Dim Mak (populært kendt som Death Touch) er et angreb på pressure points (ofte kaldet atemi i japansk kampsport og Chi Na i kinesisk). De områder af kroppen, man udfører angrebet på, svarer til dem, som akupunktur og andre kinesiske healingsformer er koncentreret omkring. Tilhængere af Dim Mak siger, at udøverne er i stand til at forvolde betydelig skade på et individ ved at forstyrre eller helt stagnere dets “energi flow” (chi), som kan medføre alvorlige kvæstelser eller død.
(Wikipedia)
Teoretisk sett kan man tenke seg at et hardt nok slag som kommer i den “korrekte” vinkelen vil forårsake indre blødninger hos den som blir truffet av slaget, slik at de sykner hen og dør mange timer etter selve hendelsen. Jeg kjøper den, som man sier. Dessuten vet jo alle at et hardt slag (eller spark) mot venstre side av kroppen, like nedenfor ribbena, vil påføre leveren et sjokk som ikke merkes før det har gått noen sekunder, men da et det til gjengjeld slik at “bena svikter under dem” på selv det tøffeste og mest robuste individ. Leveren er jo like sårbar hos alle. Liver punch er, ganske bokstavelig talt, en organisk av-knapp som ingen tåler uten å “gå ned”. Vi kan si at det er som et hardt ballespark, bare med noen sekunders forsinkelsestid før man merker at man har blitt truffet av noe. Generelt sett er det mye som kan skje med “de indre organene” i mageregionen som kanskje ikke engang merkes umiddelbart, men som kan ha dødelig forløp hvis man ikke får medisinsk hjelp i tide. Vi ser hvordan myten om “dødelige knyttnever” kan ha rot i faktiske forhold, men det er sannsynligvis like mye en psyop, det vil si “psykologisk krigføring” i den forstand at man har jo et psykisk overtak på en motstander hvis han tror at du kan drepe ham med bare et velplassert “støt” mot kroppen hans. Han vil frykte deg på en helt annen måte – og derfor bevege seg annerledes – enn hvis hans tanker om deg er at du er “bare en vanlig mann” som slåss med konvensjonelle metoder.
Imidlertid må vi løfte blikket litt, så å si, hvis vi ønsker å forstå hva dim mak egentlig handler om. Innenfor en større krigsstrategi handler det jo ikke lenger om “mann mot mann” men om avdelinger og hærstyrker som konfronterer hverandre på en mer eller mindre avgrenset slagmark. For at dette skal fungere er det nødvendig å synkronisere bevegelsene hos alle de troppene man har og få dem til å fungere som en større enhet som “jobber i formasjon”. Da trenger man en gruppekrystall (eller flere), altså et “sentralt samlingspunkt” som kan være mye forskjellig, fra en person som de “gjør det for” til en idè eller et prinsipp – nasjonen, fedrelandet, friheten – til en “drøm om en bedre morgendag” — akkurat dette spiller strengt tatt ingen rolle, poenget er at det alltid er noe der. Noe man kjemper for. Selv om du eventuelt er en leiesoldat som er der bare for pengenes skyld så er dette likevel noe. Du tror på at den som bestilte deg kan betale, det vil si at prosjektet er “forretningsmessig sunt” selv om selve “saken” som sådan er uinteressant for deg. Innenfor horisonten av en større militærstrategi kan dim mak handle om å ta ut det som “virker samlende” hos fienden med en presist målrettet operasjon. Det vil i praksis si å fjerne, devaluere eller ødelegge de symbolene som gir folk slik tro og håp som de har i forhold til den pågående konflikten. Hva som helst som virker. Det handler om å påføre fienden angst, tvil, usikkerhet, motløshet, depresjon og ellers alt sånt som gjør dem dårlig skikket til å yte motstand. En kampstyrke som føler usikkerhet og mistenksomhet overfor sine egne lederes kompetanse og motiver – eller betalingsevne hvis man er leiesoldat – vil åpenbart ikke kunne fungere optimalt. I det bildet der nasjoner står mot hverandre i en evig kamp om ressurser, territorier og “innflytelse” handler dim mak om å gjøre noe som medfører at “den nasjonale samholdsfølelsen” kollapser.
