Det er litt uklart for meg hva eksakt det å beundre noen annen består i. Jeg har selv aldri vært noe annet enn en drittsekk og prøver heller ikke å bli noe “mer”. Eller mindre. Eller annerledes. Hva faen? Jeg hører jo om folk som for eksempel prøver å oppsøke en filmstjerne eller en musikkartist på hjemstedsadressen deres fordi de har lyst til å “prate med dem” eller i mer alvorlige tilfeller av vrangforestilling, at de føler seg forbundet på noe slags sjelelig plan med vedkommende musiker, skuespiller, forfatter, eller hva har du. Dette er creepy AF som de unge sier. Hva er det liksom meningen at disse individene skal gjøre i forhold til denslags beundrere?
YouTube-algoritmen er en mystisk fugl. For et par dager siden foreslo den en BBC-produksjon fra 2006 som handlet om den amerikanske forfatteren og mystikeren Carlos Castaneda. Jeg klikket på knappen og tilbrakte omtrent en time med å bli opplyst — på en måte som ærlig talt minnet meg om hvordan folk forholder seg til Knut Hamsun. Hva er det de forventer? Det går ikke an å forstå andre mennesker, og særlig ikke forfattere og andre kunstnere. Personen bak verket er ikke interessant. Hva de gjorde og ikke gjorde i sine private liv har intet å gjøre med deres kunstneriske produksjon. Ihvertfall ikke noe mer enn tankene til den som tråkker druer for å lage vin.
Innimellom seksuelle eksesser, hemningsløs vold og narkotikamisbruk hadde jeg i året 1983 en sterk interesse for psykologien til CG Jung, særlig dette med “drømmespråk” og hvordan oldtidskulturer dannet kognitive strukturer rundt elementer fra det underbevisste, særlig dette med religion – som ærlig talt er noe jeg aldri har forstått – og hvordan dette har virket inn på ymse samfunnsdannelser. Ditt og datt, det ene med det andre, greia var uansett at jeg gikk på biblioteket for å finne informasjon om mytologi — kort fortalt hvordan og hvorfor folk danner samfunn rundt visse idèer og hvordan dette manifesterer seg på det praktiske plan. Antropologi var det som interesserte meg akkurat der og da; det endte uansett med at jeg lånte en bok som het Kraftens Gjerninger av Carlos Castaneda, en norsk oversettelse av tittelen Tales Of Power, som var hans fjerde bokutgivelse, men jeg visste ikke det ved dette tidspunkt. Jeg bare likte tittelen.
Dette var den eneste tittelen til Castaneda som jeg leste på norsk. Senere tilkom diverse andre ting han hadde skrevet, men på engelsk. Det falt meg aldri inn at dette på noe vis var dokumentarisk. Så vidt jeg kunne se var det burleske historier om en uvitende mann som rotet seg inn i et lærlingeforhold til en indianersjaman. Det var først og fremt komisk. Jeg leste bøkene til han Carlos som om de var romaner skrevet av Isaac Asimov, eller hven som helst andre innenfor fantasy-sjangeren. Dette varte gjennom hele 80-tallet og et stykke inn i 90-tallet, helt til internettet ble en ting. Først da oppdaget jeg at det finnes en hel kultur av mennesker som tror på opplegget. Dette er ubegripelig for meg, men forsåvidt ikke vesensforskjellig fra religioner, politiske programmer, eller hva som helst annet som folk “tror” på. Hva skal man si? Folk er idioter. Jeg vil heller gi dem et ballespark enn en klem på grunn av dette. Jeg har ingen sympati for disse fantasiene. Jeg ser overhodet ingen grunn til å respektere de religiøse. Jeg vil heller trampe på trynet deres. De er avskum.
Imidlertid har jeg en viss interesse for det kognitive materialet som ligger til grunn for religiøse perversjoner. Jeg vil vite hva det er som skjer i hodene deres. Hvorfor blir de som de blir? Så vidt jeg kan se er det bare ødelagte og misbrukte mennesker som danner fantasier on “Gud” og den typen ting. Hva er det som skjer med dem? Jeg sliter med å forholde meg til de religiøse. Den umiddelbare lysten min er å ta dem med meg rundt hjørnet og stikke dem fem-seks ganger i ansiktet med en kniv, men det kan man jo ikke gjøre. Man må bare puste dypt og akseptere at vi er en art som på grunn av den store hjernen oftere henfaller til sinnssykdom enn intelligens. Folk tror på de mest absurde ting. Derfor går det som det går. Menneskeheten er på vei rett ned i dass men sånn er realitetene. Poenget i den forut nevnte BBC-filmen var uansett at Carlos Castaneda var en svindler, Det han skrev om var ikke sant. Men når er noensinne det noen skriver om sant i det store bildet av livet, universet og alle ting? Hva er det folk forventer? Det falt meg aldri inn at arbeidene til Carlos ble oppfattet på dette viset. Det er litteratur, for fanden. Gjør med det hva du vil, men det aller dummeste man kan gjøre er å tro på det som blir skrevet.
For mitt egent vedkommende kan jeg bare håpe at folk ikke tar det bokstavelig og “tror” på det som eventuelt er budskapet mitt — uten at jeg selv anerkjenner at det finnes noe slikt budskap. Jeg er ingen. Mitt liv betyr ingenting. Min død er uten interesse for de fleste som lever. Jeg er ikke sentimental slik sett. Jeg ser på alle de som sitter og sipper over skjebnen sin og jeg gidder ikke engang å sløse bort en klyse spytt på dem. Herregud noe så vemmelig. Er du levende? I så fall har du alle de muligheter livet tilbyr. Er du død? I så fall tilhører du evigheten og det finnes ikke noe mer å si om deg.
