Onani er tilfredsstillelse av seksuelle behov og lyster ved stimulering av egne kjønnsorganer. Det vanligste er beføling og gnidning av kjønnsorganene med hendene, men også andre hjelpemidler kan benyttes, for eksempel puter eller dyner som presses opp i skrittet samtidig som personen foretar rytmiske bevegelser av kroppen.
(Store medisinske leksikon)
Etymologisk sett er dette litt ute og sykler på Finnmarksvidda, ettersom Onans synd – i bibelen – besto i det vi kaller coitus interruptus, det vil si å ikke deponere sin sædskvett der den i henhold til reglementet skal plasseres. De tar dette veldig alvorlig i gammeltestamentet. Kremen fra folkekuken skal sitte i en fitte, hvis ikke dyrker man Satan. Enhver annen lystpreget handling hos en mann enn de som handler om å avle barn må regnes som både synd og satanisme. Sånt er veldig nøye. Du vil jo ikke skuffe Gud. Innenfor dette sære universet av mening kan det ikke finnes noe mer utspekulert jævlig enn kondomer. De er jo bokstavelig talt laget for å fange opp den hellige skvetten. Hvor eminent provoserende er det ikke at sånt selges fritt over disk, kanskje til og med til de mindreårige? Fra mitt egen første formelle avhør hos politiet, som skjedde i året 1977, husker jeg distinkt at jeg ble utspurt om kondomer. Har jeg kjøpt dem og i så fall hvorfor? Jeg forsto det ikke da og jeg forstår det ikke nå. Er det en taktikk for å vippe folk av pinnen? Så lenge ingen andre er innblandet er det vanskelig å se hvordan det kan være en politisak hva folk gjør med kjønnsorganene sine. Tukler du med deg selv? Svar så nøye du kan.
Jeg tror det skal mye til for at sexlivet går på skinner uansett hva slags fili man definerer seg innenfor. Faste forhold har som alle vet en klar tendens til å tørke ut og bli seksuelt uinspirerende for de involverte partene ettersom man blir bedre kjent med hverandre. Unntak finnes sikkert, men hovedregelen er at den seksuelle entusiasmen henger mye sammen med at partneren er “ukjent” men samtidig er de åpen for utforskning. Det er som å flytte inn i en ny leilighet. Man ser mulighetene. Senere oppdager man imidlertid problemene. Irriterende uvaner og den typen ting. Hvor mange ganger har jeg vært gift nå? Bare to i formell forstand, men mange flere hvis vi forutsetter at man går inn i et forhold med “åpen horisont” — det vil si man antar at dette i prinsippet er noe som kan vare lenge, kanskje livet ut. Jeg tror det må være noe med “de gode og onde dagene” fordi jeg har definitivt grenser som ikke blir tatt med i noe tradisjonelt ekteskapsløfte. Enten er vi et team som støtter hverandre på alle måter og uansett – uavhengig av hva samfunnet dikterer – eller så er vi fiender når vi kommer hverandre så tett innpå livet. Risikoen drar seg til og selv ubetydelige småting kan bli oppfattet som “forræderi” når man befinner seg tett sammen. Hva mente du med det der? Hvorfor snakket du med de der? Ting er litt ute av kontroll. Angsten kommer inn i bildet.
Mange oppgir senere partnersjalusi som en hovedårsak til hvorfor opplegget ikke fungerte. Få snakker om sin egen. Det er jo aldri min skyld når noe går på trynet. Er det vel? Jeg bare er som jeg er. Og hva så? Den yppale energien egner seg dårlig i et tillitsforhold. Man må i så fall basere seg på noe annet enn antagelsen om at partneren står i forholdet på lik linje som deg selv. Feilfrihet er aldri noen objektiv tilstand, men det går an å insistere på at man selv alltid har rett og alltid snakker sant. Det er de andre som tar feil. Så hva skal “de andre” liksom gjøre? Hvordan skal de forholde seg til dette? Innrømme sine synder og henfalle til den vise ledelsen hos de som har rett? Det er ikke slik mennesker fungerer. Vi er jo åtseletende aper på bunnen. Vi “konkurrerer” på dødelige måter. Det er alltid mer sannsynlig at du vil bli drept og spist enn akseptert blant fremmede. Og den man står i et svært nært forhold med vil invariabelt fremstå som stadig mer fremmed jo mer man utforsker saken. Sånt er naturlig. Nesten alt i livet til “de andre” handler jo om ting som ikke inkluderer deg. Hvem er du? Alt i din egen verden, men bare en forstyrrelse for de andre. Hvorfor skal de lytte til deg? Hvorfor skal de ta hensyn til deg? De har jo sine egne greier å forholde seg til. De er i utgangspunktet ikke interessert i deg. Har du kommet for å hjelpe? I så fall kan du involvere deg ved ett eller flere av inngangspunktene A, B og C, eller hvordan nå ting er lagt opp i praksis. Men det er sannsynlig at du bare er en dødsturist. En som har kommet for å se. Jeg bare titter litt. Du har tid og ressurser til å høste inntrykk før du foredler dem i moralismens prosessindustri og senere bærer dem som moteriktige klær. Jeg har alltid rett. Jeg befinner meg alltid i sentrum. Sånn er ryggmargsrefleksen hos alle.