Det virker ikke som det foreligger noen universell standard for hva som utgjør menneskenes grunnleggende følelser. Jeg antar det betyr at vi kan ta ut “enighet” som en av dem. Uansett, et søk på temaet gir en spennvidde i resultatene som drar i retning av det absurde. Det meste er imidlertid lite fagmessig fremstilt, det ligner mer på synsing blant såkalte selvhjelpsguruer. Småprofeter som jakter på småprofitter. Slik man kan tolke materialet handler det om hva klienten betrakter som sin normaltilstand. Pengene ligger i å “bekrefte” at de nevrotiske har rett i sine bange anelser, men at de også er mentalt kjernesunne. Kan man huke en rik klient som frykter for sin sjel har man sikret seg daglig brød med assortert pålegg for mange år fremover. Terapi er åpenbart en lønnsom forretning.
Folk har ikke typisk noe problem med å forstå konseptet livsstilssykdom. Man kan spise på seg problemer. Man kan få diabetes på grunn av ukritisk inntak av sukker. Man kan drikke seg ihjel. Man kan havne i et usunt mønster som går i kroppen av gudene vet hvor mange ulike årsaker. Den moderne livsstilen er ikke i utgangspunktet sunn. Imidlertid er det ikke like vanlig å snakke om mentale livsstilssykdommer. Som for eksempel depresjon. Eller angst. Eller til og med paranoide vrangforestillinger med periodisk tilløp til utagerende psykose. Begrepet “sunnhet” har en tendens til å fokusere for mye på kroppen og for lite på sinnet. Det er for eksempel ikke unormalt å pådra seg en nevrose som handler om at man må være atletisk topptrent og følge opp dette med et detaljert mønster for tvangsmessig atferd. Dette med “å se bra ut” er noe som tas alt for langt alt for ofte. Det er et krystallklart og utvetydig symptom på nevrose når man for eksempel henger seg opp i en eller annen detalj ved eget utseende og fantaserer om å “fikse” det med plastisk kirurgi, selv om ingen andre legger merke til “skavanken”.
Angst er ikke en “følelse”, det er en sinnslidelse, inkludert hele spekteret av sosial angst, fra følelsen av å ikke være bra nok til det å føle at man bør sitte i en krok hjemme så ingen kan se deg gjennom vinduet. Sannheten er at det går ikke an å bli bra nok. Det vil alltid finnes noe mer å ta tak i når man jager etter det perfekte. Imidlertid er nevrotiske kunder ofte god butikk for de som selger “remedier”. Skjønnhet er en stor industri som er tildels avhengig av at folk har (eller skaffer seg) et nevrotisk forhold til eget utseende, både i selve det fysiske grunnlaget og i hvordan man “fremfører” seg selv i sosiale sammenhenger. Dette gjelder i like stor grad menn som bekymrer seg for om de er mandige nok som kvinner som har prinsessefantasier. Hele opplegget er et groteskt karneval, men det genererer mye penger for de som selger gode råd. Din angst for hvordan andre oppfatter deg betyr gode tall i kvartalsregnskapene for de som selger skjønnhetsprodukter, eventuelt de som selger det dopet du trenger for å leve i kjemisk fred med din egen imperfekte tilstand. Og sånn går dagene.
Når det gjelder hva som er menneskers grunnleggende følelser vil jeg se bort fra hele psykologien og henvende meg til det biologiske. Vi har de samme grunnleggende følelser som alle andre pattedyr, og de er henholdsvis frykt og lyst. En energi som holder oss tilbake og en som driver oss fremover. Alt annet må være å forstå som psykologisk detaljarbeid. Selve kraften ligger imidlertid i spillet mellom frykt og lyst. Om vi skal ta kontroll over vårt eget liv er det der vi må fokusere vår innsats. Jeg ville anbefale å se på frykten, siden lysten som regel allerede er godt moderert gjennom inntrente sosiale koder i kulturen. Dessuten er lysten et mer åpenbart tema for reklamen enn frykten. Vi har lyst på ditt og datt, det ene med det andre, svaret er fargerike bilder av lystens objekter klistret opp på lett synlige steder, se fine ting!, mens det å selge på frykt er en mer subtil kunst. Reklamens svartmagi, så å si, og noe vi definitivt gjenfinner i politikken. Oppskremte høns som kakler i flokk lar seg lettere styre enn mentalt avbalanserte og godt informerte individer. Det er både sunt og naturlig å føle frykt når man står overfor noe som er objektivt farlig, men uspesifisert angst i forhold til “navnløse fryktobjekter som finnes der ute” er et nevrotisk symptom som ikke uofte er installert i deg av et uformelt konsortium av kapitalinteresser og politiske gjøglere som er dyktige til å sjonglere med ord. Spørsmålet man bør stille er hvem har noe å tjene på at jeg er redd? Man vil ikke nødvendigvis like svaret men man bør vite det.
