Romøgler eller reptiler er en konspirasjonsteori popularisert av David Icke, som går ut på at verden styres av øgler eller «reptiler» fra verdensrommet som forkler seg som mennesker. Icke har hevdet at en rekke verdensledere – blant andre dronning Elisabeth II – er romøgler. Romøgler forekommer også i science fiction, ufologi og fantasysjangeren.
(Wikipedia)
For de som ønsker å gå seriøst ned i denne dyregrava anbefaler jeg spekulasjonene rundt Kromosom 2 i menneskets opplegg; som ved et tidspunkt gjennomgikk en fusjonshendelse derved at to “eldre” kromosomer – som fortsatt befinner seg i adskilt tilstand hos andre primater – smeltet sammen til det som per i dag er et taksonomisk avvik hos mennesket. Når og hvordan skjedde dette — og ikke minst hvorfor? Det vet vi ikke. Det går sannsynligvis ikke an å si heller, men det er rimelig sikkert at det ikke har vært romøgler på jorda og tuklet med menneskenes arvestoff. Imidlertid er det mange som liker denne tanken, så da så. Tanken er jo fri. Det er ellers forsåvidt et rimelig spørsmål “hvorfor akkurat mennesket” utviklet seg til å bli hva vi er i dag. Hvorfor ikke en annen dyreart? Hvorfor ikke insekter?
Den vanligste forklaringen på menneskets intelligens handler om øye/hånd-koordinasjon gjennom mange millioner år. Vi ser for oss diverse praktisk problemløsning med hendene, som har hatt en interaktiv samarbeidsgreie med de mentale egenskapene oppfinnsomhet og estetisk sans. Det kan se ut som om mennesker begynte å pynte seg lenge før de gikk i gang med noen dypere form for abstrakt hjernevirksomhet, inkludert sine umiddelbare omgivelser. Du vet. Arrangere en leirplass og den typen ting. Det er uansett femti år i år, siden skjelettet Lucy – oppkalt etter Beatles-sangen Lucy In The Sky With Diamond – ble funnet i en ganske ugjestmild del av Etiopia kalt Afar, som ga typologisk navn til arten som Lucy tilhører; Australopithecus afarensis, som i oversettelse betyr noe såmt som “sørlig apemenneske fra Afar”. De fant henne altså i 1974, mens jeg gikk i sjette klasse på barneskolen. Det var litt oppstyr rundt saken.
Lucy var definitivt tobeint og gikk oppreist til vanlig. Dette fremgår av skjelettet. (For en mer teknisk forklaring, søk opp saken på egen hånd.) Hun var også veldig liten, knapt en meter høy, og hadde hva vi vil kalle “apelignende ansiktstrekk” selv om bevegelsesmønsteret hennes ellers må ha vært “menneskelig”. Men Lucy tilhørte altså ikke genus homo, som man sier, eller homininer når vi snakker om de forskjellige menneskerasene, hvor den tidligste kalles homo habilis, altså “det dugelige mennesket”, definert mot en bakgrunn av verktøysteknologi som kalles oldowan. Australopitecinene, som Lucy og andre av hennes slekt, hadde litt annerledes hender enn de gripemessige presisjonsinstrumentene som dukker opp først hos homo erectus, som utviklet den acheuliske steinteknologien. Nå snakker vi om avansert håndverk. Du kan prøve selv. Let opp et bilde på nettet, gjerne også en beskrivelse av hvordan man gjør det, og fortell meg så senere hvor lang tid du brukte på å få til en pent utført acheulisk steinøks. “Tusenvis av timer” er prognosen på forhånd. Koordinasjon mellom øye og hånd må være feilfri — noe folk typisk trenger mye øvelse for å oppnå, i den grad man overhodet klarer det. Noen driver med noe slags tukkel på fritiden – hobbyaktiviteter – som krever diverse grader av kroppskontroll og god koordinasjon, fordi det føles jo organisk tilfredsstillende når man får til noe vanskelig som man strever med, men i all hovedsak har “utviklingen” gått i retning av stadig lavere grad av gjennomsnittlig fysisk kompetanse hos folk. Det regnes fortsatt som litt gjevt å kunne mange ting, men det er ikke nødvendig sånn som før.
