Det du ser på bildet ovenfor er et lite utsnitt fra et typisk nabolag i universet, hvor alle de små lysende punktene er en galakser. Tilsammen utgjør de et nettverksmønster som strekker seg over millioner og milliarder av lysår. Hvordan vet vi alt dette? Døh. Vi har kikkerter. Folk følger med og tar notater. Etter noen hundre år på det viset kan vi fremstille en analytisk syntese av observasjonsresultatene, det ene med det andre, greia er uansett at nå i dag har vi et bedre bilde av galskapen der ute enn vi noensinne tidligere har hatt.
Let opp Anton Petrov på YouTube hvis du liker å følge med på “det som skjer” innenfor astrofysikken. Han har en måte å presentere ting på som er både sympatisk og underholdende, men han er jo en vitenskapsmann så det er sikkert en fordel å allerede ha denne interessen, slik at ikke alt Anton sier er “nyheter” (for da blir det antagelig ikke særlig utbytterikt). Uansett, det jeg skal frem til er at det jordiske menneskelivet er komisk. Jeg opplever det som nødvendig å tenke slik, fordi nesten alt mennesker gjør er enten dumt eller stygt eller begge deler, slik at det er vanskelig å være “optimistisk” i forhold til hvordan ting ser ut. Det går an å betrakte verden med andre briller enn de komiske (visse komikeres erfaringer “ute på byen” viser at flere perspektiver ikke skader), men det er etter min mening vesentlig mer slitsomt å forholde seg til livet som meningsfullt enn som meningsløst.
Problemet er at vi kan se så langt men reise så kort. Muligheten finnes, men personlig tror jeg ikke at menneskene noensinne vil befolke andre verdener enn den samme gamle, pluss/minus noen reiser til Mars eller Luna, mest motivert av forfengelighet, altså det formål å bevise for oss selv at vi er noe mer enn bare hårløse orangutanger med korte armer og lange ben, vi er kraftfulle, nærmest guddommelige skapninger, så ikke kom her og kødd med oss. Vi får til å bygge en utedass på månen hvis vi vil. Det er så flinke som vi er. Vi kan gjøre uvanlige ting, vi kan se for oss det utenkelige og følge opp med det umulige, alt vi ikke får til er å endre oss selv i vår grunnleggende natur, selv om vi kommer til å dø ut hvis vi ikke får til dette.
