På norsk heter det forfatter, men det burde het autor, sånn som på spansk. Eller som på engelsk author (vi har imidlertid sløyfet den gammelnorske th-lyden i det moderne språket). Det morsomme er at det het faktisk også autor på dansk (og dermed også norsk) frem til språkreformen midt på 1700-tallet, da de rensket ut de latinske ordene til fordel for en mer tysk orientering. Vervasser ble således valgt til fordel for det gamle ordet autor, som kommer fra det latinske konseptet “augere” og betyr noe sånt som klarsyn eller spådomskunst – jevnfør til en augur, en som spår ut ifra fuglenes flukt og andre aktiviteter – mens en autor altså observerer menneskene og kommer med sine profetiske betraktninger på denne bakgrunn. Om tyskerne vet vi ellers at de har noe kalt Vervassungsschutz – forfatningsvern – som hos oss kalles enten hemmelige tjenester, overvåkningspoliti eller lignende, men alle sånne navn ble litt tilsølt for tyskerne under naziperioden. Teknisk sett er alt en forfatter skaper å betrakte som “forfatninger” og det handler i hovedsak om kommentarer til livet og det de observerer, enten det fremkommer som oppdiktede fortellinger eller som “essays om virkeligheten”.
Hva er en autor om ikke autoritær? Den uformelle kontrakten mellom forfatter og leser består jo i at språket er mediet for selve formidlingen, slik at forfatteren er egentlig bare et unyttig vedheng til selve tekstens kvaliteter. Forholdet mellom de to partene er allerede avklart. Forfatterens autoritet består i at leseren allerede har godtatt å utsette seg for opptil mange hundre sider med lirum larum som forfatteren har dikta sjæl, i sitt eget hode. Dette er ingen liten sak. Folk tilbringer ikke vanligvis så mange timer i strekk under innflytelse av noen andres tanker noensinne, ikke engang sine nærmeste (eller kanskje særlig ikke dem). Selveste han Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni – på fornavn med de fleste – sa om sin berømte statue David at han kunne “se” statuen gjemt inni den marmorblokka han laget den av. Alt Michelangelo behøvde å gjøre var å hugge og pusse bort det som var i veien for at statuen kunne komme frem og stå for seg selv. Problemet er bare at mens alle billedhuggere sannsynligvis ser noe i ethvert bra materialemne, så er det ytterst tvilsomt at to av dem noensinne ser det samme. Her støter vi på det berømte snøfnuggproblemet. Teknisk rent vann danner jo ikke snøfnugg, det er det “urenhetene” i hver vanndråpe som gjør — og selv om det er mulig – i et univers hvor alt går an – at to vanndråper skal inneholde de eksakt samme urenhetene i den eksakt samme mengden, lokalisert helt likt i forhold til hverandre innbyrdes og det ene med det andre, så skjer aldri sånt i den praktiske verden. Derfor er det ekstremt til en helt latterlig usannsynlig grad at det noensinne vil falle to helt like snøfnugg i denne verden. Noe av det samme gjelder mennesker. På lang avstand ser silhuetten av en normalt skapt og ellers uskadd menneskehånd nokså lik ut. Vi ser en hånd. Såpass mye er klart, men noe mer kan vi ikke si. Vi må ganske tett innpå før vi oppdager fingeravtrykk og annet som er individuelle distinksjoner. Vi må så å si hugge statuen løs fra sin “generelle form” slik at den får sin identitet og sitt rette navn, men sånt er ikke noe man kan fantasere om på avstand. Å bli kjent med noen krever engasjement.
Språket ligner en stor marmorblokk som hvem som helst kan hugge hva som helst ut av, men ikke alle “ser” den samme statuen. Og ikke alle slipper den løs heller. Teknisk sett er det mulig å ta Michelangelos berømte statue David og hugge den om til noe annet, men jeg klarer ikke å se for meg noen andre enn kanskje noen få ekstremister som ville tenke noe annet enn at dette ville være grovt skadeverk og stor synd. Statuen er ferdig. Den kan ikke forbedres. Den bør ikke bli forandret, pyntet på eller noe som helst annet. Imidlertid kan man skrive hva man vil om David. Kanskje han en dag våkner til liv? Mer fantastiske ting enn dette har skjedd i litteraturen. Mange har jo stått og sett på David, noen av dem ganske lenge. Tenk om han har kunnet lese alle tankene deres hele tiden og nå har han lyst til å snakke? Det hadde vært noe. Hva ville man fått høre om da? Gudene vet, men på generelt grunnlag kan vi si at akkurat som med de foran nevnte snøfnuggene så er det svært usannsynlig at to mennesker vil inneholde de samme urenhetene. I dette tilfelle betyr det at de kan se på den samme teksten men lese to helt forskjellige ting, etterhvert som de kontekstualiserer det de leser i henhold til sitt eget referansesystem. Forfatterens autoritet handler om å gå rett på sak og skrive akkurat det de mener å skrive, uten noe “unnskyld at jeg er til” ved noe punkt i prosessen. Eller hugge sin egen David, om du vil. Gjøre så godt man kan med det man har og alt det der, men definitivt gå for den visjonen man ser. Det finnes riktignok ingen regler for forfatterskap i den forstand, men vi kan vel fastslå at det finnes visse teknikker. Man kan fomle seg frem til dem på egen hånd eller man kan ta et kurs om analyse, struktur, disposisjon og andre “formelle” grep som virker, men her er et par ting som etter min mening er bra. Nummer èn: Man skal aldri klage. Det er ikke autoritært. Behøver dette noen nærmere forklaring? Det ville være å undervurdere leserens intelligens. Nummer to: Man skal aldri forklare. Man skal fortelle. Danse som en ånd over materiens sørgelige treskeverk. Peke og gestikulere, men ikke instruere. Claro? Vel, vi går uansett til nummer tre: Man skal aldri be om unnskyldning. Bare kom til saken og si det du har å si. All annen sang og dans er bare bortkastet tid for alle. Forholdet mellom forfatter og leser er jo allerede avklart.
