Telefon (av gresk tele, fjern og phono, lyd) er en telekommunikasjonsinnretning som overfører lyd ved hjelp av elektriske signaler. Telefon kan anses for å være enhver mekanisme som er egnet til å transportere lyd over lengre avstander. I så måte ble telefonen funnet opp av kineseren Kung-Foo-Whing i 968. Han overførte lyd gjennom rør, en metode som man blant annet kjenner fra kommunikasjon mellom bro og maskinrom på skip. Sammenkobling av to membraner med en tråd for overføring av lyd ved hjelp av vibrasjoner har vært kjent i århundrer, og er også et prinsipp man kunne se igjen i 1900-tallets barns lek med hermetikkbokser og matpapir.
(Wikipedia)
Det er sannsynligvis ikke korrekt å betegne den postmoderne nettportalen alle typisk driver og tukler med til enhver tid nå om dagen for en telefon. Mer realistisk vil være å si at innretningen også kan brukes til å telefonere med, men dette er ikke hva folk typisk bruker “telefonen” sin til mesteparten av tiden. Det handler oftest om diverse engasjement på nettet, hvorav en ikke ubetydelig andel må karakteriseres som tvangsmessig. Folk har strengt tatt ingen glede av det, men de føler likevel at de må følge med, følge opp, følge strømmen av informasjon og sosiale tendenser slik det fremkommer gjennom apparatet deres. La oss for et øyeblikk karakterisere smarttelefonen som en eksternalisert sansemaskin. Folk som snakker om disse tingene sier typisk at de opplever telefonen sin som en viktig kontaktflate mot verden. Og de som har valgt å slutte med dette sier at de i førstningen opplevde “abstinenssymptomer” – særlig angst – men etterhvert gikk det seg til og til sist oppgir de noen slags nyfunnet følelse av mestring og personlig frihet.
Mye har blitt sagt og skrevet om narkomani gjennom tidens løp. Særlig heroinister har ytret seg om hvordan de har et forhold preget av omtrent like mengder hat og kjærlighet til stoffet, eller altså hobbyen sin, foruten diverse andre følelser som også kommer med livsstilen. Greia var svær på 80-tallet, men jeg vet ikke hvor relevant “heroinisme” er som aktuelt narkotikaproblem nå i dag. Folk virker mer opptatt av kokain nå. Uansett synes jeg mye av ordbruken fra den gangen minner stygt om ting som blir sagt om smarttelefoner akkurat nå. Fellesnevneren består i at det er kjipt å ha noen som helst slags “ytre omstendighet” som tar kontroll over livet ditt og fremtvinger et atferdsmønster du selv skjønner er sykelig i dine lyse øyeblikk, men samtidig går det ikke an å la være. Man bare må ha greia. Hva skal vi si? Selv mener jeg at det å være på nett hele tiden er som å ha et sugerør stukket rett opp i rumpa til Satan, slik at man kan suge i seg de berusende gassene ofte og mye. Selvsagt finnes det mange nyttige og hjelpsomme applikasjoner, men selve nettet er et ondt sted. Er det virkelig noen som ikke vet dette nå i dag? Mange nasjonale lovgivere verden over befinner seg for eksempel på forskjellige stadier av forbud mot nettbruk blant mindreårige. Dette har vist seg å være nødvendig. Selv vil jeg karakterisere nettet som en mental latrine. Du vet. Folk går jo på nettet for å tømme seg for psykisk mannskit. Alt går og ytringsfriheten er full, for ikke å si fette dritings. Og ennå har vi bare snakket om det åpne nettet, som alle enkelt kan logge seg på. Gud vet hva som bor i de mørkere krokene, men godartede skapninger er det neppe.
Ondskapen som akkumulerer seg på nettet er imidlertid bare èn type problem — og ikke noe som bekymrer meg i noen særlig grad. Jeg har jo ingen illusjoner om hva slags skapninger mennesker er. Sånt er mest smertefullt for de naive, som tror de forstår ting. Selv vet jeg jo at jeg ikke forstår noe som helst, jeg kan bare “beskrive” ting jeg observerer, tenker og så videre, men dette er strikt subjektivisme av det mest nonlineære slag. Det handler om språk, ikke om noe som direkte angår det vi kaller den fysiske virkeligheten. Mitt problem handler om noe helt annet; la oss kalle det nettets reversible effekt, det vil si når “noen prøver å nå deg” den andre veien, uansett hva slags formål de har, men det som best sammenfatter problemstillingen er ordet reklame. Når det er sagt kan det også tillegges at private meninger har den samme etiske verdi som uønsket reklame i postkassen tradisjonelt pleide å representere. Det kommer aldri sånt der jeg bor nå – bare noen informasjonsblad fra kommunen, renovasjonsselskapet og så videre noen ganger – men jeg har jo levd gjennom en tid når det var vanlig å ha en egen dedikert søppelkasse for reklamen stående like ved siden av postkassestativet. Sånt virker ganske eksessivt og meningsløst, men slik var det den gangen — og slik er det sikkert ennå mange steder, for alt hva jeg vet, men uansett er tidas greie nå at det piper i telefonen på grunn av meldinger som ikke levner noen tvil om at vi nærmer oss årets mest økonomisk aktive tid. Jeg får mange tilbud, for så si det slik.