Husker du året 2012? Det var sommerolympiade i London og verden skulle visstnok gå under på grunn av forhold i mayakalenderen. Jeg skjønte forsåvidt aldri hvodan folk tenkte seg mekanikken i akkurat det der, men det var mange som var ganske ville i blikket. 12-12-12 sa de, som om dette skulle bety noe. Men den 12. desember 2012 kom og gikk uten at noe skjedde – ikke overraskende – og nå er vi altså her, snart tolv år senere. Men nok om det, saken er at verden fortsatt føltes “normal” i 2012 … til tross for at finanskrisen i 2008 burde ha medført betydelig verre “jordskjelv” i den globale økonomien. Vi kan bare konkludere med at de som utførte førstehjelp og hjertemassasje på finansmarkedene visste hva de drev med. De lyktes med å utsette konsekvensene på ubestemt tid. Siden gikk det noen år. Så skrek Storbritannia Brexit! og kastet seg sporenstreks på sitt eget sverd. Det bare gurgler litt i dem nå. Men det som virkelig fikk folk til å rette opp ryggen og fokusere blikket var da USA valgte Donald Trump som president. Herregud. Alle skjønte at det var eksakt null sjanse for at det kom til å ende bra; spørsmålet var bare hvor galt det ville bli og på hvilken måte. Så kom pandemien. Virkeligheten gikk åpenbart i full oppløsning foran øynene på mange, inkludert visse statsledere. Mange befinner seg ennå ganske langt ute av vater i dette spørsmålet. Det lover ikke bra for den neste pandemien, som vi vet må komme, snarere før enn siden. Vi vet ikke når, hvor, eller hvordan, men det vil komme en pandemi — som foreløpig er kjent under navnet Sykdom X. Da mener vi X som i en matematisk ligning med ukjent faktor hvor man imidlertid kan gjøre mange regneoperasjoner uten å kjenne verdien av X. Det var mye som ikke gikk så bra under covidtiden, særlig på kommunikasjonssiden. Det fungerer faktisk ikke slik at “jo flere informanter jo bedre informasjon” (særlig når de snakker i munnen på hverandre). Ihvertfall ikke når det liksom skal være en krisesituasjon. Klare forholdsregler er en forutsetning for synkronisert handling.
Mange ganger har jeg tenkt at terrorangrepene mot New York – og Pentagon – den 11. september 2001 faktisk drepte USA, men på en “dim mak” måte. De mistet den typisk amerikanske følelsen av å være “usårbar verdensmester” og henfalt til eksistensiell usikkerhet, eller “nasjonal identitetskrise” om du vil, slik at de nå befinner seg svært nær noen slags borgerkrigslignende tilstand der borte. Budskapet fra Trump har vært – og er fortsatt – at Amerika må gjøres “great” igjen. Alt skal bli som det engang var. Vi kan bli lykkelige igjen, akkurat som da vi var unge. Vi var jo så flotte den gangen. Vi visste ingenting, men vi struttet av vågemot og virkelyst. Hvorom allting er, hendelsene som vanligvis abbrevieres til bare 9/11 trakk med seg noen ganske ulykksalige krigseventyr i konsekvensdragsuget sitt, foruten selvsagt forhøyede sikkerhetsnivåer og alskens annet ubehag for sivilbefolkninger overalt, også utenfor USA og Storbritannia; de to landene som har “frontet” den såkalte koalisjonen av frivillige deltagerland i “krigen mot terror”, hvorav blant annet Norge har vært med. Det var forsåvidt ingen stor motstand mot invasjonen i Afghanistan slik forholdene var på den tiden, men krigen i Irak var et prosjekt som møtte massive protester blant befolkningen før det ble iverksatt. Mange har nok i ettertid konkludert med at det foreligger et fundamentalt tillitsbrudd mellom folket og dets ledere innbakt i de politiske strategiene – inkludert krigføringen – som ble iverksatt på grunn av 9/11. Det finnes et vakuum her. Konspirasjonsteorier kommer som en helt naturlig følge av at de historiene man blir servert enten ikke er troverdige på en “rett i trynet” måte, eller har så mange og så store hull at noe må puttes inni der for at ting skal gi mening. Det har vært mye tildels fantasifull spekulasjon rundt 9/11, mye av det basert i oppriktig følt angst. Ting var allerede i ubalanse da finanskrisen inntraff i 2008, som på ingen måte var til hjelp slik sett. Etter min mening ville verken Brexit eller Trump vært realistiske politiske muligheter hvis det ikke var for krigen i Irak og den påfølgende finanskrisen. Den eneste muligheten folk flest realistisk sett har til å påvirke den politiske prosessen ligger jo i hvem de stemmer på. Her kan mye rart skje – og gjør det hele tiden – hvis folk er misfornøyd med “alt de har sett hittil”. Hvorfor stemme på en spinnvill kandidat? Det kan jo være at folk gjør det av jævelskap. Kanskje tenker de at det er uansett usannsynlig at noe vil bli “bedre” for dem uansett hvem de stemmer på, men på denne måten blir ting ihvertfall “morsommere”.