Hva er det som gjør mennesket menneskelig? Noen sier hjernen. Andre sier hendene. Det korrekte svaret er imidlertid ja takk begge deler. Det henger på samarbeidet mellom en oppfinnsom mentalitet og en fysisk kompetent kreativitet. Det er ikke så mye hva vi tenker, men mer hva vi lager, som definerer oss. Det er jo ellers ukjent eksakt hvor stor skraphaugen for idèer som har vært prøvd og forkastet er, men de fleste normale mennesker har en ganske stor sånn haug i sitt eget liv, så hva menneskeheten har samlet opp i sum total er sikkert en ganske respektabel mengde med idioti. Vi tenker på sånt som var vanlig praksis temmelig lenge – si for eksempel som å tappe blod ut av folk som følte seg syke – men som vi senere har sluttet å praktisere og vi kaller dette “utvikling”. Folk er fortsatt like nevrotiske som de alltid har vært, men vi har i det minste sluttet med èn dustete ting. Jobben er på ingen måte ferdig men vi kan registrere litt fremgang med vår innsikt i det medisinske. Åpenbart er dette en prosess som handler minst like mye om medisinsk praksis som all verdens teoretisk spekulasjon rundt sykdommenes årsaker og virkninger. Eller om du vil, medisin er mer et behandlingsspørsmål enn et felt som egner seg godt for “sterke meninger”. Hva virker? Det er dette vi går etter. Det er jo som alle vet vanskelig å argumentere mot sånt som gir gode resultater i praksis — uten at man selv kan presentere noe som er minst like bra.
Redskapsbruk som fenomen i seg selv er ikke særlig sensasjonelt. Kråker bruker redskap. Det menneskelige ligger mer i at vi bearbeider, dekorerer og strømlinjeformer redskapen vår i henhold til sitt formål. Eller vi beholder verktøyet etter at vi er ferdige med den for hånden værende oppgaven, for å si det slik. Redskapsbruk hos andre dyr virker mer orientert mot hva som enn befinner seg på stedet og som virker der og da, men siden slenger de det bare fra seg igjen. Du kan si at visse menneskelige individer også er veldig “bruk og kast” i mentaliteten sin, men dette har aldri vært hovedregelen blant mennesker. Det er et avvik. De fleste som “jobber med redskap” i hverdagen – enten vi snakker om tannleger eller blikkenslagere – danner typisk et fetisjistisk forhold til “sine” verktøy. Akkurat dette objektet føles bedre å jobbe med enn alle andre objekter innenfor sin kategori. Dette “objektmagiske” forholdet er så normalt at folk ikke engang tenker over det. Det bare skjer. For eksempel er det jo sånn blant kolleger på jobb at de holder fingrene unna hverandres personlige håndverktøy. Det å bare gå og forsyne seg av noens saker sånn sett – selv om de bare skal låne – er anstøtelig nesten til den samme grad som en ufin kroppsberøring. Bare spørsmålet kan være litt drøyt. Kan jeg få kjenne på ballene dine? Det vi skal frem til er selvsagt at konseptet eiendom har en begynnelse. Alle føler selvsagt at de eier seg selv. Tankene sine, kroppen sin og det ene med det andre. Men hva mer eier de? Gjennom min egen faglige karrière har jeg selv laget et ikke ubetydelig antall håndverktøy — og/eller modifisert diverse fabrikkverktøy slik at de “ligger bedre i hånden” og alt det jåsset der, som sikkert bare er innbildning, men det føles ganske realistisk mens man holder på. Jeg har alltid tenkt på dette som “mitt” i en slik forstand at det vil være litt meningsløst å gi til noen andre hva som er møysommelig filt og bearbeidet for å passe til akkurat meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Som å arve en skreddersydd dress.
