Det finnes både filosofiske og religiøse gudsbegreper som gjør at definisjoner av begrepet «gud» kan bli svært forskjellige. Gudsforestillingen kan være konkret, det vil si et menneske- eller dyrelignende vesen som er fysisk plassert i naturen, i verdensrommet, i tida og historien. En gud kan også være en abstraksjon, uttrykt for eksempel som «Det ene», «absolutt væren», «det nødvendige vesen», «årsakenes årsak». Kritikere mener at gud, særlig den jødiske, kristne og muslimske guddommen, ikke lar seg definere fordi denne «Gud» står over menneskets begrepsverden, er tankesprengende, uforståelig og ubeskrivelig. Gud overskrider og opphever alle bestemte forestillinger, og et forsøk på å definere en gud, er derfor det samme som å redusere guden. Siden det er umulig å si hva Gud er, må Gud derfor defineres negativt ut fra hva gud ikke er.
(Wikipedia)
Dette siste er sannsynligvis beskrevet optimalt i den indiske Brihadaranyaka-Upanishad som neti neti – “verken det eller det” – om Brahmans eksistensielle tilstand, det vil utlagt si “noe som ikke kan forstås” (og man bør derfor ikke prøve). Som en noe mer lakonisk filosof vil jeg si for min egen regning at problemet ligger ikke hos Gud eller gudsnaturen, men hos mennesket og menneskenaturen. Vi simpelthen nekter å godta de privilegier og begrensninger vi er skapt med og går istedet inn for å sprenge grensene for hva som er mulig, uten å egentlig ha noen annen plan enn akkurat dette: Bevise for oss selv at vi kan, noe som er en litt passiv aggressiv form for narcissisme som – dersom Gud eksisterer – sannsynligvis må se ganske komisk ut fra Guds perspektiv. Hva er det vi “kan”? Vi kan ingenting. Vi er bare dumme aper som lever på overflaten av en ubetydelig planet som ligger litt eksentrisk orientert i en ubetydelig galakse, fortapt i en tolkning av “tid og rom” som er spesifikk for en viss gravitasjonsmessig tilstand av jordiske elementer. Når de begraver folk og sier at fra jord er du kommet og til jord skal du bli så er ikke dette ment som en metafor, det er en eksakt fysisk beskrivelse av hva som foregår. Alle de materialer vi er laget av er spesifikke for jorda. Vi er, har alltid vært og vil for alltid forbli en del av “den jordiske tilstand”.
Et bedre spørsmål er hvor idèene kommer fra. Det er jo som regel der folk føkker det til for seg. Jeg mener, fysikken er hva den er, den har sin virkning som vi kan forstå eller ikke forstå, alt ettersom, men eksakt ingen har noen gang erfart at de har noen annen påvirkningskraft på materielle forhold enn gjennom mekanikken, det vil si “ting vi gjør”. Uansett hvor intenst man ønsker seg en kopp kaffe der man sitter ved sitt skrivebord om morgenen så vil ingen kaffekopp manifestere seg uten at man selv – eller noen andre – går ut på kjøkkenet og gjør jobben. Dette er en universell erfaring av den menneskelige tilstand (selv om vi ikke alltid har hatt kaffe) som er gyldig overalt og til alle tider. Folk kaster rett og slett tiden sin bort på fjas hvis de går inn for å “manifestere positive energier” og tror at dette gjør så mye som et fittehår av forskjell. Vil du ha kaffe? Da må du lage kaffe. Og sånn fungerer det stort sett med alt annet også. Humøret kan være her eller der og tankene kan fly, men jobben forblir den samme: For å oppnå et spesifikt materielt resultat må vi utføre en spesifikk sekvens av mekaniske handlinger. Sånn er det med den saken. Vil du blande Gud inn i bildet? Det er ikke sånn ting fungerer. Er det virkelig ingen som har fortalt deg at om du vil ha noe gjort så må du gjøre det selv? Jeg har inntrykk av at nesten alle voksne mennesker, til og med mange barn, tidlig danner seg en god forståelse av dette. Du kan selvsagt velge å “sette bort jobben” til noen andre. Du kan for eksempel betale dem, tvinge, lokke eller forføre dem, men mennesker er late og vimsete. De kan bli distrahert av nærmest hva som helst. Det at noen sier “jeg skal gjøre det” betyr ikke nødvendigvis at de faktisk kommer til å gjøre det, ihvertfall ikke i noen større grad enn når man tenker at man selv bør få noen ting gjort, men av “årsaker” – hvem vet, det skjer jo så mye hele tiden – likevel ikke gjør dem.
