I sin langmodighet ga Gud folk en sjanse: Ved å ofre et dyr uten lyte kunne folket få tilgivelse. Én gang i året kunne ypperstepresten komme inn i helligdommen med offerets blod, og få forsoning for folket. Ved blodet av et uskyldig offer kunne syndens gjeld betales. (3. Mosebok 17,11; Hebreerne 9,22)
(aktivkristendom.no)
Det er litt uklart hvordan menneskets minnesystem fungerer – altså hvor og hvordan vi lagrer data – men det virker rimelig å anta at uansett hvordan ting ellers er organisert, så er ikke minnelagringen “gratis”. Det krever en viss energimengde å opprettholde slike konfigurasjoner. Eksakt hvor mye vet jeg ikke noe om, men det er mer enn ingenting. Spørsmålet er hvor kapasiteten makser ut i den andre enden. Hvor mye minnekapasitet har mennesket? Går det an å bli full på slikt vis og hva skjer i så fall da? Vil ytterligere informasjon bare bli avvist som bortenfor vår kapasitet? Syntax error? Databanken tar ikke imot flere innskudd, ellers takk. Ting står stille nå. Utviklingen har stanset opp.
Verden er full av ting jeg anser å være ufattbare. Et eksempel er mentaliteten i ingressen. Jeg ser ikke hvordan blodet fra et uskyldig offer kan frita noen fra synd. I den metafysiske matematikken jeg selv bruker er jo dette bare enda en synd. Hvorfor skal drapet på en uskyldig gjøre ting bedre? Herregud. Bare seriemordere tenker sånn. Det finnes eksakt null, niks og nada sjanse for at jeg noensinne vil akseptere slik logikk, verken i himmel eller på jord. Eller i helvete, for den saks skyld. Det virker jo noen ganger som om det er der vi faktisk befinner oss når man ser på oppførselen rundt seg. Selv om man eventuelt kan vaske seg ren for synd i de uskyldiges blod begynner det sannsynligvis å bli for få uskyldige igjen i denne verden til å lage et stort nok blodbad i forhold til de mengdene av synder som begås hver dag.
Jeg er ikke noe følelsesmenneske. Eller altså, selvsagt har jeg følelser, men de styrer meg ikke. Jeg bruker dem bare som speidere og stifinnere. Eller etterretningsagenter om du vil. Du vet. Overvåkning og hemmelige tjenester. Styringen foregår fra et helt annet og vesentlig mye mer iskaldt sted. På typisk hjerteløst vis betrakter jeg jo andres inderlige og dypfølte gudstro som lite mer enn psykotiske vrangforestillinger. Jeg tror ikke man bare kan klippe og lime som man selv ønsker, styrt av smaksmessige innfall og personlig forfengelighet. Hva betyr det å være kristen? At det bare er dine gode intensjoner som teller? Jeg tror ikke det. Kristendommen er en kirke, ikke et opplegg man kan være bare delvis medlem av. Tar du det ene så får du også det andre med på kjøpet. Hvis man ikke godtar kirkens dogmatiske autoritet i alle saker som handler om “troens tvilsspørsmål” er det strengt tatt ikke kristendom man er engasjert i. “Privat bibelfortolkning” er noe helt annet. Hva skal man kalle det? Antikristendom? Jeg vet ikke. Det er ikke mitt problem. Jeg bor jo i et helt annet og fundamentalt annerledes univers. Kristendommen interesserer meg bare som idèhistorisk sakskompleks.
Det er en filosofisk barnelek å påvise hvordan den frie viljen ikke egentlig er så fri som folk tror, nesten som hvordan man kan trikse med tall og lage matematiske kunststykker som forbløffer med sin vrange logikk. Virkelighetsoppfatning er ikke det samme som vrkelighet. Mennesker har stor kapasitet for rask databehandling, men ikke uendelig stor. Det bør på alle måter være selvinnlysende at vi til enhver tid bare kan observere et lite utsnitt av “selve virkeligheten” — som utlagt i teoretisk terminologi er det samme som å si at vi alltid og uansett tar feil når vi tror vi forstår noe. Det finnes jo alltid mer. Vi har imidlertid ikke tilgang til “mer”. Våre evner begrenses av fysikken, om ikke av fornuften. Det beste vi kan få til i form av virkelighetsoppfatning er et selvbærende system av “rimelige antagelser” hvor alle deler må skiftes ut etterhvert som datagrunnlaget vårt oppdateres. Alle vet jo mer i dag enn de gjorde i går. Og i morgen vil vi vite enda mer, og så videre, ad infinitum. Det er sånn læring fungerer. Det stanser ikke før man dør. Alt som eksisterer er i bevegelse, i den forstand at det har energi. Vi kan selvsagt snakke om ikke-energi og “tomhet” i eksistensiell forstand, men hva er poenget? Det er jo vanskelig nok å orientere seg i forhold til alt som eksisterer om man ikke også skal føre regnskap over alt som “kunne ha eksistert”. Hvilket bringer oss til det interessante fenomenet paranoia.
Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte. Disse oppfatningene deles vanligvis ikke av andre i personens familie og nærmiljø.
