Fra historiens støvete arkiver henter vi fortellingen om da bandet Kiss i året 1975 dro på turnè med Rush som support, altså det noen også kaller “oppvarmingsband”. De som har noenlunde god kjennskap til begge disse gruppene ser ikke på dette som noen sannsynlig sammensetning av artister, men det skjedde altså likevel. Sånn var livet den gangen. Min egen “fandom” i forhold til Kiss spilte seg for det meste ut i årene 1975-76 og hang sammen med albumet Kiss Alive, som også var deres store kommersielle gjennombrudd. De hadde allerede gitt ut tre studioalbum men de solgte dårlig så Kiss tjente i hovedsak alle pengene sine på å holde konserter – for fulle hus – i de årene, som sannsynligvis var årsaken til at det begynte som en morsomhet at de kanskje heller bare burde gi ut et konsertalbum.
Når og hvordan oppstår musikksmaken? Selv tilbrakte jeg 70-tallet på skolen — og alle vet jo hvordan ting fungerer der. Man havner i en eller annen kategori enten man går for dette eller ikke, og mye går på klesstil og musikksmak. Man vet jo ikke om noe annet. Det vanlige var å “ytre seg” – og bli bedømt – som medlem av den eller den “kasten” som typisk hadde liten omgang med hverandre på fritiden. Selv var jeg imidlertid idrettsmann også, så jeg traff vel av den grunn et mer variert utvalg av typer enn hva som var vanlig blant de “rockerne” jeg pleide å henge med. Ihvertfall har jeg alltid hatt en “bredere” smak enn hva man typisk finner innenfor denne kategorien. Dessuten er jeg – eller rettere sagt, var jeg – en jævel til å danse, noe rockere vanligvis skyr som den berømte pesten. Jeg har drasset med meg mange lærjakketyper på discoen, for å si det slik. Til og med ut på dansegulvet, hvor de riktignok sikret seg ved å være “ironiske”.
Den første konserten Kiss spilte i Norge skjedde i året 1980, i Drammenshallen. Selvsagt måtte jeg dra for å se dem på scenen – i full mundur – selv om de var godt og vel utdaterte i forhold til hvordan musikksmaken min hadde utviklet seg mellom aldrene 12 og 17. Med seg brakte de supportbandet Iron Maiden, som vakte litt oppsikt med sin – for den gangen – nye og mer aggressive stil, som befant seg et eller annet sted på skalaen mellom gotisk fantasilitteratur av typen Edgar Allan Poe og “kitchen sink realism” – en britisk spesialitet – i tekstmaterialet sitt. De hadde veldig attitude, og selv om det var Kiss folk dro for å se så var det Iron Maiden de snakket mest om etterpå. Sånn har det vel forsåvidt forblitt i alle år siden også. Det er for mye tøys med Kiss. De er jo ikke seriøse på den måten som appellerer til rockere, selv om nesten alle av en viss alder har et litt nostalgisk forhold til dem fra barndommen. Hva er det ellers å si om dem som musikere? Kanskje litt sånn “middels pluss” med tilløp til noen geniale sanger her og der, men ingen av dem står ut som bemerkelsesverdige talenter på dette nivået. Du vet. Verdenskjendiser og det ene med det andre.
Jeg har aldri vært i tvil om hva jeg liker. Man merker jo sånt. Hva “de andre” liker er imidlertid mindre interessant. Jeg bruker det ihvertfall ikke som referansesystem. Hva raker det meg om andre liker og misliker det samme som meg? Når det er sagt så er jeg selvsagt villig til å forhandle om musikkvalg hvis jeg for eksempel har med meg passasjerer i bilen som ikke liker det jeg har satt på, men det handler jo om helt andre ting enn mine subjektive smaksspørsmål. Jeg liker såpass mye forskjellig at du må være bra fette sær for å ikke finne noe du kan leve med i platesamlingen min (men de som liker gammel musikk vil ha mest å velge mellom). Det er enklest å formulere hva jeg ikke liker, som kort fortalt er ting som er veldig “produserte” og standardiserte, åpenbart fremstilt med sikte på kommersiell suksess i hitmarkedet. Banale men allsangvennlige sanger preget av “fengende rytmer”, om du skjønner hva jeg mener. Det er musikalsk gatekjøkkenmat beregnet på folk som er dypt overfladiske i smaksmønsteret sitt. Selv foretrekker jeg den typen musikk som seriøse musikere lager, enten de er rockere eller jazzfolk. Man merker jo sånt. Det har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med kompleksitet. Man bør merke seg at det er faktisk vanskelig å levere enkle ting – si som tregreps råkkenråll – på noen overbevisende måte. Mye blir ganske kleint ganske raskt. De finner ikke “den riktige energien” i uttrykket så det ender med å surre rundt som en kråke med bare èn vinge. De vet liksom ikke om de er Johnny Rebell eller Mors Lille Ole. Begge deler funker ihvertfall dårlig. “Kristenrock” har for eksempel aldri slått helt an, ikke engang blant de kristne. Det må jo være litt fort, farlig og vågalt for å treffe den riktige nerven.
Musikk som fenomen – uansett hva man liker på det private detaljnivå – er ganske interessant. Det går for å henvende seg direkte til følelseslivet, uten å ta omveien rundt en “intellektualiserende” og analytisk prosess. Man opplever det på en annen måte enn de andre uttrykkene som tilhører det vi kaller “de klassiske skjønnkunstene”. Det er jo sjelden at de treffer folk på en direkte måte som ikke involverer språk og tenkning. Vi betrakter dem med blikket, men vi “kjenner” dem ikke treffe oss i kroppen, mens nesten all musikk “oppmuntrer til bevegelse” — om så bare det å bevege den ene hånden som om man dirigerer et fantasiorkester, nikke litt med hodet og den typen ting. Det er noe fysisk som foregår. En slags agitasjon på hormonenes nivå. Et engasjement. Et henfall til kroppsbevegelser som aktuell ytring. Alle merker dette, så vi må anta at det er her hunden ligger begravet når diverse “konservative kretser” i denne verden stiller seg skeptiske til musikk generelt, men særlig sånt som går for å være “utfordrende” i seksuell, politisk eller religiøs forstand. Eller sånt som forderver ungdommen, om du vil. Det man i Nazi-Tyskland kalte entartete kunst. Degenerert. Dement. Skadelig. Alle ord du kan komme på i denne kategorien. Sovjetsystemet hadde også diverse betenkeligheter med “vestlige kunstuttrykk” som rock og frijazz. Jeg vet ikke noe om prestestyret i Iran sånn sett, men det vil forbause meg om de ikke har regler for hva slags musikk som “sømmer seg” innenfor opplegget deres. Det er ellers litt komisk at det tradisjonelt sett er kulturattachèen ved et lands ambassade som også er spionsjefen. “Kultur” er jo et såpass vagt virkeområde at alle mulige slags aparte interesser og kontakter lar seg forklare. De typene som blir kulturarbeidere av yrke har jo ellers en tendens til å være “fritenkere” i forhold til samfunnskonvensjonene og slike ting, så alt er litt løsere. Vi avrunder med en bemerkning fra svenskenes forhenværende statsminister Carl Bildt. Han hadde nemlig lagt merke til – eller blitt gjort oppmerksom på av noen andre – at den lokale utbredelsen av hard rock og heavy metal sammenfaller i stor grad med landenes nivå av oppnåelig frihet og velstand. Bare en pussig tilfeldighet?