En kontorforretning kan for eksempel være når en dommer – med partenes samtykke – fatter vedtak i en domssak uten å iverksette noen formell rettssak, som jo er en dyr og omstendelig affære, slik at dette kan presumptivt medføre “velvilje” hos vedkommende dommer, noe som er aksentuert på sitt sterkeste i de amerikanske “plea bargains” – som vi kan oversette med “tilståelsesdom” – hvor man har forhandlet seg frem til et opplegg som handler om at den tiltalte aksepterer skyld for punktene A, B og C sånn og slik, så setter vi en strek over resten og sier at jobben er gjort — og alle er så fornøyde som situasjonens grimhet vil tillate. Værsågod neste. Dette er kanskje ikke “rettferdighet” i sin mest storslagne forstand – med pauker, basuner og englekor – men det er effektivt. Det får saksmengden unna. Et annet eksempel kan være noe hos plan- og bygningsetaten, hvor man godtar vedtak i en eiendomssak basert på kartlinjer, altså uten å kreve grenseoppgang ute i selve terrenget, noe som er ganske vanlig men jeg vet ikke om man sparer noe på avgifter og denslags. (Det virker kanskje rimelig at man gjør det?) Poenget er uansett at partene godtar vedtak gjennom kontorforretning. Om ikke annet, så sparer man i det minste tid på å gjøre det slik. Alt kan selvsagt diskuteres, som vi ofte legger merke til, men det ser for meg ut som om tid er vår mest dyrebare ressurs uansett fra hvilken vinkel man ser på saken. Eller om det ikke er noen “ressurs” i den forstand at man kan akkumulere den som eiendom, så er tiden i det minste et eksistensielt templat; en bakgrunn som “aktivitetene” utspiller seg mot. Jeg mener, hvis det ikke er noe galt med dem så kan alle voksne og rimelig oppvakte mennesker sette seg ned med et papir og tegne opp en tidslinje fra sin fødsel og frem til nåtiden, som de senere mer eller mindre nøyaktig kan plotte inn alle sine livserfaringer mot. Altså den typen “bakgrunn”. Vi opplever tingene som skjer men vi opplever ikke egentlig “tiden i seg selv”. Ingen kan se timeviseren på klokka bevege seg selv om alle vet at den gjør det. Vel, la gå, kanskje en eller anne psyko kan sitte og stirre på en klokke og få noe ut av dette, men det er ikke sånt som normale folk gjør. Vi er stort sett koblet opp mot minuttviseren når det kommer til hva vi oppfatter som relevant der og da.
Hvis du virkelig tenker gjennom saken så må du erkjenne at denne gale verden ville ha vært mange ganger galere hvis det virkelig gikk an å henvende seg til Gud med direkte petisjon, det vil si alskens bønn, offer, “titt for tatt” type forhandlinger eller hva det nå skal være. Folk er jo som de er. Det er ikke klokt, alt det vi tenker og ønsker oss i øyeblikket. Konsekvensanalysen er ofte så som så. Opplever vi kanskje ikke dette hele tiden? Verden er full av “uforutsette ting” som vi er nødt til å hanskes med på strak arm. Der Mensch Tracht Un Gott Lacht som det jiddiske ordtaket sier: Gud ler av menneskenes planer. Vi vet jo nesten ingen ting om noe som helst. Vi er – og oppfører oss som – dumme dyr. Både du og jeg og Titten Tei. Visste du at analåpningen er den første del av menneskekroppen som blir skapt? Det skjer eksakt der hvor farens sædcelle penetrerer morens eggcelle. Hele resten av bøtteballetten blir spunnet rundt dette punktet i henhold til den genetiske koden. Dette er så å si “utgangen” som hele livet handler om. Som alle vet, hvls rævhølet nekter å samarbeide så har man et stort problem. Visste du at det produktet vi nå kjenner som Kellog’s Corn Flakes ble oppfunnet av en mann som lette etter noe “lettfordøyelig” men tilstrekkelig næringsrikt fordi han opplevde intense smerter under avføringsprosedyren? Sånt kan være veldig motiverende. Han kom fra en svært from bakgrunn av kristne predikanter og det ene med det andre, så vi må anta at han ba noen bønner først. Siden kom han vel frem til at Gud fatter sine vedtak gjennom kontorforretning og at ordet fanger eller hva man skal si, slik at hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv, med de evner og ressurser – eller mangel på slike – som man har. Det å ha vondt i ræva, tannverk, migrene eller andre sånne hverdagslige men likevel forferdelige ting lar seg jo ikke fjerne verken gjennom bønn eller “positiv tenkning”. Man blir nødt til å ta grep og gjøre noe. Så får man heller være glad til hvis man i det hele tatt kan gjøre noe med elendigheta.
