Bildet viser som alle vet supernovaen SN2016aps som er det mest betydningsfulle som kommer til å skje i noe nålevende menneskes tid her på jorda. Det er kort og godt størst, fetest. kulest, “baddest”, hva enn man foretrekker å si, i forhold til hva noe levende menneske vil erfare for ihvertfall tusen år fremover. Så hvorfor er det ingen som snakker om dette?
Det interessante med mennesker er den store diskrepansen mellom “det vi vet” og “det vi gjør”. Hvis du har et annet forslag til hva som utgjør menneskets fundamentale mangelsykdom så oppfordrer jeg deg til å si noe om dette nå. Hvis ikke kan jeg bare konkludere med at jeg har rett, hvilket ikke er det ønskede resultat for meg. Mitt håp om menneskene er at de skal vise seg å være bedre enn hva jeg fryktet, men dette er ikke hva jeg forbereder meg for. Det jeg forventer er at noen slags global massekatastrofe kommer til å avslutte det vi kaller vår sivilisasjon en gang for alle. Hva som kommer senere vil jeg imidlertid ikke spekulere i. Det angår ikke meg.
Jeg tilhører den gamle verden. Den som vet at vi er dødsdømte men som likevel løfter ansiktet mot solen for en siste gang i dette livet. Vi er kosmiske. En gang var vi i live og utførte mange forunderlige ting. Minnet om oss forsvinner aldri, selv om det kan bli kaldt noen ganger. Vi er ikke noe man kan “forhandle” om. Vi finnes uansett hva folk sier. Vi er evige. Vi blir aldri glemt. Her er verdens eneste og mest interessante spørsmål som noen kan stille noen andre: Er du redd nå, og i så fall hvorfor? Det finnes liten realistisk grunn til at noen som lever i det norske samfunnet skal frykte for sine liv og sikkerhet. Norge er for det første ingen “fiendtlig entitet” i forhold til noen, selv om ikke alle diplomatiske resultater er optimale. Vi gjør ikke krav på territorier eller noe av alt annet som man historisk sett har startet kriger over. Alt er helt normalt. Ting er fredelige.
Det er et gammelt komisk poeng at astrofysikere bare har tre elementer i sitt periodiske system: Hydrogen. helium og “metaller”. Hvis du har noe mer enn dette må du enten være biolog, eller enda verre, sosiolog. Sjekk det ut selv. Astrofysikere føler typisk sterkt ubehag hvis de blir spurt om hvordan man definerer liv og den typen køddespørsmål som ingen kan besvare. De forholder sg til helt andre ting. Vi som lever er overlatt til å finne våre egne svar — på spørsmål ingen kanskje burde ha stilt i utgangspunktet. Hvorfor finnes liv? Det er vanskelig å si noe meningsfullt om dette, hvilket – kanskje – er årsaken til at det finnes så mye svada. Jo mindre kvalifisert de synes for å ha noen mening om saken, jo mer skråsikre føler de seg på at de har rett. Dette er noe typisk menneskelig som alle gjenkjenner. Vi vet at det for det meste er “bare prat” når folk legger ut om alt de vet og alt de planlegger, men vi lytter likevel. De er jo våre venner. Kanskje vil noen en vakker dag gjøre noe eventyrlig, men i mellomtiden brygger vi øl, lytter til Bruce Springsteen og tar alt “trankilt”.
Nå kan jo Beetlejuice smelle når som helst, egentlig, og gud vet hva denne kan ha å by på! Om vi skulle være så velsignet griseheldig å få oppleve den, så vil jeg kunne forlate den legemlige tilværelse i trygg visshet om at jeg har fått den ultimate opplevelsen når den tid kommer. – Selv om så var at ‘den tid ville komme’ med Beetlejuice gikk supernova, så ville synet av den eksplosjonen vært så til de grader altoverskyggende at jeg ikke kan skjønne annet enn at det like forbannet vært verdt det. Jeg er fullt klar over at det er uhørvelig sært, men det er som det er *hehe*
Betelgeuse – en onomatopoetisk adapsjon av det arabiske Yad al-Yawza (“jegerens hånd”) – kan kollapse i hva som for oss som lever i relativistisk tid ser ut som “i morgen” men som egentlig skjedde for 400-600 år siden (på grunn av avstandene), men det kan også ta ennå et par hundre tusen år før det skjer noe. De påstår at hvis supernovaen skjer i vår levetid så vil vi kunne se den som en klart lysende stjerne på himmelen, også midt på dagen med fullt sollys samtidig, så det er noe.