Jeg har aldri følt meg komfortabel med å si ting på vegne av det såkalte folket. Riktignok kjenner jeg en del folk, men jeg vet ikke engang alltid hva de vil, selv om jeg klarer å gjette ganske godt ganske ofte. Det at man kjenner noen betyr jo at man til en viss grad kan forutse hva vedkommende kommer til å gjøre i slike og slike situasjoner, imidlertid øker feilprosenten dramatisk når man prøver å være spesifikk, det virker bare på et veldig generelt nivå. Dermed blir spørsmålet: Hvilke generelle ting kan man si om folkeviljen?
Filosofer og politikere mener sjelden det samme når de bruker ordet “folkevilje”. Filosofen studerer abstrakte relasjoner mellom konsepter og fenomener mens politikeren forholder seg til folkeviljen som noe konkret som man henter sin legitime autoritet fra — i den grad man bryr seg om slike smålige hensyn som legitim autoritet, noen ganger handler det bare om å snekre sammen “stemning for en sak” på et mer eller mindre korrupt grunnlag, ofte ved hjelp av desinformasjon basert i påstander om “hva folket vil” som man har dårlig dekning for.
Ikke uofte har folk fortalt meg at jeg tenker for mye — akkurat som om det er noe jeg selv bestemmer over. Sier folk til Lars Monsen at han går for mye på tur? Eller til Lillebjørn Nilsen at han spiller alt for mye på denne jævla gitaren sin? Poenget er at folk må gjøre det naturen deres påbyr dem å gjøre. Hvis kroppen din ønsker å danse er dette hva du bør gjøre. På det samme vis bør du bare la det gå sin gang hvis hjernen din ønsker å tenke. I ethvert tilfelle – enten man søker formell utdannelse og trening innenfor et emneområde eller ikke – vil man over tid utvikle en metode, eller et uttrykk, basert i noen slags “nødvendighetenes disiplin” som selve virkeligheten krever.
Man kan gjøre mye besynderlig med kroppen og kalle det dans, men hvis man betrakter dans som fagområde, kunstuttrykk og fysisk disiplin så er det ikke til å komme forbi at det finnes en tradisjon som man kanskje bør se litt på. Kanskje man imponerer seg selv med koreografi som man dikter opp foran speilet hjemme, men det er ikke sikkert andre dansere engang gidder å ta deg seriøst nok til å kritisere det du har produsert. Sånt skjer. Alle har sett talentkonkurranser hvor enkelte individer har vært komisk urealistiske i forhold til hvor gode de er til å synge og danse som en popstjerne, til en slik grad at man kan egentlig bare være litt wow imponert over at de har klart å bygge opp denne illusjonen om eget talent uten at noen har stanset dem underveis. Hva slags venner har de?
Det samme kan vi si om kunsten å tenke. Det ble ikke funnet opp i går. Vi kan trygt fastslå at emneområdet er grundig utforsket av mange tildels svært kompetente individer gjennom historiens løp. Folk har skrevet bøker om kunsten å tenke. Det lønner seg å sjekke ut et utvalg av disse. Det er en umenneskelig oppgave å finne opp alt sammen på nytt. Det er også bortkastet tid. Hvis man vil bli en bedre danser bør man studere de som har danset før og lære av dem (ikke minst av feilene de gjorde) — og det samme gjelder kunsten å tenke. Sinnet er en emergent egenskap i kroppen, akkurat som “bevegelighet”. Vi kan bevege oss. Vi kan tenke. Begge deler på bra eller mindre bra måter. Jeg vil særlig anbefale de som føler noe slikt som jeg tenker, ergo er jeg en tenker å sjekke ut katalogen over det vi kaller “typiske logiske feilgrep” slik at de slipper å ved et uhell gjenta alt det gale som folk allerede har gjort.