(nhi.no)
Hvordan virker virkeligheten? Som alle ser er dette et klassisk filosofisk spørsmål, som tildels er overtatt av vitenskapen når det kommer til alle objektivt målbare forhold, men som fortsatt består som etisk problemstilling i “brukergrensesnittet” mellom teori og praksis. Hva er korrekt handling? Det virker dødfødt å handle på en måte som er i strid med virkeligheten men samtidig vil man jo heller ikke handle på en måte som er i strid med samvittigheten, i den grad man har noen. Hva vi ihvertfall kan si er at folk har følelser — og at disse rakkerne stormer avgårde som ville hester over alle hauger noen ganger. Hvor flinke er folk til å stå han av? Du vet. Stormen. Man er jo sjelden på sitt mest effektive mens man er på sitt mest opphissede. Fra et håndverksperspektiv er sånne konsepter som sinnasnekkeren komisk bare i seg selv, fordi det finnes jo så mye å irritere seg over i den praktiske oppgaveløsningens verden, samtidig som alle vet at for å få noe gjort må man bare puste dypt noen ganger, skyve “idiotene” ut av sinnet, få ned pulsen og jobbe metodisk og målrettet. Sånn og bare sånn får man jobben gjort. Dette er hva virkeligheten handler om for meg. Det er noe vi skaper gjennom handling men det er også selve materialet og ikke minst konteksten som alt står i.
Amerikanerne har stilt noen politiske krav til det kinesiske selskapet ByteDance som eier og opererer tjenesten TikTok. Det kan på kort sikt se ut som om tjenesten vil bli gjort ulovlig i USA. Dette er – som mange påpeker – litt inkonsekvent i grunnlaget sitt. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at “amerikansk kontroll over selskapet” er hva dette handler om, fordi de stiller ikke tilsvarende krav til Meta, Google, Apple og andre selskaper som samler inn minst like store mengder private brukerdata og den typen ting, som angivelig er med på å forbedre tjenestetilbudet deres. En viss grad av interaktiv plattformutvikling – en kontinuerlig dialog mellom tjenesten og brukerne – er jo noe av hovedpoenget med slike tilbud, så det er vanskelig å se hvordan folk vil oppleve greia som like kul hvis den ikke “leser deg” og gjetter på hva det er du ønsker å se. Mirror, mirror on the wall. Det er rett og slett vondt å se hvordan et preferansestyrt tjenestetilbud kan fungere uten at operatøren har tilgang til preferansene dine. Brukerne av TikTok argumenterer selv for at de har ingen hemmeligheter eller noe de klarer å se kan være nyttig informasjon for “kineserne” i politisk forstand. De er bare noen mennesker som driver med noe tøys og noen apestreker. Det er bare på gøy, selv om noen også opplever TikTok som nyttig – de tjener penger på opplegget sitt – mens andre igjen stiller seg uinteresserte. Hva skal man si? Det ser ut som en typisk nettplattform for meg. Jeg tror kanskje amerikanerne undervurderer hvor populært TikTok har blitt. Var det for eksempel noen som la merke til at Trump sa de måtte stemme på ham hvis de ville beholde TikTok?
Det virker ikke politisk klokt å ofre TikTok til fordel for noen slags vag “amerikansk nasjonalisme” som ikke engang amerikanerne selv støtter med noe tydelig flertall. Hvor mange stemte på Trump motivert av at de vil behokde TikTok? Det er uråd å si. Trump er jo ellers en sånn type som lover hva som helst til hvem som helst så lenge de stemmer på ham, men når det kommer til å levere varene er han minst like upålitelig som alle andre. Bare med den litt vesentlige forskjellen at han også er uberegnelig. Uansett er det ham de har valgt som president for de kommende fire år. Herregud. Første gangen gikk an å avskrive som a freak incident – som det heter på amerikansk – men denne gangen er det overlagt. Dette er noe som kan skje igjen og igjen. Quad Erat Demonstrandum. Det er bevist. Amerikanerne vet ikke hvordan virkeligheten virker, eventuelt så bryr de seg ikke om sånt. Ikke fordi jeg tror at nordmenn er særlig mye bedre – lignende politiske tiltak har hatt fremgang også her i skyggen av pandemien – men foreløping er det ikke blitt bevist – hinsides enhver rimelig tvil – at vi også er idioter. Det henger i løse lufta. Tror du på julenissen? Alle voksne mennesker bør forstå at når de blir desperate og roper på hjelp så vil de typisk tiltrekke langt flere sleipe svindlere enn gode hjelpere. Hvorfor er dette så vanskelig å lære? Gud hjelper den som hjelper seg selv sa Benjamin Franklin, også kjent som “tradisjonell superamerikaner” på alle måter. Var ikke gjør-det-selv-mentalitet en gang selveste varemerket til hele det amerikanske opplegget? Det lønner seg som regel å være litt skeptisk til sånne som sier de vil hjelpe, lover deg ting og det ene med det andre. Selvsagt kan det foreligge all mulig slags god vilje fra deres side, men dette betyr jo ikke automatisk at de også er kompetente. Kanskje de overvurderer sin egen evne til å levere de lovede varene. Sånt er ganske godt kjent som allmenmenneskelig fenomen. De vil, de vil, men de får ikke til. Skuffelse er minimumsstraffen for å ikke være realistisk i sine vurderinger. Det kan imidlertid bli mye verre enn som så.
