Dommedagsdisco og dødspop

Har du noen gang hørt at folk ikke typisk frykter det de burde frykte, mens de er skrekkslagne ved tanken på ting som nesten aldri skjer? Det finnes hvor mange psykologiske undersøkelser som helst som viser dette. For eksempel føler vi oss ganske trygge i trafikken, selv om dette viser seg å være en dødsfelle for mange, mens vi engster oss for å bli ofre for tilfeldige voldsepisoder og terrorisme, selv om dette statistisk sett nesten aldri skjer, ihvertfall ikke i Norge. Sannsynligheten for at man skal bli drept i en trafikkulykke – uansett om man selv er stødig på rattet er man jo sjelden helt alene langs veien – er mange hundre ganger større enn at man skal rammes av “blind vold”. Tallene levner ikke noe rom for tvil eller fortolkning. Slik er virkeligheten. Hvilket selvsagt leder oss frem til spørsmålet om hvor angstens kilder ligger. Hvorfor er folk redde for fantasifostre? Det er jo for eksempel ikke uvanlig å være mørkeredd selv om det ikke finnes noen saklig grunn til dette. Man blir liksom varsom på en helt annen måte når man ikke ser så godt rundt seg. Det kimer i alarmklokker. Lyder som man ikke engang ville lagt merke til i dagslys får noe illevarslende over seg. Hallo? Er det noen der? Men ingen svarer. Kanskje er det bare vinden som rasler i noe tørt løv.

Covidpandemien brakte med seg noen interessante studier i frykt. Alle var redde for “noe” men ikke alle var redde for de samme tingene. Noen var redde for å pådra seg ut ukjent virus med omtrent fem prosents sjanse for et dødelig sykdomsforløp mens andre var redde for at “nå skjer det” — i den betydning at den hemmelige konspirasjonen har noen slags greier på gang. Noen betraktet viruset som fienden mens andre mente at vaksinen var det virkelig farlige i situasjonen. Debatten – om dette er det riktige ordet – pågår ennå. Stresshormonene får folk til å nærmest gå i fistel. Fra mitt synspunkt står frontene mellom de fornuftige og de gale. Hvordan skal man forholde seg til et ukjent virus som plutselig blomstrer opp og sprer seg på eksponentielt vis? Vi husker alle hvordan det var. Først var det noen få tilfeller. Siden ballet det bare på seg og ble verre og verre. Etter noen måneder var det mange millioner smittede over hele verden og det fremkom fjernsynsbilder av likbål, massegraver og døde mennesker stablet opp på dårlig egnede steder. Hvordan skal man forholde seg til sånt? De fornuftige godtok at det var en vanskelig og uoversiktelig men definitivt farlig situasjon hvor det beste man kunne gjøre var å følge de rådene som kom fra de sentrale helsemyndighetene. Det er jo viktig at tiltakene er koordinerte når vi har en unntakstilstand. De gale så imidlertid annerledes på saken. Fra deres synspunkt var alt dette en bløff som handlet om å ta fra folk deres bevegelsesfrihet og gjøre dem avhengige av et produkt fra “Big Pharma”. Det føles som å være med i en katastrofefilm var det noen som sa. Det er noe galt med dette bildet. Det siste som var aktuelt for de gale var å følge noe slags påbud fra myndighetene. Noen jævla vaksine blir det ihvertfall ikke snakk om. De evneveike neka la ansiktene sine i alvorlige folder og sa at det går ikke an å utvikle en vaksine så fort. For sånt har de jo greie på. De føler det veldig sterkt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Pandemien hadde med andre ord et klinisk sett svært interessant psykiatrisk aspekt. Den fortalte oss noe om mental helse i Norge. Dette er informasjon som angår samfunnssikkerheten. Det er viktig å understreke at covidsykom fortsatt eksisterer. Folk dør av det ennå. Viruset muterer og forandrer seg. Dessuten er det mye som tyder på at folks allmenntilstand blir svekket av å ha blitt smittet flere ganger, det vil si at det har en degenerativ langtidseffekt som kommer i tillegg til “long covid”. Blant annet av denne årsak tenker jeg å møte opp på den lokale helsestasjonen neste uke for å få en “oppdatert” covidvaksine. Jeg har ikke vært smittet av sykdommen hittil, ihvertfall ikke som jeg vet (jeg kan jo være en av den prosentandelen som ikke merker noe som helst). Dette er bra, men jeg tar også med meg alt som øker oddsene mine for å ikke få et dødelig sykdomsforløp dersom jeg eventuelt blir smittet i fremtiden. Jeg vet at de jeg karakteriserer som “de gale” (de synes selv at de er normale og vel så det) oppfatter min posisjon i saken som galskap. Hvordan kan du stole på Big Pharma? Til dette er det å si at jeg stoler forsåvidt ikke på noen, av noen grunn, noensinne, aller minst kapitalistjævler og annet røverpakk, men jeg har grunn til å tro at det er i markedets interesse å oppnå resultater, for å si det med nyliberalistisk heksespråk. Det er jo kompetente fagfolk som jobber med disse greiene. Alle er sannsynligvis også ambisiøse som faen. Fikk de ikke Nobelprisen for mRNA-teknologien? Jeg tror det. Spillteoretisk sett kan du si at jeg satser heller på ærgjerrigheten hos vitenskapsfolk enn fantasien hos de som tror på ånder og UFO. Jeg har ikke tålmodighet til sånt vås. Folk nekter å godta at de blir feite på grunn av det usunne kostholdet, ikke fordi de trener for lite, så hvordan kan man forvente at de skal godta sannheten om sin egen mentale helse, de vil si at de er noen forbanna evneveike amøber som aldri har lært å tenke på noen ordentlig måte? Folk blir bare sure hvis man forteller dem at de er både feite og dumme, selv om dette er sannheten.