerer noen spesielt kjøpesterk gruppe.
Opplegget fungerer slik at plattformen selger reklameplass gjennom agenturer som strømlinjeformer informasjonsplasseringen på mest mulig presis måte for å oppnå best mulig pris. Si for eksempen et videoshow om “snekring i hjemmet” som er et glimrende sted å annonsere tilbud på elektroverktøy og denslags. De som produserer innhold til plattformen får siden en andel av kaka som tenderer mot å bli større jo mer populær vedkommende blogger, vlogger eller podkaster er. Men som en generell tommelfinger kan vi si at de som har “noen hundre tusen” lesere/seere vil tjene såpass at de kan leve av det. Og slik er det for mange, enten de er knivsmeder eller bakere av kaker, en som snakker om 70-tallsmusikk eller en som analyserer “bevegelser i markedet”. Din greie er din greie. Alt plattformen bryr seg om er at du har et publikum og at det går an å selge ting til dette publikummet. Dette går til en stor grad av seg selv. Du vil bli kontaktet av de foran nevnte reklameagenter når og hvis greia di tar av såpass at den blir interessant slik sett. Slik fungerer denne forretningen.
I den grad plattformen tar noen hensyn så handler disse først og fremst om risiko for at de skal bli saksøkt av noen, så av denne årsak er det ganske vanlig at en eller flere videoer man produserer kan bli “demonetisert”, det vil si man får ingen penger for akkurat denne produksjonen, og dersom dette blir et mønster kan man oppleve at hele kanalen mister reklameinntektene sine, eventuelt at man blir stengt ned. Plattformen tar ikke hensyn til politisk meningsinnhold eller fagmessige standarder ut over hva man med vanlig sunn fornuft bør kunne forstå. Det er helt greit for dem om alt er mannskit og lite mer. Løgn er ikke forbudt. Redaksjonelle standarder og kvalitetssikring av informasjon finnes ikke. De mest hjernebedøvede konspirasjonsfantasier noen hoster opp over morgenkaffen er i utgangspunktet like gyldige som godt gjennomarbeidede produksjoner om vitenskapstemaer. Juridisk sett har tradisjonelle medieplattformer som for eksempel dagsaviser, periodiske magasiner eller radio- og fjernsynsprogrammer et redaksjonelt ansvar for det de presenterer, men slik er det ikke for de internettbaserte “sosiale medier”, der ligger redaktøransvaret hos den som produserer innhold. Selve plattformen regnes som “passiv” og ikke mer klandreverdig for hva slags innhold som skapes enn hva papirfabrikken er for det som blir skrevet på arkene. Ihvertfall var det slik omstendighetene ble fremlagt da disse lovene ble vedtatt.
Noe vi vet med sikkerhet om mennesker er at “selvmoderering” ikke fungerer. Har de lov til å si og gjøre hva som helst så er “hva som helst” hva de vil si og gjøre, bare fantasien setter grenser for hvor galt det kan bli. Noen få nettsteder har prøvd ut slik policy og de har uten unntak og umiddelbart blitt fylt opp av pedoer, nynazister og grovt kriminelle galninger av alle slag. Ytringsfrihet er et fint ideal men i praksis fungerer det ikke. Ihvertfall ikke slik de tror, disse som har så mange følelser brusende inni seg at de ikke vet hvilket ben de skal stå på. Hvor enn de snur seg ser de troll og spøkelser, farlige sammensvergelser og “mønstre”. Selv har jeg vært en aktiv bruker av internett siden midt på 90-tallet og har sett det meste. Du må lete dypt i svartnettet for å finne sånt som var helt dagligdags i 1997. På den tiden var det store spørsmålet hvordan kan man tjene penger på nettet mens i dag omsettes det milliardbeløp hvert minutt av hver dag. De største selskapene i verden eksisterte ikke engang for tyve år siden. Om Twitter er verdt fire hundre milliarder kroner virker som et dustespørsmål stilt av et barn helt til man ser at dette tallet ble lagt på bordet av selveste kong Muskedunder av det digitale trylleriket for bare noen måneder siden. I dette århudret virker det som en etablert sannhet at en ting har den verdi som noen er villig til å betale, verken mer eller mindre, og denne sannheten fremkommer i form av tingens børsnoterte verdi, som igjen er en funksjon av hvor folk tror det er smart å plassere pengene sine akkurat nå. Alle har lyst til å komme seg inn i pyramidespillet på et så tidlig tidspunkt som mulig, men som alle burde vite så er det alltid for sent når du får tilbudet, uansett hva den sleske selgeren sier (og tro meg, han vil si det han er nødt til å si for å bringe salget hele veien hjem).
Frihet er et vanskelig tema. På den ene hånd må folk få bruke pengene sine som de ønsker, men på den annen hånd bør de bli advart mot alle denne verdens svindlere. Men hva kan man gjøre? “Verden vil bedras” som de sier. Imidlertid er det at de blir fralurt pengene sine et mindre problem enn når de blir radikalisert av oppviglere som agiterer for alskens vold og skadeverk. Inkludert ikke minst det å sabotere tiltak som blir iverksatt av helsemyndighetene for å takle en pandemi. Dette er en form for grovt uaktsomt drap som de bør arresteres, tiltales og straffes for … men her støter vi igjen på det fenomenet at plattformen ikke har noe redaksjonelt ansvar mens den som produserer innholdet kan forsvare seg med alt fra uvitenhet til mental sykdom, mens folk dør fordi de tror på det kvakksalverne sier. Helsevesenet overbelastes mens det alminnelige mentale klima ute blant befolkningen beveger seg i retning av paranoide vrangforestillinger. Det må riktignok innrømmes at jeg selv ikke er mors beste barn på det viset, jeg skriver på en brutal og provoserende måte som blir i overkant mye chili for mange, men jeg er etterrettelig … jeg serverer ikke løgner, bare synsvinkler som ikke nødvendigvis er de alle allerede kjenner. Ikke gjør kriminelle ting. Ikke gjør dumme ting. (Alle kriminelle ting er dumme men ikke alle dumme ting er kriminelle.) Skaff deg en kritisk sans som virker. Ikke tro på alt du hører, ihvertfall ikke alt du hører på nettet. Det som ligger ute befinner seg i oppmerksomhetsøkonomien. De driter i hvem du er og hva som skjer med deg, de skal bare ha mange klikk på greia si fordi det er dette de tjener penger på. Ofte er det lønnsomt å lyve fordi dette tiltrekker seg mer debatt og forhåpentligvis vil noen med stort publikum engasjere seg i greia di slik at du oppnår flere klikk fra alle de som vil “sette deg på plass” … hvilket bare kan skje hvis du får mye oppmerksomhet. Så derfor. Fordi innenfor oppmerksomhetøkonomien lønner det seg å ha mektige fiender som gjør at mange oppdager greia di.
