Høsten 1881 ble Hans Jæger herostratisk berømt for to innlegg i prostitusjonsdebatten i Kristiania Arbeidersamfund. Her krevde han fulle borgerlige rettigheter for de prostituerte, hvis skjebne han mente samfunnet alene hadde ansvaret for. Ekteskapet og den sosiale urettferdigheten var samfunnets to onder, påstod Jæger. Uten fri kjærlighet og sosialisme ville det ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet måtte derfor være i hvilken form man ønsket å bevare den, hevdet han. Disse ideene tok han opp igjen i et foredrag om determinisme og frihet i Studentersamfundet året etter og i to små belærende skuespill, Olga (1883) og En intellektuel forførelse (1884). Ved å “skrive sitt eget liv” med hensynsløs, naturalistisk sannferdighet skulle hans unge tilhengere gjøre årsakene til elendigheten synlige for all verden, underminere det bestående samfunn og bane veien for et nytt.
Både foredragene og mye av skuespillene ble innarbeidet i hans første hovedverk, Fra Kristiania-Bohêmen, som utkom 11. desember 1885. I en fortale, utsendt en måned i forveien, ble boken annonsert som den skadede slekts første angrep på “de tre gigantiske granittsøyler som holder åndsfattigdommen og elendigheten oppe: moralen, kristendommen og det borgerlige rettsbegrep”. Boken forkynner nødvendigheten av en samfunnsomveltning som kunne skape rom for en friere utfoldelse av individenes evner og dermed vilkår for bedre og lykkeligere samfunnsforhold. Boken ble øyeblikkelig beslaglagt, og Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel og en større pengebot. Selv om den juridiske begrunnelsen for dommen var de “pornografiske” avsnittene i romanen, var bokens samfunnskritiske tendens og åpent avvisende holdning til samfunnets moralnormer sterkt medvirkende årsaker til myndighetenes strenge reaksjon.
(Store norske leksikon)
Jeg tilbrakte tyveårene mine på 80-tallet — da jeg vanket sammen med en gjeng drukkenbolter og trøbbelmakere. Vi betraktet oss selv som de åndelige arvtagerne etter Kristianiabohèmen hundre år tidligere. Når jeg ser på sakene fra dagens perspektiv virker det rimelig å hevde at Oslo i 1980 lignet mer på Oslo i 1880 enn på Oslo i 2023. Det har vært store forandringer. Oslo har fått et “selvfølgelig” internasjonalt preg som gjør det mer naturlig å sammenligne byen med de øvrige europèiske hovedstedene nå i samtiden enn med sin egen gamle historie fra den gang da Norge fortsatt var et ganske lukket samfunn med selvsentrert legning og avvisende holdninger til “utlandet”. Det ble jo ikke vanlig å reise på pakketur til “syden” – i praksis mest Spania – før langt utpå 70-tallet. Folk var skeptiske til sånt. Men litt etter litt utviklet man sansen for billig børst og lettsindig moral på turistanleggene der sør — og nå, førti år senere, er forholdet nærmest normalisert. At man skal på feriereise til syden betyr ikke lenger automatisk at man skal gå på blindfylla i fjorten dager.
Ellers er det å si om 80-tallet at det var en ganske brutal tid i både sosial og økonomisk forstand. Renta lå på femten prosent, folk handlet med kontanter, motene var fæle og musikken enda verre. Mange la seg til en veldig pretensiøs stil i et forsøk på å virke verdensvante, men de endte ofte med å fremstå lik unger som har kledd seg ut som voksne. “Bra til å være norsk” var omtrent det peneste noen sa om filmer og musikkproduksjoner som var laget her i landet. Ingen hadde noen stor tro på norske talenter. Kunstnere av alle slag var inneforståtte med at om de ville bli til noe så måtte de “reise ut”. Ned på kontinentet, til England eller USA. Her hjemme finnes det jo ingenting. Jeg vet ikke hvorfor det var slik, men det var liksom litt flaut å være norsk. Litt sånn som klein “pappahumor”, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette preget norsk åndsliv helt til langt utpå 90-tallet — mens nå i dag har man vel stort sett landet på at nordmenn i utgangspunktet er verken bedre eller dårligere enn noen andre. Vi har ihvertfall ikke noe å skamme oss over. Alt går an.
Kristianiabohèmen hadde sine ni bud hvorav jeg bare følger det første: Du skal skrive ditt liv. Ikke i den forstand at man skal dikte sitt liv og veve seg inn i et slør av løgner og mytologisering, men sannferdig, som noen slags “rapport” om dine erfaringer her på jorda. Det som var den store greia sent på 1800-tallet var jo modernisme og usminkede skildringer av det virkelige liv. Mennesket i møte med industrien og bylivet. Den typen ting. Sult av Knut Hamsun regnes for eksempel som et fyrtårn innenfor modernistisk litteratur på verdensbasis. Boka er fri for “karakterbygging” og den typen ting. Vi får aldri egentlig vite noe om hovedpersonen, hvor han kom fra og hva som skjedde med ham etter den ganske brå slutten. Vi bare følger ham en stund og iakttar den mistilpassede og litt patetiske stilen hans, men så er det slutt. Det var sånn litteraturen skulle være på den tiden. Samtidsorientert og naturalistisk. Gjerne sjokkerende direkte men aldri romantiserende i sine skildringer. Ingen kjærlighetshistorier, eller i så fall må de ha et sykt og forvridd element som virker mer frastøtende enn å inspirere leseren til dagdrømming om det perfekte forhold. Man skulle kreve noe av sine lesere. Ikke gjøre det enkelt.
Når det gjelder spekteret av internettaktiviteter så er vel blogging ganske uhipt og “gammeldags” — men formatet passer meg helt fint. Jeg kommer aldri til å bli en rockestjerne på tiktok for å si det slik. Med litt høyde for anakronistiske temavalg så er skrivestilen min ikke alt for ulik det som var vanllig for hundre år siden heller. Ironisk nok er jeg ganske “modernistisk” uten å samtidig være “moderne”. Og det er jo noe. Hvem det interesserer vet ikke jeg, men det er noen. Og sånn går dagene enn så lenge.