Til sist er det noe å si om selvkritikk. Bruker du det, og i så fall til hva? La oss si at kritisk sans er som en hånd. På litt avstand ser alt likt ut, i den forstand at alle har omtrent det samme talentet, men bildet endrer seg når vi zoomer inn og ser på detaljene. Mange er etter min mening alt for selvplagende. Herregud. Hva er greia? Det er tragisk når folk er sin egen verste anklager i denne verden. Da er jo for det første ikke kontoen i balanse. Bortsett fra noen spesielle regler som gjelder de kongelige, så har alle de samme plikter og rettigheter i samfunnet. Selvkritikk er jo strengt tatt ikke kritisk når den henfaller til litt vel mye egenbeskuelse. Har du en interesse? Et lidenskap? Et talent? En hobby? Det beste er å bare slippe det løs — selvsagt gitt at man ikke drives av kriminelle motiver. Disiplin handler litt om “moralsk autopilot” i den forstand at tingene er ferdig tenkt og sortert i “strategiske kategorier” og rutinemønstre. Som alle vet går det ikke an å være sin egen herre uten å samtidig være sin egen slave. Man må jo adlyde sine egne ordre, må man ikke? Hvis ikke er man strengt tatt ikke sin egen herre. Da er det noen eller noe annet som bestemmer. Man har satt ekesekutivfunksjonen ut på anbud og godtatt en pris. Hvem eller hva bestemmer over deg? Vær ærlig, i den grad du kan. Det er jo ikke uten grunn at nesten alle “frihetsdebatter” veldig raskt havner på et veldig fjollete sted — og derfra går det bare nedover. Den frihet alle har som individer begrenses jo av den ufrihet som man eventuelt påfører andre. En som er veldig utagerende på fest, de “danser på bordet” og det ene med det andre, vil kanskje føle seg frigjort i sin egen verden, mens alle andre føler seg forulempet av deres ekstatisk selvnytende hensynsløshet. Sånt er ikke bra. Noen kan ikke engang legge skylda på fylla, de bare er sånn. Helt blottet for normale sosiale sperremekanismer. Dette gjelder forsåvidt også meg selv, men jeg kompenserer med disiplin. Jeg har ikke nødvendigvis noen stor respekt for folks varierende fjolleri, men jeg har ikke noen stor interesse av det heller. Hva er poenget? La dem sulle rundt i sin egen verden. Jeg skal ihvertfall ikke ha jobben med å rydde opp i elendigheta. Jeg har annet å gjøre, annet å føre.
Jeg vet ikke noe om hekling, men jeg sier det likevel. Å skrive er å lage hekleverk med fakta og preposisjoner. Hvis man gjør det riktig vil man etterhvert få en genser. Hvor lenge den varer er et annet spørsmål. Alt det vi kaller stor litteratur handler invariabelt om livet; om skjebnen og den menneskelige tilstand. Mye fantaserer seg langt avgårde i alle slags kosmiske retninger, men selv de har som regel noe slags menneskelig drama som bærer fortellingens evne til å danne felles referansepunkter med leseren, slik at de kan “leve seg inn” i det som skjer. (Jeg ser på deg nå, Stanislaw Lem. Et skilsmissedrama må kanskje til for å avbalansere tanken om en fremmed og ubegripelig intelligens.) Det blir som med musikk. Musikerne er bare interessante i den grad de leverer varene. Resten av livet deres vil jeg helst ikke vite noe om. En sånn innstilling er så vidt jeg vet okay for de fleste som holder på med musikk. Det er jo creepy når noen fra publikum blir litt i overkant personlig engasjerte; følger etter dem på avstand, filmer dem i “private øyeblikk” og sånne greier. Men sånn holder folk på med mange av de store stjernene, uten hensyn til at de er bare vanlige mennesker på privaten. Det folk ser på scenen er en karakter, ikke “selve personen sånn som de er”. Du vet. Et fantasibilde. Eller bare teater om du vil. Såkalte stalkers er imidlertid ekte nok. I utgangspunktet virker de som sinnsforvirrede mennesker, som ikke vet hvor grensene går mellom drøm og virkelighet. Men de kan bli veldig inisterende. Og noen ganger direkte farlige. Hvordan kan man på forhånd vite hva slags overivrig fan noen er? Det kan man jo ikke, så man må betrakte alle som prøver å trenge seg innpå som potensielle trusler. Sånn tenker ihvertfall en typisk sikkerhetsvakt, som enkelte berømte individer ikke kan vise seg offentlig uten å ha med seg. Det er ikke fordi de er “drittsekker” og divaer. Det er fordi de er redde.