Et aktuelt problem – som det virker få har tatt noen bevisst stilling til – er autotilpasning av nettinnhold, eller altså at algoritmen “leser deg” og strømlinjeformer hva slags innhold du typisk får presentert basert i hva slags innhold du har vist interesse for tidligere. Dette er ikke bare manipulerende i seg selv – riktignok på en “soft” måte, basert på hvordan hjernen allerede fungerer – det virker også drivende i forhold til all mulig slags ekstremisme. Mange takler det helt fint – de har allerede fått en rimelig grad av “skepsistrening” så de tror ikke på alt de ser – mens andre mister vettet på grunn av slikt. De har rett og slett ikke noe mentalt immunforsvar så de går rett i dyregrava. Hva betyr å være naiv? På det mest enkle nivå at man er “godtroende” – altså lett å lure – men på et mer komplekst nivå at man overvurderer sin egen evne til å skille sant fra usant i en informasjonssammenheng. Dette har mange årsaker, men det som dypest sett forårsaker at folk blir idioter sånn sett er viljen til å tro, enten fordi det man tror på korresponderer bra med det man ønsker å tro på, eller at man føler seg desperat og er villig til å tro hva som helst som “gir mening”. Et åpenbart problem ligger i hvordan det går an å mene noe om ting selv om det strengt tatt ikke går an å vite noe om dem. Hvorfor tror folk på Gud? Svaret er at det vet jeg ikke, men jeg oppfatter det som en etter måten mild psykotisk vrangforestilling mesteparten av tiden, selv om vi ofte nok observerer folk som blir utagerende, truende, endog voldelige på bakgrunn av denne fantasien. Sannheten er jo at det går ikke an å vite noe om Gud. Du kan tro eller ikke tro, utfallet blir uansett det samme. Så hva slags psykiatrisk tilstand er det vi observerer? Jeg vil si en nevrose. Religion er i utgangspunktet bare en slags mental forkjølelse som man snørrer og hoster rundt med uten at det betyr særlig mye, det er bare en ekkel uvane, men siden tilkommer narcissister og psykopater, foruten andre mentale villvekster, som opplever “troens sfære” som ypperlige jaktmarker. Jeg mener, når hørte du sist om overgrep i slike miljøer?
Det er vanlig blant mennesker å “iscenesette” sin personlighet på ymse dramatisk vis som har lite med virkeligheten å gjøre. Det handler om forsøk på sosial tilpasning gjennom å si de rette ordene, mene de rette tingene, og så videre, som i seg selv er verken her eller der. Alle normale mennesker bærer noen slags “maske” når de ferdes på offentlig sted. Du vet. Man vasker ansiktet, kjemmer håret, tar på seg rene klær og det ene med det andre. Dette handler om hvordan man ønsker og forventer å bli sett av andre. Vi kan si det normale er å late som om man er normal, uansett hva slags galskap man har gående i livet sitt akkurat da. Det offentlige fjeset er imidlertid sjelden ens mest avslappede og bekvemme fjes. Det har en tendens til å gå i rening av det anstrengte noen ganger, for ikke å si det anstrengende, som er for eksempel det som på engelsk kalles virtue signalling, som interessant nok sammenfaller ganske bra med sånne som vi pleide å kalle dydsmonstere på 80-tallet; altså den typen som stadig fremhever sine gode intensjoner og korrekte meninger om alt mulig. Imidlertid er det sjelden at de behøver å bevise hvor bra – eller noe annet – de faktisk er. Alt er litt i overkant uforpliktende og overfladisk. Det koster liksom ingenting å profilere seg som en “god samaritan” i teorien. Jeg skjønner jo at det er godt ment, men dette er også problemet med affæren. Det er bare “ment”. Det er ikke gjort. Det går folk på nervene når noen er alt for renvasket og blankpusset i den offentlig synbare moralen sin. Det er ikke nok. Det eneste alle kan observere direkte er jo bare at man har evnen til selvskryt, som sjelden er noe godt tegn.
Utypisk for meg skal jeg fatte meg i korthet denne gangen — eller rettere sagt sløyfe den vanlige sangen som jeg alltid pleier å avslutte en bloggpost med, til fordel for en som ser ut som en tyve år yngre utgave av meg selv. Skjegget mitt er grått nå, og mer “kortklipt” i stilen, men jeg var definitivt en buskvekst i trynet tidlig på 2000-tallet. Ellers ville folk sikkert tippet vi var brødre hvis jeg sto ved siden av han som prater i denne videoen:
