Det blir som jeg har sagt. Erna Solberg vil bli husket som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som brakte fascister inn i den norske regjeringen. Noe annet har hun ikke vært god – eller ond – for. I en avgrenset dimensjon av “prestasjoner” finnes det ingen tvil om at hun har vært noen slags Høyres svar på Gro Harlem Brundtland. Isolert sett er det svært respektabelt hva hun har fått til i forhold til å bygge opp partiet og posisjonere seg selv som statsministerkandidat — men det er jo ikke bra for Norge. Bare for de som tukler med penger og kaller det en jobb. Dessuten er fascistene svært begeistret for Erna Solberg. Hun har gitt dem håp i en verden hvor intet rimelig mentalt oppegående menneske vil ha noe med dette pakket å gjøre. Fascistene er jo ikke seriøse mennesker — noe Solberg sannsynligvis har vært klar over hele veien, men hun har måttet lene seg på deres støtte for å oppnå regjeringsmakt.
Så hva er greia med hennes uskikkelige ektemann? Det er noe psykiatrisk her. Spillavhengighet, trass hos en forsmådd partner, hva vet jeg, hun må ha vært mye “ute og reist” mens Sindre har sittet hjemme og runket til aksjeporteføljen sin. Det ser ikke bra ut og den eneste realistiske utgang på denne snuskehistorien er selvsagt at Erna Solberg fratrer sin stilling. Hun kunne gjort dette på en kraftfull måte hvis hun hadde “sett lyset” for et par uker siden, men det toget har gått. Det vi ser nå er håpløs motstandskamp langs en vikende front. Det er i virkeligheten ingenting hun kan gjøre for å redde situasjonen, uansett hvos “urettferdig” dette måtte virke for de naive skolelysene som tror at alt kan repareres. Erna Solberg er politisk død. Hun ble drept av sin egen ektemann, noe som er litt av en klisjè. At hun “ikke så det komme” er i bunn og grunn problemets kjerne. Sindres aksjespekulasjoner fremstår som noen slags psykotiske tvangshandlinger — et inntrykk som støttes av det at han nå erklærer seg ute av stand til å gjøre rede for seg. Hvilket forsåvidt er like greit, siden ingen egentlig bryr seg om hva han tenkte på (og/eller med) da han bestemte seg for å føkke kjerringa si. Dette er en privatsak.
Noen føler sikkert skadefryd over dette, men selv synes jeg hele affæren bare er patetisk og ekkel. Hvor lenge skal skittentøyet til disse to vaskes i full offentlighet? Forhåpentligvis ikke så mye lenger. “Noen” må snart sette ned foten og gjøre det som er nødvendig. Samtidig bør kanskje det politiske miljøet som en samlet helhet utarbeide noen krystallklare retninglinjer rundt hvor grensene går for å samrøre offentlige stillinger med privat næringsvirksomhet. Så vidt jeg vet opererer man nå med “veiledende rådgivning” som blant annet antyder at de som skal fungere i en høy offentlig stilling må enten selge seg ut eller sette investeringene sine i et fond som ikke kan røres så lenge de innehar et betydelig tillitsverv i samfunnet. Men det finnes etter alt å dømme ikke et lovpålagt krav om at så må skje. Der har vi en jobb som venter på å bli gjort, slik at ingen fremtidige statsministeremner skal bli satt i forlegenhet av sine egne nærmeste. (Jeg ser på deg nå, Anniken Huitfeldt. Din sjanse til å krabbe helt til topps ble torpedert på lignende vis.) I mellomtiden går klokka. Tikk takk. Det er ganske vanlig ute blant folk å si at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, men dette gjelder selvsagt ikke for de som sitter i toppjobbene.
