Hodekulten, de dødes dag og Halloween

De dødes dag (spansk: Día de Muertos) er en meksikansk feiring som finner sted den 1. og 2. november. Dagens feiring er en blanding av prekolumbianske kulturer og de katolske alle sjelers dag og allehelgensdag. Det er en festdag både i Mexico, Spania og Sentral-Amerika samt store deler av USA hvor det befinner seg mange meksikanere og sentralamerikanere.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

De sier at vår tids vane med å skjære ut et groteskt ansikt av gresskar er en reminisens etter keltisk hodekult, hvor det avkappede hodet til folk hadde visse religiøse konnotasjoner. Samtidig legger vi merke til at et viktig element under “de dødes dag” – en synkretistisk amalgamasjon av katolsk dysterhet og gammel mesoamerikansk dødsdyrkelse – er det som kalles en calavera. En symbolsk representasjon av en – ofte dekorert med all mulig slags bling – hodeskalle. Visse magiske tradisjoner opererer med “levende hoder” som for eksempel forholdet mellom Odin og Mime. De har noen slags rådgivende funksjon, særlig i den typen spørsmål hvor man liksågodt kan spørre en gråstein som et menneske. Hvordan blir vinteren i år? Fra arkeologiske undersøkelser av gamle bostedsplasser, gravanlegg og den typen ting vet vi at hoder spilte en meningsfull rolle for folk i oldtiden. I mer eller mindre dekorert tilstand – noen ganger fullstendig pakket inn i malt keramikk – ble de etter alt å dømme oppbevart på prominente plasser i boligen. Si hei til oldefar. Hodeskaller er ellers et ganske alminnelig estetisk motiv. Folk “mener” noe med det men det er uklart eksakt hva. Fordi det ser tøft ut? Eventuelt fordi det er en symbolsk representasjon av dødens plass innenfor den menneskelige tilstand?

De som behøver en hodeskalle kan henvende seg her: Bone Clones.

Jeg kjenner en kis som har en hodeskalle på skrivebordet sitt. Han forteller folk at den er ekte men jeg vet at den ikke er det. Den har aldri tilhørt noe levende menneske. Det er bare en modell som er kjøpt fra det firmaet som er linket ovenfor. Jeg er litt usikker men jeg innbiller meg at det er straffbart å oppbevare deler av døde mennesker, uansett hvordan man har fått tak i dem. Det er uansett dårlig smak å stille ut ekte skjeletter – hele eller i deler – midt i glaninga til folk, selv om det er et museum. Det er noe med respekt for de avdøde, gravfred og det ene med det andre. Jeg er ikke engang særlig begeistret for utstoppede dyr som “dekorasjon” i private hjem. Det foregår noen slags bisarr psykologi med de som i fullt alvor henger opp jakttrofèer og den typen ting. Hva er greia? Det er jo ikke kunst. Jeg antar det konseptuelt sett befinner seg i det samme universet som et album med feriebilder, eventuelt et portrett av seg selv som man har betalt noen for å male så man kan ha det på veggen hjemme. Eller på kontoret. Det er jo alltid stilig når et firma har et portrettmaleri av sjefen, gjerne hengende rett bak der han sitter til vanlig. Hvis han samtidig har en hodeskalle på skrivebordet oppnår man god stemning i rommet. Du vet. En ytring behøver jo ikke å være “noe man sier”. Filosofisk sett må alle stilvalg regnes som ytringer. Man mener noe med det. Og det sier da også noe om vedkommende. Hvordan man står, går, kler seg og snakker handler om stilvalg; følgelig er det også ytringer.

