De som følger denne bloggen gjør det hovedsaklig i stillhet. Det er jo ikke så mye å si. Men jeg har i det minste “min egen stil” som ikke egentlig ligner på noe annet — og en del av denne er at jeg alltid henger på en sang helt til slutt. Hvorfor ikke? I så måte gir smaken min best utbytte for de som liker typisk 70-talls hardrock (med litt sans for prog også), men det stanser jo ikke der. Den stilen bare representerer et slags nullpunkt som jeg alltid vender tilbake til. Du vet. Sentimentale ungdomsminner og det ene med det andre. Sånt som man opplever noe slags kick av i den alderen har en tendens til å bli hengende.
En av mange filosofer som har behandlet temaet musikk er vår venn Friedrich Nietzsche (1844-1900). Han var opptatt av hvordan religionen hadde gått tapt for folk til fordel for en travel livsstil preget av finansiell snusfornuft. Han mente særlig mysteriene — som man ikke kan bli fortalt men som man opplever i “den sakrale stemningen” i for eksempel gotiske katedraler og ikonografisk kunst. Den moderne verden har tatt livet av – eller ihvertfall veldig seriøst “dempet” – de imponerende dimensjonene i det vi kaller kirkekunst. Man kan selvsagt besøke slike steder og beundre estetikken men man kan aldri bli grepet på det samme vis som folk ble i enklere tider. “Gud er død” konkluderte Nietzsche med. Siden polemiserte han rundt dette med hvem som skal påta seg den nå ledige oppgaven med å gjøre inntrykk på folk slik som deres opplevelse av “Gud” i de overdådige kunstarbeidene pleide å gjøre.
Musikken mente Nietzsche var hva og hvem som måtte steppe inn på banen og gjøre Guds arbeid. Det vil si bevege folk på en emosjonelt direkte måte, uten å preke og intellektualisere. Du vet. Bare blåse på dem bakoversveis. Folk liker sånt. Det har noe sadomasochistisk over seg å gå på en konsert og “forsvinne” i helhetsopplevelsen. På Nietzsches tid var det mest heavy de hadde symfoniorkestere, kirkeorgel og kor. Kort sagt Wagner. Men det tok liksom ikke helt av slik Nietzsche hadde sett for seg. Han var jo hundre år for tidlig ute. Nå for tiden er det helt vanlig – og har vært det i femti år – å oppsøke steder som gjør noe ganske spesifikt med det menneskelige sansesystemet. Det handler om at vi har et sonisk metningspunkt for når musikken går fra å føles som “noe som kommer utenfra og som man hører med ørene” til å bli en dump følelse som “går i kroppen” nesten som om man blir fysisk massert av lydbølgene. Opplevelsen endrer karakter, kan du si. Det er dette som er poenget med massivt volum og brutal musikk. Man blir rett og slett overkjørt.
Det finnes en lang historie om hard rock og heavy metal som vi ikke skal dykke ned i her og nå. Vi skal heller ikke dvele ved den korrelative statistikken svenskenes tidligere statsminister Carl Bildt trakk frem og slo i bordet i noen slags diplomatisk sammenheng, som viser at jo mer “metal” et samfunn er jo bedre økonomi har de, uten at han reiste noen påstand om det er det ene som påvirker det andre eller omvendt. Ganske interessant er det uansett. Psykologiske forsøk viser entydig at “bråkete musikk” er bra for din mentale helse. Så snart man kommer i “kroppsfølelsesmodus” begynner det å skje ting med hormonene. Dette er hemmeligheten bak såkalt “headbanging”. Det er ikke dans i den forstand, men det ligner. Bare at det kommer “ut av deg” som en følge av at du “tillater” musikken å gi deg en kroppslig erfaring. Dette er litt komplisert å forklare, men enkelt å gjøre. Vi observerer da også at hard rock og heavy metal – men alle sine kryptiske undersjangere som har tilkommet med årene – er noe som treffer et stort publikym over hele verden, uavhengig av språk og andre kulturelle elementer ellers. Folk blir typisk “grepet av opplevelsen” som musikken gir dem. Dette er hele forklaringen.
Var det noen som sa kryptiske undersjangere? Vil man ha streit, rettfrem metal så bød man gå for Judas Priest. De var i året 1975 det første band i verden som kalte seg selv et “heavy metal band” og de holder gudfader meg på den dag i dag. Jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet, Hva skal man si? Rolling Stones holder jo på fortsatt og jeg tror det blir vanskelig å slå akkurat den rekorden. Men det blir en digresjon. Det vi skal snakke om er noe nyere. Deathcore. Kort fortalt: Først var det punk så kom hardcore. Samtidig var det metal og de havnet en eller annen gang i senga og avlet frem metalcore. I mellomtiden hadde metal gått til å først bli thrash metal og deretter death metal. Deretter gikk det som det måtte gå — og der er vi nå. Deathcore regnes som “ekstremmetall” og kjennetegnes kort fortalt av musikalske prestasjoner fra en annen verden. Jeg mener, herregud. Vokalarbeidet er heller ikke hva man vil kalle “typisk menneskelig”. Denne sjangeren er på ingen måte lett tilgjengelig. Ørene trenger litt øvelse. Sånn sett kan man sammenligne det med mye annen musikk som man ikke forstår før man har jobbet seg litt inn i sakene. Det kommer etterhvert. Uansett, nå kommer åpenbart noen eksempler.
