Overskriften henspiller på et gammelt intellektuelt æresideal: Ordet fanger.
Har du først sagt noe er du bundet av dette og må stå for det. Dette er ditt eget ansvar. Ikke si det høyt hvis du ikke føler deg komfortabel med at alle hører det. Tanken er fri men så snart du entrer en dialog handler det ikke lenger bare om deg. Ytringsfrihet er et ord som ofte brukes av individer som tilsynelatende er fjetret av telefonen, brettet eller laptopen sin. Det foregår åpenbart en intens utveksling av “noe” mellom slike individer og det apparatet som kontrollerer dem. Dette er et ganske interessant fenomen. Hva betyr ytringsfrihet hvis du bor alene i skogen og bare har elg og tiur å snakke til? Folk ønsker åpenbart et publikum for det de har å si.
Tankens frihet er enkel å forstå. Så lenge du holder kjeft er det jo ingen som vet hva du tenker. Det kan være hva som helst. Men så snart du begynner å snakke kommer dette med at ordet fanger. Du vil bli hørt og oppfattet. Det du sier vil bli analysert. Folk vil reagere. Kanskje de ikke selv sier noe, men de vil i det minste benytte seg av friheten til å tenke hva de vil. Kanskje vil de snakke om det med en tredjepart senere. Dette har du ingen kontroll over. Bare i begrenset grad kan du forutse hvordan det du sier vil bli oppfattet av andre. Hva er forholdet mellom ytringsfrihet og prinsippet om at ordet fanger? Å være fanget er jo innenfor de fleste normale menneskers forståelseshorisont det motsatte av å være fri. Jo mer du sier jo mer inntullet vil du bli i det garnet av ord som du selv spinner.
Det foregår noe mystisk på nettet.
Mange ytrer seg om mye men det virker ikke som om dette gir dem noen stor grad av frihetsfølelse.
Tvert imot ser det ut som om mange utvikler paranoide personlighetsforstyrrelser på grunn av nettvirksomheten sin.
Innenfor nyere psykiatri opererer man med standarden “godt nok”. Så lenge pasienten fungerer i samfunnslivet og ikke utgjør noen risiko for seg selv og andre er det greit å være litt kykelipi. Imidlertid behøver man etter min mening terapi dersom man tilbringer mange timer hver dag med å stirre på skjermen. Best ville det være hvis man innenfor skoleverket startet tidlig med å lære barna kritisk tekning og skepsis til den aktuelle informasjonens kvalitet. Dette skjer til en viss grad “organisk” men den blir viltvoksende den hagen man anlegger i eget hode hvis man ikke har noen form for overordnet plan og styring over det hele.
