Toxic positivity or positive toxicity is dysfunctional emotional management without the full acknowledgment of negative emotions, particularly anger and sadness. Toxic positivity is a “pressure to stay upbeat no matter how dire one’s circumstance is”, which may prevent emotional coping by feeling otherwise natural emotions. Toxic positivity happens when people believe that negative thoughts about anything should be avoided. Even in response to events which normally would evoke sadness, such as loss or hardships, positivity is encouraged as a means to cope, but tends to overlook and dismiss true expression.
(Wikipedia)
Metainformasjon kan for eksempel være når man legger merke til at konseptet “giftig positivitet” på Wikipedia bare finnes oversatt til gresk og vietnamesisk. Dette var aldri noen problemstilling da jeg bare skrev på engelsk. Alt er annerledes nå. Ikke bare er norsk et helt annet språk enn engelsk, vi tenker også helt annerledes i Norge enn i de engelsktalende landene — men dette er ikke informasjon man har tilgang til hvis man ikke har “kodenøkkelen” – det vil si språkforståelsen – som åpner døren til de dypere lag av mening som språket et designet for å transportere fra person til person. Ta for eksempel problemstillingen ovenfor. Det er da vel ingen i Norge som serøst forventer at folk skal være positive? Eller altså, det er fint hvis de er det, men om ikke så er ikke det noe stress heller. Ting må gå sin gang. Den typen sosial entusiasme – meg jovial ryggklapsing, omfavnelser og det ene med det andre – som er normalt blant amerikanere vil ikke fungere i Norge. Det har tvert imot vært mange antydninger til debatt om “intimitetstyranni” her hjemme, etterhvert som grensene mellom emosjonelt privatliv og offentlig opplysningplikt om “hvordan man føler seg” – som om det noensinne har noen betydning for noe – har blitt utfordret av sikkert velmenende mennesker i mange ulike sammenhenger.
Nordmenn beskrives vekselvis som “kalde” og “private” av utlendinger som har tilbrakt noe tid her. Sannheten er vel heller at den norske stilen ligger tettere opp mot en slags “materiell realisme” enn den amerikanske, som handler mye om hva slags dream man identifiserer seg med. Det finnes jo i utgangspunktet ingen grunn til at man skal være verken vennlig eller uvennlig mot folk man ikke kjenner, så heller enn å være “positiv” er det vel fortsatt sånn at folk foretrekker både å møte andre og selv bli møtt med nøytral høflighet. Typisk vil man observere et håndtrykk, øynene møtes og så avgir man et kort nikk, slipper hånden igjen og det var det. Presentasjon slutt. Ikke noe stress. Det ingen skjønner er jo hva noen ekstra dimensjon av positivitet eventuelt skulle bestå i. Er det ikke best at vi bare kommer til saken? Siden kan det jo hende at vi blir nærmere kjent og da kommer kanskje en passende tid for å snakke om meninger, hva man føler om ting og så videre. Men det er litt dårlig stil i Norge å starte med å sprenge grensene mellom det private og det saklige. Hvem oppfører seg sånn? Hva er det de vil? Folk blir vaktsomme heller enn å slappe av og la ting utvikle seg i sitt eget tempo. Dette er ikke uvennlighet. Det er heller ikke noe personlig. Det er bare sånn som det er naturlig å oppføre seg mot folk man ikke kjenner, for alle vet jo at folk kan være noen fæle jævler, selv de som ser helt normale ut og oppfører seg pent. Sånt vet man ikke før man vet det. Derfor venter vi — og ser hva som skjer. Det der med at “folk man ikke kjenner er bare venner man ennå ikke har møtt” er noe forbanna vås. Hvem er det som finner opp sånt? Det høres jo ut som noen slags psykotisk vrangforestilling. Bakvendt paranoia = en sykelig tro på at alle vil deg vel.
For all del, det er lurt å være realistisk. Min erfaring tilsier likevel at man kommer lenger med et smil enn en grinete kommentar, uavhengig av språkbakgrunn. En viss skepsis er nok sunt. For egen del velger jeg å tenke positivt om mennesker jeg møter, med mindre magefølelsen sier meg noe annet.
Ikke sant? Dette med sosiale spill er et interessant tema med mange og tildels veldig delte meninger om hva som er “korrekt” men i praksis er det jo slik at de fleste får kåla det sånn noenlunde til med noe som fungerer for dem uansett.