Ut fra hvor relativt høyt støynivå det er om saken skulle man tro at transvestisme og transkjønnethet angikk store deler av befolkningen, men slik er det jo slett ikke. Hvis vi ser bort ifra diverse seksuell eksperimentering som aldri egentlig beveger seg utenfor soveromsdøra så finnes det ekstremt få transer. Mindre enn èn prosent av befolkningen er seriøse med transeriet sitt, i den forstand at det er ikke noe de gjør bare for moro skyld, eller fordi det gir dem et seksuelt kick der og da, det handler om en viktig del av deres identitetsfølelse. Ingen har noen plikt til å forstå dette, men man må likevel akseptere at det er en del av virkeligheten: Kjønnsidentitet er ikke noe som er ferdig definert ut ifra om man ble født som pike eller gutt (for å ikke komplisere dette for mye ser vi bort fra såkalt “ekte hermafroditter” og andre biologiske avvik fra den statistiske normalen, som er at ens “egentlige” kjønn defineres av kromosomparene XX eller XY). Dette er i prinsippet et psykologisk spørsmål som ikke handler om maskulin eller feminin kroppsbygning, eller kjønnsorganenes beskaffenhet, det koker ned til et spørsmål om individuell identitetsdannelse og hvordan dette spiller seg ut i praksis. Det store spørsmålet er hvem som definerer hva slags identitet man skal ha. Er det deg selv eller er det “de andre”?
Selv tilhører jeg kategorien kompromissløs individualist så det er gitt hvor jeg står i debatten: Hvis noen er født som det ene kjønnet men av årsaker jeg ikke behøver å vite noe om ønsker å leve som det andre – eller for den saks skyld noe helt annet – så er det deres selvfølgelige rett å gjøre dette, på slikt vis som de føler seg bekvemme med. Ferdig snakket. Det er jo for fanden ikke mitt problem om Reidun “egentlig” ble døpt Reidar (eller omvendt) så lenge vi ikke skal ha noe fysisk tukleforhold hvor denslags er relevant. Hvis dette gjør vedkommende Reidonym til et bedre og mer harmonisk menneske så er vel slik jeg ser det mye viktig oppnådd. Jeg tror egentlig at de som ikke skjønner dette er litt evneveike — og hvis ikke dette er tilfelle, så er de vrange og trassige troll som lager bråk om en ikke-sak. Vennligst velg et av de alternativene du har blitt tilbudt. Eller er det noe annet? Hvor eksakt i sjelen er det det kiler som mest når du føler deg provosert? Kanskje er du selv litt identitetsforvirret, eller “svak i troen” om du vil. Sånt er helt normalt. Begrepet “identitet” handler om statistisk vektormatematikk, ikke om biologisk determinisme. En biologisk mann som identifiserer seg som en mann er ciskjønnet. En biologisk mann som identifiserer seg som kvinne er transkjønnet. Verre er det ikke. Noen har (selvsagt) vitset om dette på infamt vis, for eksempel var det en som en gang sa at han “definerte seg selv som et angrepshelikopter” — og senere var det noen som skrev en bok basert i dette temaet. Her vil jeg si at så lenge det å være et “angrepshelikopter” ikke betyr at man flyr rundt og angriper folk og fe eller materielle mål så får man bare fly inn i solnegangen så mye man lyster. Ørn ørn. Psykiatrien er jo slik orientert at man fokuserer på hvorvidt pasienten fungerer i det daglige liv eller om det er slik fatt at de behøver hjelp. Jeg er faktisk et angrepshelikopter kan være en interessant uttalelse å avgi innenfor en psykiatrisk kontekst, men dersom det ikke medfører noen form for bisarr atferd finnes det jo strengt tatt ikke noe å kurere. En vrangforestilling? Livet er fullt av sånne. Spørsmålet er om folk oppfører seg som folk, ikke om de har “avvikende identitetsfølelse”.
En mer interessant problemstilling er spørsmålet om de transintelligente, det vil si idioter som definerer seg som smarte mennesker. Her er det ganske mye transeri som pågår ute i befolkningen. Intelligens handler ikke bare om det man måler med en IQ-test er det jo mange som hevder. Hvorfor er det så lite støy om dette som er så vanlig men så mye støy rundt transkjønnethet som er så uvanlig? Kanskje svaret ligger innbakt i selve tematikken. De transintelligente ønsker jo ikke noen oppmerksomhet rundt avviket sitt, de forlanger å bli behandlet på lik linje med de andre intelligente (men kanskje litt mindre kritisk) og føler seg ofte misforstått og mishandlet av “eliten” (eller “ekspertene”). Dette ser vi hver dag. Det er et problem som skjuler seg i dagslysets grelle åpenbaringsskinn. Vi legger ikke engang merke til det fordi det er så alminnelig, men fenomenet hadde en gang en begynnelse. For lenge, lenge siden var det slik at det som regel var andre som la merke til om noen var intelligente, men nå for tiden er dette noe egendefinert. Det er en identitetsprofil som vi betrakter det som uhøflig å stille noe spørsmålstegn ved. Han sier at han er svært intelligent så da er det sikkert sant. Og skulle vedkommende av en eller annen grunn ikke fremstå som intelligent for sine omgivelser så skyldes dette bare at man opererer med en alt for snever definisjon av begrepet intelligens. Det er jo tross alt bare en sosial konvensjon. Kanskje man har misforstått hva ordet betyr, eller at man legger vekt på helt gale kriterier. Sånt forekommer.