Det finnes ikke noe som er naturlig for mennesker. Vi er kulturskapninger tvers igjennom. Å være ustilig er også et stilvalg. Det sier noe om vedkommende. Om du ikke selv har noe bevisst forhold til slike ting så kan du ta deg bra mye faen på at underbevisstheten din ser og registrerer alt. Denne prosessen går sin underbevisste gang enten man bruker all denne informasjonen til noe eller ikke. Alle de typene “anelser” – magefølelse, intuisjon og denslags som man får noen ganger – kommer derfra — og de er i hovedsak orientert mot “ting man har vist interesse for tidligere” nesten som hvordan anbefalingene virker på visse nettsteder. Det handler om engasjement på godt og vondt. For eksempel ting man er redd for. Folk er veldig ulike sånn sett. De ser det samme – teknisk sett – men bevisstheten deres fokuserer på forskjellige ting. Vi nærmer oss det årvisse kulturfenomenet Halloween. Hvordan forholder folk seg til dette? Noen griper begjærlig enhver halvbra unnskyldning for å lage fest og maskerade. De er avklarte. Vi behøver ikke å bry oss om dem. Vi forstår dem så bra som vi behøver å forstå dem. Det er de som misliker Halloween som er de interessante. Hva er greia deres? Nå finnes det vel neppe bare èn samlende årsak til misbilligelsen, men i konsekvens blir det likevel ja eller nei til opplegget ting koker ned til. De som bare trekker på skuldrene er heller ikke særlig interessante. Det angår ikke meg. Minimumskravet er at de må ha en mening om saken. Gjerne forargelse. Det er jo ikke komisk når folk ikke bryr seg, det vi ser etter er en dirrende generator av engasjement. Hvorfor bry seg? Dette er det evige spørsmålet. Folk blir noen ganger som en hundevalp som har fått tak i en tøffel og tydeligvis opplever noe slags knurrende drama med denne gjenstanden. Er det komisk? Det kommer litt an på hvordan de ytrer seg. Hvorfor misliker de Halloween? Begynn og snakk. Generelt sett kan vi si at jo mer komplisert forklaringen er, jo mer komisk blir det. Det er ikke en del av norsk kultur og tradisjon. Kanskje ikke før, men det er det nå. Det er ikke umoralsk å ha det gøy, men det er tvilsom moral å jobbe for at andre ikke skal ha det. Dessuten finnes det ikke noe sånt som et korrekt kultursyn.

Blant de som er aller mest Einar Beinhard med å “forsvare norsk kultur og norske tradisjoner” finner man en bent frem sjokkerende mangel på kunnskap om – eller engang interesse for – det de tror de prater om. De vet rett og slett ingenting. Alt de har er noen følelser som er verken her eller der i forhold til virkeligheten. De er sikkert ikke medlemmer av Norsk Fortidsminneforening engang. Herregud. Har de lest alle sagaene og folkeeventyrene? Og hva med norgeshistorien? Vi både kan og bør spørre folk hva de egentlig har å fare med. En gjennomsnittlig tysk bobilturist har jo typisk sett mer av landet enn en gjennomsnittlig “erkenordmann” som markedsfører sterke meninger om “det nasjonale” på Facebook og lignende media. Jeg mistenker at dette dreier seg om en sjalu form for kjærlighet. Du vet. Når folk føler at de står i fare for å miste sin darling til enhver tid. Sånt kan bli ganske patologisk. Behøver vi å fortelle noen dramatiske historier om sjalusi? Jeg tror ikke det. Alle har allerede hørt alt før. Sjalusien er en suicidal form for energi, fordi det er jo umulig å leve med en sjalu partner i lengden. De fremkaller det de frykter med atferden sin. Selv om man eventuelt får til å “jobbe rundt” partnersjalusien slik at forholdet likevel varer, så blir det hva vi kaller et dårlig forhold. I slike saker går det nemlig ikke an å ta ut utbytte i noen annen valuta enn den man investerer. Søppel inn = søppel ut. Poenget er at Halloween er ikke farligere enn man selv gjør det til. En saklig innvending kan være at for de som ha la oss si tre barn i slyngelalderen så blir det jævlig dyrt i lengden med alt sånt som alle skal være med på. Kostyme, dekorasjon og full pakke. De selger jo en masse utstyr i butikkene ved denne tiden. Kjøpepresset er ikke akkurat subtilt. Men bortsett fra det økonomiske argumentet er jo greia i seg selv ganske harmløs. Mytologien påstår at “dimensjonsveggen” mellom de levendes rike og dødsriket er på sitt tynneste ved denne tiden, uten at det er krystallklart for meg akkurat hvorfor det angivelig skal være slik, men det blir uansett til at man setter ut gravlys og den typen ting. Man behøver jo ikke å forstå opplegget for å delta. Livets store skuespill består ofte i at alle gjør det alle andre gjør uten at noen egentlig bestemmer at det skal være slik. Det er en selvdrivende mekanisme som det er vanskelig å påvise hvor eller hvordan startet til å begynne med.