Bildet er fra Google, men opplegget mitt ser omtrent likt ut. Penne Rigate med “rød saus”. Klassisk tomatbasert og nokså pikant krydret – arrabiata – vare, bare at jeg hadde ikke persilleklipp på min. Jeg brukte parmesan. En generøs neve små baconterninger, en finhakket løk, 4-5 fedd hvitløk, en svært finhakket gulrot, 400 gram kjøttdeig, en boks hakkede tomater, et glass pastasaus, en liten boks tomatpurè, et glass vann. Så langt ingrediensene, nå kommer krydderet. En spiseskje sukker, en spiseskje balsamico eddik, en teskje salt, en teskje “caprese” urteblanding, en teskje “pesto” urteblanding, en spiseskje hjemmelaget habanero-tyttebærsaus, to spiseskjeer ajvar relish, en teskje paprikapulver. Har jeg glemt noe? Joda, en god klype sprøstekt løk må være med. Den har jo en “umami” karakter som fyller ut bra i midten. Ellers steker, freser og sauterer man det som skal behandles slik før alt går i gryta og får småputre en stund. Om selve pastaen er det å si at alt må fosskoke på full blås minst like lenge som de oppgir i koketid på pakningen. Selv bruker jeg hardt saltet kokevann, men ikke alle er like begeistret for dette. Mange er sensitive for salt på en snål måte.
Uansett, dette er hva som skjedde. Slik var gårsdagens middag. Dette er noe som går raskt å slenge sammen. Det eneste er at sausen har bare godt av å stå og putre en stund, men ellers tar det hele ikke mye mer enn en time fra man begynner å hakke løk til maten står på bordet. Følgelig må det defineres som fast food, eller “fast føde” som det heter på norsk. Ihvertfall det som blir til overs etterpå, fordi mengdene i oppskriften er som alle kan se kalibrert i forhold til fire voksne personer, men selv driver jeg en enslig husholdning, så jeg må tenke annerledes, eller i praksis slik at det blir pasta varmet i mikroen i noen dager fremover, som forsåvidt er den eneste typen mat man får kjøpt i serveringsporsjoner beregnet på bare èn person der ute. Nesten alt er beregnet på minst to. Imidlertid holder jeg meg for det meste unna Fjordland og lignende “bekvemme” produkter som man liksom skal varme i mikroen og det er det. Ikke bare holder maten dårlig kvalitet, den genererer også idiotiske mengder søppel. Det samme kan man riktignok si om alle matvarer vi kjøper i butikken i disse tider. Ting er typisk godt innpakket i opptil flere lag plast, kartong og det ene med det andre. Men vi må snakke om et forholdstall. Hvor mye søppel per porsjon serveringsklar mat? Det er på denne kontoen folk kan spare mest. Mannskiten koster jo penger. All emballasjen som senere blir til søppel er kalkulert inn i tingenes enhetspris. I Norge har vi over tid fått en markedssituasjon med to-tre store “matvaregiganter” som påvirker befolkningens ernæring – men også deres forsøplingsmønster – så mye at det representerer et politisk problem. La oss si det tredje mest alvorlige miljøproblemet Norge står for, nest etter oljen og laksen: Plastprodukter i frislepp.
Bortsett fra noe tuskhandel med fisk, elgkjøtt og poteter finnes det ikke mye som ikke er supermarkedbaserte matvarer her i Østerdalen. Det finnes ikke økonomisk grunnlag for egen butikkslakter, grønnsakshandel, bakeri og denslags. Det er også visse klimabetingede begrensninger for hva man selv kan få til å dyrke. I det store og hele er folk prisgitt det eksisterende “forsøplingssystemet” hvor man kjøper ting i butikken, bringer dem hjem og pakker dem ut. Innpakningen går hovedsaklig rett i søpla, selv om noe av det – for eksempel glass med skrulokk – noen ganger blir gjenbrukt til ymse formål. Det er i praksis håpløst som privat forbruker å fremme innvendinger mot dette opplegget. Hva skal man liksom gjøre? Nekte å handle mat på det eneste stedet som selger mat av idealistiske årsaker? Alle skjønner at det er dødfødt. Det eneste man i praksis kan gjøre er å “begrense seg” — som i seg selv er en taktikk med strenge begrensninger. Mat må man jo ha. Opplegget er som det er. Det er derfor jeg kaller det et politisk problem. Bare regulering og avgifter kan påvirke det som fra et lønnsomhetsperspektiv er det mest effektive. Ting er som de er fordi det lønner seg – for noen få og på ganske kort sikt – at ting er slik. Over langen taper vi alle på denne hemningsløse omgangen med giftstoffer som plast. Jeg sa “giftstoff” men det er mest i mekanisk forstand. Kjemisk sett er jo mesteparten av all plast klarert for bruk til matvarer og vi har ingen grunn til å anta at dette standardsystemet er korrupt. De gjør jobben sin. Problemet med plast er jo på den annen side at mannskiten ikke brytes ned i naturen, selv om vi har observert visse mikrober som ser ut til å bruke plaststoffer som næring. Plasten blir stort sett bare “halvert” ned til stadig mindre partikler som etterhvert går i lufta, vannet, jordsmonnet, til og med blod, hjerne og kjønnssafter hos levende organismer, inkludert mennesket. Dette er en ny greie. Vi har ikke brukt plast lenge nok til at det går an å måle “langtidsvirkninger”, men det er ingen grunn til å være optimistisk i forhold til et fremmedstoff som inntas og lagres i kroppen.
Virkelighetens matrix – jeg tenker da på den berømte filmen – består i økonomisk betinget tvangsatferd. Man må gjøre slik og slik av budsjettmessige hensyn. Dette har man råd til. Dette har man ikke råd til. Og sånn går dagene. Det blir en vane av det. Hvor får du maten din fra og hva slags aktiviteter er innblandet i denne saken? Nesten ingen har et avklart forhold til sånne ting — og de som har det blir lett nevrotiske og “insisterende” på måter folk ikke klarer å forholde seg til, så de reagerer med ondskap rettet mot for eksempel vegetarianere og andre som i det minste prøver å etablere noen slags sunnere livsstil. Du vet. Økotypene. Er de kanskje ikke jævlig irriterende noen ganger? Sannheten er jo at folk har for det meste ikke råd til å konsekvent gå for de sunnere alternativene. De henger på et forholdstall mellom kalorier og kroner. De er nødt til å ha en viss mengde av det ene, men de begrenses i hva slags kalorikilder de har tilgjengelig av det andre. Selv kjenner jeg ingen som aldri tenker på prisen. Det hender noen ganger at de går “all in” for eksempel knyttet til et middagsselskap eller noe, men i hverdagen må alle se seg for og passe på. Det er jo fort gjort at man havner i en forbrukskurve som går i minus på et ugunstig tidspunkt. Det norske systemet belønner generelt sett ikke sunnhet, men sparsommelighet og budsjettdisiplin. Dessuten prioriteres prinsippet om at folk skal kunne bli “rike som i eventyret” foran en økologisk stringent linje, det vil si hva som er sunt både for folk, fè og miljøet. Det hele er ganske perverst. Norge har vært på en nedadgående kurve i over førti år. Befolkningens matvaresikkerhet ligger i hendene på noen milliardærer. Fordi slik ønsker vi åpenbart å ha det. Eller slik har det ihvertfall blitt, uansett hva vi eventuelt måtte “ønske”.