Det som typisk preger kompetansebygging hos mennesker er at man i utgangspunktet sammenligner seg med alle de andre uvitende der ute, slik at når man har lært litt er man mange hundre prosent bedre enn dem — og på dette grunnlaget etablerer man ekspertfølelsen, som imidlertid blir søndeknust så snart man begynner å lære litt mer, helt spesifikt nok til at man oppdager hvor uvitende man egentlig er (enten fordi man møter veggen i en virkelighetstest, eller fordi man oppdager hvor mye dårligere man er enn de virkelige ekspertene i faget). Da kommer den fasen vi kaller “ydmykhetens bølgedal”. Også kjent som realisme. Derfra og ut handler det om en jevnt stigende kurve ettersom man bygger kompetanse på strukturert og planmessig vis. Dette mønsteret gjentar seg hos så å si alle, uansett sammenheng. Så lenge man er uvitende om noe vil ekspertise fremstå som “faglig selvsikkerhet” og man tenker at det handler bare om å lære faget, men det gjør det jo ikke. Eller rettere sagt, å lære faget bringer deg bare til startstreken. Ekspertise handler om ydmykhet foran oppgaven, selv om man kan det man gjør. Selv om man “har gjort det hundre ganger før” sjekker og dobbeltsjekker man alle ting som om man gjør det for første gang. “Faglig selvsikkerhet” er sannsynligvis den største feilkilden innenfor alle typer menneskelig virksomhet. Det er ikke noen god egenskap å ha. Livet er farlig. Det er når man blir nonsjalant med farlige ting at ulykker skjer — eller “avvik” som man sier med profesjonell sjargong. Eksperter kalles eksperter fordi de ikke har avvik.
Kan det være farlig å tenke? Åpenbart. Når man ferdes ute i metafysisk vind uten å bruke skjerf blir man forkjølet. Folk pådrar seg mange underlige idèer der ute, mange av dem sykdomsfremkallende — i den forstand at de medfører “avvik”. Da mener jeg ikke avvik i ytre fremtoning, personlig stil, vaner eller noe som helst annet som kan observeres direkte, men avvik i virkelighetsoppfatningen (som riktignok kan medføre hvor mange andre mer eller mindre synlige personlighetsavvik som helst). Erkjennelsesmekanikk er imidlertid noe man kan lære, på et helt abstrakt grunnlag. Kritisk tenkning er ikke fundamentert i følelser. Selvsagt har vi alle våre favoritter i forhold til hvordan vi skulle ønske ting var, men man skal ikke ha vært lenge i denne verden før man oppdager at ting sjelden er hva de ser ut til å være, eller rettere sagt, man har en tendens til å ta feil med sine “foreløpige konklusjoner” som man danner ut ifra førsteinntrykket. Det lønner seg ikke å insistere på at man umulig kan ta feil, basert i hvor sikker man føler seg, dette er typisk atferd hos idioter (som ikke er noe folk typisk “er” i utgangspunktet, men de blir det så snart de tror at noe er det beste menneskelig tenkning kan frembringe i forhold til et emne). Igjen vender vi tilbake til “ydmykhet foran oppgaven” som altså er kjennetegnet på ekspertise.
Er det noe poeng i å diskutere filosofi med folk? Det vet jeg ikke. Det varierer. Det er ikke noe poeng i å diskutere den typen ting som gjør at folk hisser seg opp og “går fra konseptene” som man sier. Det er jo konseptene vi eventuelt skal diskutere. Jeg møter mange mystiske tanker om hva som er poenget med diskusjoner. Går det an å “vinne” en diskusjon? Til det vil jeg si at folk som er opptatte av å “føle seg som vinnere” er tapere i utgangspunktet. De er sjanseløse i et spill som handler om å oppdatere sin egen database. Hvorfor skal man diskutere noe hvis ikke poenget er å lære noe? Hvis poenget er noen slags mano a mano konkurranseopplegg er det bedre å begynne med boksing. Det er der man havner til slutt uansett.
