Psykedelisk betyr bevissthetsutvidende og brukes om noe som utvider den indre opplevelsen. Man kan snakke om psykedeliske stoffer psykedelisk musikk og psykedelisk kunst.
(Store norske leksikon)
Alle disse jævla narkonautene har gitt psykedelia et dårlig navn. Det å “utvide bevisstheten” er jo strengt tatt noe som skjer hver gang man oppdager noe nytt og studerer saken. Det har ikke noe med stoff å gjøre — og jeg ville si at man gir seg selv dårligere sjanser til å utvide bevisstheten hvis man venner seg til alskens preparater og medikamenter i hverdagen. Kort sagt: Bruk stoff hvis du synes at du må, men vær i det minste ærlig om hvorfor du gjør det. Såfremt det å “utvide bevisstheten” er ditt formål så har stoff et veldig begrenset bruksområde som kan sammenlignes med det å hive en håndgranat inn i stua for å “ominnrede”. Visst kommer det til å skje ting der inne, men du har ikke økt dine netto muligheter for å oppnå endring, du har bare satt deg selv i en tvangssituasjon. Nå må du gjøre noe med innredningen. Den gamle likevektstilstanden er jo brakt til opphør med voldelige midler. Var dette virkelig nødvendig? Noen synes åpenbart det. De behøver det proverbiale sparket i ræva for å komme i gang.
Det finnes ingen tydelige grenser mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men helt generelt kan vi si at det man kan leve med er “trekk” – uansett hvor snåle de måtte være – mens sånt som stadig leder til konflikt og andre problemer er “forstyrrelser”. Det finnes jo ingen fasit for hva det betyr å leve et menneskelig liv i denne verden. Vi har sett mange rare varianter og det er sikkert enda fler i vente. I den grad noe er “normalt” så snakker vi om statistisk distribusjon av målbare egenskaper innenfor en testgruppe. Hvordan målingen slår ut avhenger av tid, sted og andre omstendigheter, så som de lokale kulturelle kodene. Alt menneskelig er normalt for mennesker, bare ikke “alt på en gang” i en og samme person. Kanskje ikke engang i en og samme testgruppe. Men hvis vi har sett noe èn gang så vet vi at det finnes der ute. Det går også en uklar grense mellom vaner og tvangsforstyrrelser. Her bør vi også se på ting fra den patologiske innfallsvinkelen. Hvis det virker i det minste litt næringsvettig kaller vi det en vane, mens hvis det bare er meningløs ritualisering rundt diverse angst og fobier er vi nødt til å betrakte det som tvangsforstyrrelser. Disse kan imidlertid være harmløse særheter hos et individ. Personlighetstrekk. Det å ha et utvalg av idiosynkratiske tvangsforstyrrelser – men man kaller dem vaner – er helt normalt. Imidlertid bør man rydde opp i elendigheta hvis man planlegger å “utvide bevisstheten” i noen særlig grad. Dette kaller vi å disiplinere sinnet. Det blir litt som hvordan det er en fordel å ha prøvd å jogge noen ganger før man melder seg på Oslo Marathon.
Alle mennesker som lever og virker i den normale verden nå for tiden utsettes for noe bortimot daglig voldtekt av bevisstheten. Hvor man enn snur seg kommer det en veritabel flom av dårlige nyheter, reklame og politisk propaganda. “Tilværelsens pusterom” er få og kostbare. Folk utvikler alle slags forsvarsmekanismer for å klare seg gjennom den daglige støyen, inkludert mye som er direkte usunt — men det blir en avveining mellom to onder. Det går ikke an å “ta til seg” all galskapen som skjer uten å miste livsmotet. Herregud for et styr. Samtidig kan man ikke sjalte ut verden og innta en disengasjert posisjon hvis man har tenkt å ha noe slags sosialt liv. Man må være “på bølgelengde” og danne en viss forståelse for samfunnstrendene. Dette betyr ikke at man behøver å mene noe om alt mulig – jo færre “meninger” jo bedre – men man bør være bevisst. Ha øynene med seg, som de sier i Håvamål. Legge merke til ting som foregår i omgivelsene. Være våken og beredt på det meste. Livet er en psykedelisk erfaring i seg selv. Fortløpende bevissthetsutvidelse er en nødvendighet. Eventuelt kan vi kalle det defragmentering og oppgradering av det “operativprogrammet” man benytter for å navigere seg gjennom livet. Som vanlig foreslår jeg at folk bør lese litt filosofi. Ihvertfall Platon. Han skriver godt og er enkel å forstå. Man behøver ingen spesialistutdanning.