Hvordan henger den estetiske trangen sammen med eiendomsfølelsen? Hvis jeg tar noe “ordinært” og gjør det vakkert – uten å gi det til noen – har jeg da også gjort det til mitt? Hvis en som heter Jacob gjør en masse kunstferdige greier med huset sitt – sånt skjer – så vil det sannsynligvis for alltid siden hete Jacobs hus, fordi hans verk er jo det som mer enn noe annet definerer det huset. Når det er sagt så tilkommer det et kompliserende element i våre moderne samfunn. Det er for eksempel ganske sjelden at arkitekten og byggmesteren er èn og samme person, og enda mindre at arkitekten også er håndverkeren som utfører selve jobben, men vi sier likevel – for eksempel – at Villa Krokodilla ble laget av arkitekten Ali Gator. Det er hans verk. Selvsagt vet alle at det ikke er “hans verk” i hundre prosent enhver forstand, men det er hans idèer man ser utformet i praksis. Selve jobben er utført av arbeidere som ikke er et aktivt element i historien om hvordan Villa Krokodilla ble skapt. De forblir anonyme. Kanskje vil de selv si noe om det ved visse anledninger, for eksempel peke og si at de var med på å bygge det huset hvis de senere passerer forbi der sammen med noen, men de “eier” ingen del av det i noen meningsfull forstand. Det ville jo vært creepy hvis de møtte opp på døra og sa de var der for å føre tilsyn med arbeidet sitt. Folk gjør ikke sånt. Mange kunstnere har riktignok et litt uavsluttet forhold til verk de allerede har solgt, slik at diverse “justering” kan være aktuelt ihvertfall så lenge de fortsatt lever, men et hus betraktes vanligvis ikke som et “verk” i denne forstand. De som har eiendomspapirene bestemmer hva som skal skje og ikke skje med kåken.
Hva er det mest menneskelige av alt? Jeg vi si å sitte og tukle med noe mellom hendene mens man fantaserer om hva det kan brukes til. Hvordan det kan være nyttig, dekorativt eller på andre måter fordelaktig. Eventuelt hvis det er noe man synes er litt “mystisk” vil man kanskje filosofere rundt hvor det kommer fra, hvor gammelt det er, hvem som laget det og så videre. Eller for å sammenfatte det i bare ett ord: tenketukling. Eller tukletenkning? Poenget er uansett at dette er hva som definerer oss som skapninger. Vi dikter både oss selv og redskapen vi eventuelt bringer med oss inn i en mer eller mindre sannsynlig fremtidshorisont. Hvis vi for eksempel finner noe interessant på bakken en dag vi er ute og går, som vi siden bringer med oss hjem, så er det jo fordi vi har noen “tanker” om denne tingen. Objektmanipulasjon er et større ord for all virksomhet som handler på å flytte rundt på ting i omgivelsene, pynte og arrangere, lage noe — og i det hele tatt hele resten av sulamitten. Det er ordet jeg vil bruke til å svare. Objektmanipulasjon er det mest menneskelige av alt. Du vet. Bestemme hvor skapet skal stå, både som metafor og i bokstavelig forstand. Uansett hvor folk går og hva slags situasjonelle omstendigheter de ellers befinner seg under, så vil de alltid “arrangere leirplass” i det aller minste. Finne et bra sted, rydde og pynte litt, rigge seg til på et vis som er noenlunde komfortabelt. Sortere èn ting her, en annen ting der, ditt over datt, helt til de føler at de har fått en orden de kan leve med. Dette er typisk menneskelig.
