Det er ikke noe bra sted å begynne, men en eller annen gang må alle som studerer filosofi – om enn bare som hobbyinteresse – konfrontere hovedverket (ihvertfall etter min mening) til Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Phänomenologie des Geistes (Åndens fenomenologi) fra 1807. Her vil man blant annet finne dialektikken i sin spedbarnsform. Du vet. Tese, antitese, syntese. Inkludert dialektikken mellom slavementalitet og herskermentalitet, slik den fremkommer som dynamisk samfunnskraft, eller med andre ord det som via noen krokveier skulle utvikle seg til å bli marxisme, som i tur og orden frembrakte både det ene og det andre, ikke minst fascisme, som er best forstått som en reaksjon mot marxismen og som ikke gir noen mening “på egne ben”. Hvis det ikke finnes noe element av antimarxisme i opplegget man observerer så er det ikke fascisme man er konfrontert med — og det må følgelig forklares på en annen måte.
Bonapartisme er fortsatt en ting, ikke minst i visse poilitiske miljøer i Frankrike, men de som liker å tenke at dette er forløperen for fascisme bør merke seg at Hegel selv var en beundrer av Napoleon. Slaget ved Jena i 1806 medførte jo at Hegel og Napoleon ved et tidspunkt var på “øyenkontakts avstand” til hverandre, og Hegel skriver senere i et brev til Ritter von Niethammer at “det var en vidunderlig følelse å se denne store verdenssjelen på sin hest” … så vi kan i det minste fastslå at personkult som lederfilosofi ikke var noe fremmed konsept for Hegel, som også senere hegelianere påpeker: Dette ble skrevet etter at han hadde fullført de delene av verket som beskriver Tyskland som “revolusjonens hjemland” – men på en åndelig (eller mental) måte – sett mot bakteppet av Den franske revolusjon som begynte i 1789 og strakk seg helt frem til Napoleons statskupp i 1799. Åndens revolusjon var tenkt fundamentert i vitenskapen og skulle bæres frem mer av ingeniører enn av soldater. Marx var jo student av Hegel, så han fremførte “vitenskapspositivismen” og det er ikke urimelig å si at hele greia til Marx er en historie som utspinner seg i en maskinbasert (og/eller “industriell”) virkelighet. Han var jo ikke særlig positivt innstilt til bønder.
Man kan spekulere i fascistenes tendenser til å være antivitenskapelige (sist sett nå i forbindelse med antivaxer-bevegelsen) men etter min mening grunner dette seg i at de assosierer høyere utdannelse med marxisme, selv om dette er en klassisk “post hoc ergo propter hoc” type tankefeil (som ikke desto mindre appellerer sterkt til de mindre begavede “stormtroppene” fascistene jo behøver for å eksistere). Alt som lukter av skolelærdom vil typisk betraktes vekselvis med forakt og mistenksomhet hos slike som ikke forstår poenget med å søke kunnskap som ikke umiddelbart lar seg omsette til materiell og sosial fremgang — og som derfor vil henfalle til tanken om at “det foregår noe skjult bak kulissene”. Fantasien deres klarer jo ikke å fremstille noe annet verdensbilde enn det som preges av “konkurranse” og transaksjonell atferd. Dette medfører at når de ikke umiddelbart kan se “hvem som tjener på det” så må spørsmålet tilligge en skjult virkelighet. En hemmelig konspirasjon, om du vil. For hundre år siden var dette jødisk verdensbolsjevisme. Nå i dag er det kulturmarxistisk globalisme. Samme greia, bare med forskjellig arrangement av virusets genetiske struktur, så å si. (Jevnfør Richard Dawkins bok fra 1976 “The Selfish Gene” hvor han postulerer begrepet meme som anslag til en slags “åndens genetikk” – en meme er definert som det minste kvantum av ord og/eller andre informasjonsbærende symboler som kreves for å transportere en idè mellom to individer – hvor tanken er at kunnskap har sin egen form for evolusjonær dynamikk, hvilket jo var selve grunntanken hos Hegel.)
Vi kan foreslå at en fremtidsrettet form for utdanning bør ta utgangspunkt i “kunsten å tenke” — siden alt annet begynner der. Altså rett og slett det å håndtere informasjon på en intelligent måte. Her har vi alle faktisk mye å lære fra problematikken rundt det å trene kunstig intelligens til å “tenke riktig”. Hvorfor er det prinsipielle forskjeller mellom feilkommandoer hos kunstig intelligens og feilkommandoer hos menneskelige individer? I begge tilfeller ender det med uønsket atferd innenfor en “sosiologisk” horisont. Det snakkes mye om farene med å skape kunstig intelligens som på grunn av “dype feilkommandoer” kan utvikle antimenneskelige tendenser i detaljarbeidet på det praktiske nivå, hvis man for eksempel programmerer supermaskinen til å “rydde opp i miljøproblemene” uten å ta høyde for at man selv kanskje er ett av dem, om ikke det fremste blant dem alle. Dette er etter min mening et uttrykk for det paranoide problemkomplekset som ligger i at det alle mennesker frykter mest av alt – og med god grunn, må vi nesten legge til – er “andre mennesker”. Spørsmålet er ikke om man har denne frykten i seg, spørsmålet er hva man gjør med den. Det er en grov feilvurdering av menneskenaturen å tro at vi er rasjonelle skapninger først og fremst. Rasjonalisme er definitivt et kulturprodukt — og ikke engang et særlig solid sådan. Rasjonalismen har en tendens til å kollapse ved den minste lille bevegelse i det emosjonelle apparatet. Rasjonaliteten foreslår ting, men følelsene virker.
