Bildet viser “den kosmiske veven” og avstanden som er angitt – 125 megaparsec – tilsvarer noe over 400 millioner lysår. Det er ikke så nøye om vi er eksakte med disse tallene. Avstander på en slik skala er uansett absurde å forholde seg til for så små og trege skapninger som oss. Imidlertid er det interessant å observere at den kosmiske veven har en struktur som er forbløffende lik nevronene i hjernen. Betyr det at universet er en hjerne? Og i så fall, hvem sin hjerne? Hva tenker den på? Dette ser ut som spørsmål i den forstand at ordene følger en grammatikalsk struktur som også brukes for intelligente formål, men det første man gjør i enhver vitenskapelig sammenheng er å skille det vi kan vite fra det vi ikke kan. Alt vi kan si er at den kosmiske veven har en struktur som ligner hjernens. Dette er en observasjon. Hva dette siden betyr er et spørsmål som ikke kan besvares før det lar seg gjøre å stille opp et eksperiment som kan bevise det ene eller det andre.
Alle fornuftige mennesker har en god forståelse av begrepet gravitasjon. Hvis man kaster noe opp i lufta vil det falle ned igjen, med mindre det lander oppå noe annet, for eksempel et tak eller en berghylle. Dette skjer hver gang, uansett hva slags ting vi kaster oppover og uansett hvor vi er. Newtons lover handlet om å stille opp en enkel matematikk for hvordan dette fenomenet virker både i liten og stor skala. Det er den samme kraft som får eplet til å falle som holder planetene i bane rundt sola. Siden kom Einstein og påviste at denne matematikken fungerer også hvis vi definerer gravitasjon som en geometrisk egenskap ved selve universet snarere enn en “kraft”. Det er dette vi kaller generell relativitet og det finnes knapt noen mer gjennomtestet og så til de grader bevist teori som den generelle relativitetsteorien. Bildet ovenfor er naturligvis en computemodell som er fremstilt på bakgrunn av astrofysiske observasjoner og utregninger. Dette er den beste modell vi for øyeblikket har basert i det vi for tiden vet om den materielle verden og dens egenskaper.
Vitenskap er en materialistisk disiplin. Filosofisk sett er det imidlertid ganske normalt å postulere et dualistisk verdenssyn, hvor man på den ene hånd har alt det materielle og på den annen har “bevissthet”. Tanken er at menneskesinnet befinner seg i en annen dimensjon enn de materielle tingene i verden. Vi kan ikke verken bevise eller motbevise en slik påstand, følgelig er den ikke vitenskapelig i sin natur, men vi kan operere “som om” menneskesinnet ikke er en emergent egenskap som utgår fra materien, eller nærmere bestemt, at “det abstrakte” er noe som oppstår innefor enhver tilstrekkelig kompleks struktur. Dersom menneskesinnet er en egenskap som utgår fra materien vil dette øke sannsynligheten for at den kosmiske veven faktisk er en hjerne. Dersom menneskesinnet imdlertid er metafysisk av natur må vi derimot betrakte all materie som “død” med mindre den er befolket av en “sjel”. Disse er elementære inferenser vi trekker ut av modellene. Det er ikke noe filosofisk problem å jobbe med begge modeller samtidig, både den materielle og den metafysiske, men et materialistisk grunnsyn har en tendens til å fremkalle harme i mennesker som ønsker å være “noe mer” enn bare en tilfeldig sammenrasket samling av atomer og molekyler, hvor selveste selvet muligens bare er en illusjon. Der står Den Store Sivilisasjonskonflikten i dag.
Begrepet ateisme blir meningsløst når vi går dypt nok inn i filosofien, mest fordi begrepet religion også mister all sin mening. Newtons lover virker naturligvis også på den skala hvir man finner den kosmiske veven, det er bare at denne matematikken ikke er særlig praktisk å jobbe med i en slik sammenheng. Menneskets virkelighetsopptaning er uløselig knyttet til vår biologiske arts materielle behov for overlevelse og formering. Noe “mer” er vi ikke programmert for. Hjernevirksomheten vår handler om algoritmiske predikater, det vil si vi har evnen til å tro at ting B vil skje dersom vi gjør ting A. Siden kan vi bevise eller motbevise dette gjennom forsøk. Dette er svært nyttig når vi skal planlegge våre strategier. Det trekker imidlertid med seg mye søppel. Overtro er all tro som verken lar seg bevise eller motbevise og som heller ikke har noen universell nytteverdi. Imidlertid kan vi utnytte menneskers overtro og få dem til å gjøre alskens sirkuskunster for vår egen fornøyelses skyld. Man kan også gjøre gode forretninger på dette grunnlaget. Det mennesker “tror” er muligens den sterkeste faktor som motiverer oss til å handle på den ene måte i stedet for på den andre måte. Noen ganger har vi så sterke “overbevisninger” at det får oss drept. Sånt skjer hver dag i vår gale verden. Manikèisk dualisme postulerer at det finnes både en god og en ond gudsmakt i universet. Men dette var så provoserende for pavekirken at de gikk inn for å utrudde dette kjetteriet, blant annet gjennom det såkalte Albigenserkorstoget mellom årene 1209-1229 i Languedoc, Frankrike. En manikèer ville sannsynligvis se på den kosmiske veven og si at dette er ondskapens hjerne. Materien er ond. Ånden er god. “Den sanne Gud” befinner seg på et helt annet sted. Et åndens sted. De krangler om dette ennå.
Vitenskapen utelukker ikke at det kan finnes “noe mer” enn det vi er i stand til å observere. Det er imidlertid uvitenskapelig å blande dette inn i de undersøkelsene vi gjør med det formål å forstå den verden vi kan observere. Siden er det noe omdiskutert hva som er og ikke er “ekte vitenskap”, en skillelinje som etter min mening bør gå langsetter om noe lar seg bryte ned til fysikk eller ikke. Følgelig blir biologi en ekte vitenskap mens psykologi er “noe annet” … la oss kalle det en spesialutgave av etisk filosofi. Antivitenskap er noen slags politisk holdning som finnes ute blant folk. De er særlig fokuserte på humanistfagene og raljerer mye med alskens studier som blir publisert, hvor man med statistiske metoder søker å påvise det ene eller det andre i en befolkning. Til og med fysikken kødder de med noen ganger. Spesielt fornøyelig er det når de evneveike går til angrep på usikkerhetsrelasjonen og andre egenskaper ved kvantemekanikken. Det er aldeles uutholdelig for de antivitenskapelige når man trekker på skuldrene og sier “det kan vi ikke si noe om” når det etter deres mening bør være åpenbart hva som er hva innenfor atomfysikken. De har tildels veldig sterke følelser om dette. Vi konfronterer egentlig et grunnleggende filosofisk problem her. Hva er det menneskelig mulig å vite? Og hva slags kriterier legger vi til grunn for det å vite noe? Det tar målrettet og kontinuerlig innsats over lang tid å tilegne seg god disiplin på det mentale område. De fleste velger å flyte rundt i halvsvime uten å egentlig vite noe om noe … men de har tro. Og de vil forsvare det de tror på med tildels ekstreme metoder.
