Ting går til helvete. Alle skjønner dette. Verden er full av “tegn” på at folk har gått fra konseptene og nå gir fullt faen i det meste. Det ser ut som om de kan sanse at undergangen er nær, så de gir liksom litt ekstra gass for å få med seg mere moro og mer nytelse mens de fortsatt kan. Snart kommer stormen, men foreløbig er det fest og gøyale ting som gjelder. Tenk positivt sier folk. Man får ikke mere moro enn hva man lager selv. Jeg vet ikke om det er sant men det er i det minste en slags strategi: Det er bedre å lage moro enn å sitte der og bite negler av angst for hvor fullstendig fette sinnssyk verden har blitt. Har du håp? Det har ikke jeg. Så vidt jeg kan se finnes det ingen vei ut av denne dødsspiralen, av den enkle grunn at folk nekter blankt å endre atferden sin. De tror fortsatt at ting vil “gå seg til” eller noe i den retning, selv om alle kan se – eller bør kunne se – at problemene tårner seg opp. Slik jeg ser det har vi nådd endepunktet for det man kaller utviklingen, som forresten for det meste har handlet om innvikling ganske lenge. Elektriske biler er mildt sagt ikke svaret. Vi må begynne å snakke om hest. Det totale energiforbruket må kuttes drastisk og mer enn halve befolkningen må inn i landbruk på et lavt nivå. Dette er ikke i seg selv spesielt dramatisk, for slik har det jo vært i mesteparten av menneskehetens historie, men folk nekter altså.
Noe som fremkom på en ganske grell måte under pandemiens nedstengningsfase er hvem eksakt som er viktige i samfunnet. Vi klarer oss helt fint uten advokater og arkitekter, men krisa kommer raskt hvis vi ikke har helsepersonell og renovasjonsarbeidere. Hvis ingen er der for å bringe mat ut til befolkningen har vi et større problem enn hvis ingen holder børs og finansmarkeder åpne. Dette er virkeligheten, men det er ikke der de fleste av oss tilbringer mesteparten av våre liv. Fantasiene er mer spennende. Du vet. Håp og drømmer. Selv har jeg som jeg nettopp nevnte ingen av delene, men jeg har noe mye bedre: Sans for humor. Det er jo først og fremst komisk at vi er så fette føkka. Hvis jeg ikke hadde hatt evnen til å le av alt dette ånseriet vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart å leve videre. For mitt eget vedkommende føler jeg ingen tvil om at jeg vil klare meg helt fint så lenge det går an å puste i lufta der ute. “Gutta på skauen” er jo typisk sånne som meg. Selv om jeg ikke synes det er noe stas å fly rundt og jakte elg så lenge dette ikke er nødvendig så betyr ikke det at jeg ikke forstår hvordan man får jobben gjort dersom situasjonen krever det. Jeg har vokst opp blant gårdbrukere og elgjegere. Fisking er også noe jeg forstår. Det vil bare i liten grad være mitt problem dersom samfunnet kollapser, men det kan bli veldig stygt for svært mange andre. De kan jo ingenting. De vet ikke noe om det å overleve uten hjelp og støtte fra “samfunnsmaskineriet”. De vet ikke engang hvordan de skal leve uten telefon. Jeg mener å ha hørt at 70-80% av alle nordmenn bor i byer, eller “bymessig bebyggede tettsteder”, og lever rutinepregede liv i skyttel mellom hjemmet, jobben og fritidsaktivitetene. Hva tenker sikkerhetsmyndighetene? Denne båten tåler ikke mye rugging før den kullseiler.
Det moderne menneskets forbannelse er drømmen om et liv i luksus og komfort. Hvordan skal det gå med de som er redde for at skoene deres skal bli skitne? Eller for at mascaraen skal renne og hårsveisen bustes til? Aldri har så mange vært så materielt inkompetente samtidig som de er totalt på bærtur i de små pyntehodene sine. Det finnes med andre ord ingen grunn til å være optimistisk. Vi står foran en krevende tid med mange og dramatiske omstillinger desom vi ønsker å overleve som art her på jorda. Det vi kan si med sikkerhet er at løpet er kjørt i forhold til “det gamle systemet” som er basert i et profittorientert varebytte. Vi kaller denne epoken “senkapitalsimen” nettopp fordi opplegget er i ferd med å kveles i sitt eget spy — eller de tar en Jimi Hendrix om du vil. Det er når du er så full av dop at du ikke engang reagerer med å snu deg over på siden og hoste det ut når du kaster opp i søvne. Ingen som per i dag lever av å ta ut fortjeneste av andres arbeid kommer til å gi fra seg så mye som en krone frivillig. Var det noen som fikk med seg den hatefulle indignasjonen hos de nye lakselordene da de måtte gi fra seg en ikke urimelig andel av sine eventyrlige fortjenester? Vi skal ikke engang snakke om oljeselskaper. At ikke jævelskapet forlengst er avskaffet er ikke til å begripe. Ser de ikke hva som skjer? Det å være rik er av tvilsom verdi hvis man ikke er rik innenfor et ordnet system som opprettholder privilegiene på en edruelig måte. Det er ikke bra for noens butikk at ikke folk har penger som de har lyst til å bruke — men når det er sagt så er det definitivt et problem at vi har for mange butikker som selger livsstil og for få som orienterer seg mot nødvendigheter. Regnestykket er egentlig ikke særlig vanskelig. Hvor mange triksere og miksere går det på hver person som jobber med å fremstille det vi kaller realverdier? Det er lenge siden vi krysset alle fornuftige grenser slik sett, og istedet henga oss til fantasier om de stadig stigende markedsverdier. For at vårt nåværende pengesystem skal kunne fortsette å eksistere behøver vi typisk rundt tre prosent vekst hvert år, men som alle vet er dette en eksponentialfunksjon som rett og slett må kollapse stort ved et tidspunkt, eller smått gjentatte ganger hele tiden, fordi sånn virker fysikken. Etterhvert som beløpene vokser blir det fort penger av det.
