Marcus Vitruvius Pollio, oftest bare kalt Vitruvius eller Vitruv (født ca 80–70 f.Kr. – død etter ca 15 f.Kr.) var en romersk forfatter, arkitekt og ingeniør som skrev det store verket De Architectura libri decem («Ti bøker om arkitektur»). Det er det eldste bevarte verket om arkitektur og det eneste overleverte fra Romerriket. Bøkene er skrevet i tiden mellom 27 og 23 f.Kr. De architectura fikk stor betydning for renessansens gjenoppdagelse av klassisk gresk arkitektur. Den eneste bygningen som vi vet at Vitruvius har arbeidet på, var en basilika i Fanum Fortunae (dagens Fano), men bygningen er i dag forsvunnet. Vitruvius stilte tre krav til bygninger: De skulle være vakre (venustas), varige (firmitas) og nyttige (utilitas). Vitruvius gjorde også studier av menneskekroppen, og det var Vitruvius’ tanker som lå til grunn for Leonardo da Vincis Den vitruviske mann.
(Wikipedia)
Når vi snakker om brutalisme innenfor arkitekturen har det ikke noe å gjøre med personegenskapen brutalitet – at man er hensynsløs, rå, voldelig og så videre – ordet henviser til det franske konseptet beton brut – i direkte oversettelse “tørr betong” – og betyr en arkitektonisk stilretning preget av mange synlige betongflater. At betongen i seg selv er et “brutalt” bygningsmateriale som ikke typisk appellerer til den vanlige sansen for estetikk ute blant folk er et sideargument, selv om det forsåvidt er saklig nok i debatten. Problemet er at “brutalisme” er et ord som gir riktige assosiasjoner men av helt gale årsaker. Betong er jo et stygt materiale — og jeg sier dette mer på grunn av enn på tross av at jeg er murer av fag. Betong er billig og effektivt – relativt sett – men synlig bør det ikke være. Problemet er at betong er fake, på samme måte som plast. Begge disse er materialer vi må slutte å bruke, innenfor en ganske trang tidshorisont.
Vi som er mer enn vanlig opptatt av Vitruvius sine tre bud innenfor arkitekturen – vakkert, varig og nyttig – liker ikke juks, selv om det er lønnsomt på kort sikt. Eller kanskje vi heller burde si at det er problematisk når juks blir lønnsomt på grunn av at systemet er designet for at det skal være slik. Hvor mange av dagens nybygg kommer til å vare i 500 år? Et byggverk er jo ikke “varig” hvis det holder seg solid og innenfor sin strukturelle integritet i bare noen tiår. Hvis det i tillegg ikke engang er pent oppfyller jo skaberakkelet bare ett av tre krav, gitt at det i det minste er nyttig i henhold til sitt formål. Dette er ikke nok til å fremkalle menneskers respekt. Ting som bare er nyttige har jo ingen sjel. Man bruker det og kaster det med et skuldertrekk. Imidlertid føler folk respekt for sånt som de intuitivt føler er både vakkert, varig og nyttig. Det er grunn til å anta at denne mentaliteten også gjelder det ubevisste forholdet folk har til omgivelsene sine.
Selv liker jeg den typen bygninger som ser ut som om de alltid har vært der og alltid kommer til å være der, fordi de er “logiske” i forhold til resten av landskapet. Man ser på bygningen og tenker at selvfølgelig må den ligge akkurat der den ligger og se ut akkurat som den gjør. Det gir mening. Noe mer behøver jeg ikke å forstå om saken. “Estetisk vellykkethet” ligger i en slags selvbevisst selvfølgelighet som bare fremkommer når de har utnyttet potensialet i “stedets ånd” til en tilstrekkelig grad. Det er ikke noe som liksom mangler der. Bebyggelsen har en “komplett” fremtreden. Alle tenkte sånn da de anla landsbyer og tettsteder i middelalderen. Ingen tenker sånn nå i dag. Jeg tror dette er hovedgrunnen til at så relativt mange blir så sjarmerte av gammeldags arkitektur som er tungvint på nyttesiden – for eksempel direkte ufremkommelig i bil – men ellers både vakker og varig, slik som diverse pittoreske middelalderlandsbyer i Sør-Europa. Folk sier invariabelt at sånne steder er mer “hyggelige” enn typisk moderne bystrøk med alle sine kjøpesentre og parkeringsplasser. De oppfatter jo at bebyggelsen rundt dem ble designet ut ifra en “estetisk” ånd. Selvsagt var man opptatt av at ting skulle fungere etter sitt formål også på 1500-tallet (og tidligere), hvis ikke blir jo alt meningsløst, men man var også opptatt av stil. Ting skulle “blande seg inn” — ikke “skille seg ut”. Det er i praksis ikke mulig å bygge på denne måten nå i dag, eller ihvertfall ikke lønnsomt. Det lar seg selvsagt gjennomføre på et rent teknisk grunnlag, men det vil bli jævlig dyrt og derfor velger folk typisk helt andre løsninger i dagens nybygg.
Det er ganske forbløffende hva man kan få kjøpt for en million ute i “distriktene” i Spania. Forsåvidt også i mange andre land, ikke minst i retning øst, men det er bare Spania som er aktuelt for meg slik sett. Uansett, det er selvsagt dyrt å bo i Madrid, Barcelona, Bilbao og så videre, på grunn av den vanlige “storbytariffen” som gjentar seg i alle priser, men hvis man beveger seg et stykke utenfor gravitasjonsfeltet til de store byene så dropper prisene ganske dramatisk, men til gjengjeld er man ganske fortapt hvis man ikke snakker spansk. Overalt hvor turister typisk ferdes er tendensen at ting er dyre og folk er kjipe, men hvis man reiser ut på landsbygda finner man en helt annen verden. Hver sin smak, som folk sier, men selv liker jeg “det evige Spania” som ligger liksom litt utenfor tid og rom, kanskje et sted ute i ørkenen eller oppi fjellene. Å sitte på en fortausrestaurant i Valencia og drikke sangria forekommer meg som en meningsløs aktivitet, men det er slik folk typisk liker at ferien i Spania skal være. Om ikke akkurat slik så ihvertfall noe som ligner, i den forstand at de gjør ting som er beregnet på turister og tilrettelagt i forhold deres ønske om å nyte ferien sin. Ingen kan si noe på det. Hva har de, 2-3 uker? Det er begrenset hva man rekker å se og gjøre på så kort tid. Man kan liksågodt bare slappe av og la turistmaskinen gjøre jobben sin.