Folk som har studert andre dyr med “tuklete tendenser” – i dette tilfelle den nordamerikanske vaskebjørnen – har bemerket at de blir tilsynelatende mer oppfinnsomme i fangenskap. Ute i det ville finner de alltids nok mat og får ellers arrangert seg som de vil, så de kan være “late” med kreativiteten sin. Men hvis man stenger dem inne på at avgrenset område begynner vaskebjørn å utforske redskapsbruk i mye større grad. Hva kan vi si om kreativitet på området redskap blant mennesker som sitter i fengsel? Etter hva jeg hører finner de på mye borderline usannsynlig. Det er vel dette man mener med ordet evolusjonspress. Omstendighetene fremtvinger “annerledes tenkning”. Objektmanipulasjon oppstår først og fremst fordi man kan. Vi kjenner ingen bedre eller mer effektive griperedskaper i dyreriket enn menneskets hender. De er formidable. Hvilket ikke egentlig bør være overraskende siden de så å si er laget for dette formålet, eller ihvertfall var det homo habilis – det dugelige mennesket – som i sin tid oppdaget det fordelaktige i å lage dedikert verktøy for spesifikke formål heller enn å bare rote rundt med en pinne man holder og denslags, som enhver idiot jo får til. Oldowanteknologi er bare “enkel” i den forstand at de har ikke gjort noe “mer” med redskapen enn å utvikle den til sitt formål. Det finnes ingen pynt eller kunstferdighet i de tre millioner år gamle verktøyene. Dette betyr imidlertid ikke at de var – og fortsatt er – enkle å lage. Du må vite hva du driver med. Selv kaller jeg postmoderne urbanister homo inhabilis, det udugelige mennesket. De får ikke engang til å lage en kniv av en stein, som folk har holdt på med i tre millioner år. Skal man tolke dem som vaskebjørner som lever i det fri? De kan drive med objektmanipulasjon – i den forstand at de har alle biologiske egenskaper som behøves – men de må ikke gjøre dette, så de foretrekker å la være.
Hva betyr intelligens? Vi ser for oss at intelligente skapninger driver med noe “mer” enn å bare ete, drite, sove, pule og slåss, som alle dyr forsåvidt fyller mesteparten av sin normale hverdag med. Hva er det intelligente skapninger vil? Hva er det beste de kan se for seg? Folk mumler ofte noe om “kultur” — men hvor kulturelle er de egentlig når det kommer til stykket? Jeg vet ikke engang hva noe sånt skal bety. Så vidt jeg kan se er folk riktignok pratsomme skapninger, men de oppfører seg som alle andre dyr i alle sine store handlingsmønstre. Siden kommer forklaringene, eller psykologien om du vil. Hva var det du tenkte på? Språket har en tendens til å gjennomsyre folks virkelighetsoppfatning. Vi dikter opp vår egen historie ettersom vi går. Eller skal vi kanskje heller si føler oss forsiktig frem i et mørkt eksistensielt rom av uvisshet, som vi siden “forklarer” på ymist vis, først og fremst for oss selv, men også overfor andre i den grad dette anses å være nødvendig. Selv synes jeg folk overdramatiserer betydningen av “intelligens” i en nesten pervers grad. Jeg mener, hva kan du se? Det bør være enkelt å stille opp en liste over både fordeler og ulemper med objektmanipulasjon styrt – mer eller mindre – av menneskelig intelligens, i alle sine konsekvenser og manifestasjoner. Det er direkte latterlig å påstå at vi behersker naturen. Herregud. Vi er naturen. Det er ingen tvil om hvem som behersker hvem i dette forholdet. Det beste vi får til er jo å kopiere noen ganske små deler av visse naturkrefter og utnytte dem til diverse praktiske og andre formål, men selv dette går ofte galt på mange vis. For de som har glemt det gjentar vi nok en gang at en idiot defineres som de som overvurderer sin egen kompetanse, kunnskap og gjennomføringsevne. Derfor går ting på trynet for dem. Ofte på et tidspunkt som passer veldig dårlig. Og sånn går dagene.
