Spansk turisme hos de underjordiske

The Dolmen of Menga is a megalithic burial mound called a tumulus, a long barrow form of dolmen, dating from 3750–3650 BCE approximately. It is near Antequera, Málaga, Spain. It is one of the largest known ancient megalithic structures in Europe. It is 27.5 metres long, 6 metres wide and 3.5 metres high, and was built with thirty-two megaliths, the largest weighing about 180 tonnes. After completion of the chamber and the path leading into the center, the stone structure was covered with soil and built up into the hill that can be seen today. When the grave was opened and examined in the 19th century, archaeologists found the skeletons of several hundred people inside.

(Wikipedia)

Vi vet at spanske bygningsarbeidere på en eller annen måte fikk til å håndtere de perverst store steinene i Menga, men den største av dem – som veier 180 tonn – er bare litt over halvparten så stor som det største enkeltsteinen – 330 tonn – vi finner i det mystiske Carnac-anlegget i Frankrike. Menga er tusen år eldre enn Stonehenge og Carnac er tusen år eldre enn Menga. Hvordan håndterer man en 300 tonn tung stein? Forsiktig er det første ordet jeg selv kommer på. Herregud. Det høres jo ikke trygt ut. Til sammenligning kan det nevnes at den blokken Monolitten i Vigelandsparken ble hugget ut av var på 280 tonn i sin rå form — før tre svært erfarne steinhuggere brukte fjorten år på å ferdigstille selve skulpturen. Jeg vil tippe den veier litt i overkant av halvparten slik den står nå i dag. Ifølge ryktene tok det flere måneder å bevege råblokken til Monolitten fra Frognerkilen – hvor den ankom fra Østfold per skip – til dit den står i dag. Men det var med alle for den tiden moderne tekniske hjelpemidler. Gudene vet hvordan steinalderfolka løste denne oppgaven.

Uansett hva vi ellers måtte tenke om dette er det jo en maktdemonstrasjon å bygge noe sånt. Det imponerer folk den dag i dag, nesten seks tusen år senere, å spasere gjennom Menga-konstruksjonen. Folk er jo ikke helt fette idiot heller, de har alle en ganske god fysisk “kroppsfølelse” for hvor brysomt det er å bakse med store steiner. Hvis alle i teorien kan løfte/skyve hundre kilo hver behøver man jo tett innpå to tusen “mannskrefter” for å bevege en 180 tonn tung stein. Det er ikke plass til så mange rundt selve objektet. Ikke desto mindre flyttet de steinen nesten en kilometer, delvis i en slakk oppoverbakke, før den ble lagt på taket av selve gravkammeret. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste må vi konstatere at dette må ha vært viktig for dem. Hvorfor skal folk ellers gjøre noe som ligner på et grensetilfelle av det plent umulige? Det som først og fremst imponerer er hvor organisert dette opplegget må ha vært for å la seg gjennomføre. Vi kan jo ikke fornekte ting som faktisk bare står der i all sin fysiske frekkhet, til tross for hva vi selv oppfatter som mulig og umulig. Hvor “primitive” kan folk være når de får til å organisere sånne arbeidsoperasjoner? Jeg merker meg at folk fantaserer om både utenomjordiske, trollkrefter og det ene med det andre, men jeg tar ikke noe av det seriøst. Det vi kan observere i Menga – og på mange andre lignende steder – er rett og slett ingeniørkunst. Vi snakker om prestasjoner få vettuge mennesker ville påta seg å gjennomføre i dagens marked — men for mange tusen år siden var det etter måten vanlig å holde på sånn. Det finnes jo ganske mange megalittiske konstruksjoner over hele verden.

Det er ellers vanskelig å føre noen meningsfull samtale med sånne som forklarer vanskelige jobber på “magisk” vis, enten argumentet deres handler om UFO, Atlantis eller hva som helst annet av alt det demente jåsset de kommer med. Selv føler jeg meg kanskje mest krenket på vegne av håndverkerstanden. Det er jo en fornærmelse mot de som var på stedet og gjorde selve jobben når folk sier at dette ikke går an. Hva mener de? Mannskiten står jo der. Er dette virkelig noe å diskutere? Vi vet at de bygde disse tingene, men vi vet ikke hvordan, langt mindre hvorfor. Der står saken. Hva kan vi vite om dette temaet? Vel, vi har for det første ingen saklig grunn til å anta at de hadde maskiner i steinalderen. Du vet. Sånt blir ikke bare sporløst borte. De gjorde jobben ved hjelp av vekt og motvekt, kraft ganger arm, og alle de forøvrig ganske banale fysiske prinsippene vi kjenner godt. Først og fremst gikk det nok sakte. Centimeter for centimeter, år etter år. Som han kinesiske filosofen sa: Den som hver dag bærer en kurv grus til det samme sted vil etterhvert bygge et fjell. Dette har han helt rett i. Det er slik fysisk arbeid fungerer. Jobben er stor mens du er bare liten. Jeg tror dette enkle faktum er noe folk sliter med å akseptere. De er jo så store når de ser seg i speilet. De føler seg så mektige og potente. Menneskeheten får til å gjøre så mange kunster nå. Vi behersker naturen. Vi kan gjøre hva vi vil. Det finnes ingen grenser for menneskets talenter. Dette er den beste sivilisasjonen som noensinne har eksistert og vi er de klokeste, mest kompetente menneskene som noen gang har vært på besøk her i dette livet. Dette kan de jo føle temmelig sterkt. Det er for kognitivt dissonant å på den ene hånden fantasere om brutale huleboere, mens man på den andre må akseptere at disse typene gjorde ting vi knapt får til i dag engang, med alle våre kunster og teknologiske hjelpemidler.