Som alle kan se viser ikonet ovenfor Sankt Dominic Savio, skytshelgen for alle ungdomsforbrytere. Du vet hvordan katolikkene er. Synder og deres forlatelse er en stor transaksjonsindustri — som er bygget på en grunnvoll av “typisk menneskelig atferd”. Det er jo vanlig å utvikle en livsstil hvor man samler opp inntrykk og impulser, så bearbeider man og nærmest “gjærer” disse i den følelsesmessige trykkokeren inni sjelen en stund før man endelig agerer ut den emosjonelle materien på noe slags eksplosivt og dramatisk vis. Som alle sier: Det som går inn må komme ut. Helt ordinært. Årsak og virkning, sånne ting. Populærpsykologene på 80-tallet kalte denne atferden “frimerkesamling” og det handler om at man erfarer ganske mye ubehag i løpet av en vanlig dag, som man typisk internaliserer i underbevisstheten fordi man ikke har tid til å reagere der og da, eller kanskje fordi det er upraktisk, folk står i veien og det ene med det andre, konsekvensen er uansett at man etterhvert topper opp kapasiteten man har for å “holde kjeft og se en annen vei” – eller vi kan ta den om dråpen som til slutt får begeret til å renne over – slik at det ser ut som om man kanskje overreagerer på èn ganske liten ting, mens det som egentlig skjer er at hele den emosjonelle forstoppelsen forløser seg, slik at man for eksempel begynner å gråte, vifter med armene og skriker litt, eller eventuelt påfører seg selv fysisk smerte for å overdøve de sterke bølgene av “følelsesenergi” – eller frustrasjon om du vil – som går i retning av det mentalt overveldende.
Hva slags skapning er mennesket? Meningene er delte. Selv betrakter jeg vår art som en kategori av opportunistiske tyveaper som i tillegg er veldig skvetne. Typisk menneskelig atferd er å ta det som man synes at man kan ta, basert i et sett med kriterier som har stor individuell varians. Vi er ikke typisk opptatt av hva som er “rett og galt” men av hva som er mulig. Hvis vi ser noe vi liker og vi enten allerede har eller der på stedet former en følelse av at vi bare kan ta det, så kommer vi til å ta det. Dette er forutsigbart. “Evolusjonær psykologi” er noe folk snakker om på nettet. Selvsagt bare magisk tenkning og piss hele greia, men de har et poeng som er verd å ta til seg: Vår fysiske form er et produkt av vår livsstil gjennom millioner av år. Det menneskelige sanseapparat og bevegelsesregister er spesialtilpasset en tilværelse som tyv. Ikke i juridisk forstand, men på et biologisk nivå. (Jussen kommer ikke før mye senere.) “Det naturlige mennesket” er kjeltring til fingerspissene og vel så det. Vårt naturlige instinkt er å ta alt vi har lyst på. Både sånt som er matnyttig og sånt som bare er til pynt. Vi liker jo å “lage arrangementer” i omgivelsene. Dekorasjon og ornamenter. Sånne ting. Om så bare arrangere noen småstein med foten mens vi står og venter på noe, eller klusse noe med tusj på veggen i et offentlig toalett. Vi har en veldig virketrang i forhold til å flytte rundt på ting og arrangere dem på måter som gir oss noen slags tilfredsstillelse der og da. Jeg kaller oss tukleaper og noen ganger også pynteaper. Vi tukler med ting og vi pynter våre omgivelser. Det har ikke noe formål, det er bare noe vi gjør.
Den sapiente menneskehjernen er åpenbart et biologisk oveflødig organ som er mer til skade enn nytte, både for individer og for samfunnet. Sånn sett er den en påfuglhale, det vil si en attributt som bare lar seg forklare via seksuell seleksjon: Større hjerner med mer fantasifulle egenskaper i forhold til tukling og pynt har vært selektert for innenfor den menneskelige formeringsprosessen gjennom svært lang tid. Det er rett og slett mer sexy med såkalt intelligens enn uten. Den har en slags gravitasjonskraft som gjør at mennesker søker sammen i fellesskap som etterhvert når et tilstrekkelig metningspunkt til å manifestere en distinkt kultur. Derfra og ut handler livet – som for ethvert annet dyr – om konkurransen for å oppnå fordelaktige samleier, men innenfor kulturens rammer. Noen kaller dette en metaorganisme, altså noe i likhet med en bikube eller en maurtue, hvor man ikke egentlig har individer men funksjoner, eller det vi kaller “roller”, som de enkelte deltagerne i kulturen trer inn i og fyller på mer eller mindre eksemplarisk vis. Det er derfra vi har slike typiske fantasier som at “samfunnet er lik en kropp” hvor alle organer må fungere i et konstruktivt samarbeid for at samfunneskroppen skal kunne leve. Den filosofiske etikken rundt det hele er gjerne fokusert på plikten, eller “tjenesten”. Det å være født inn i et samfunn medfører skyld. Ikke i den forstand at vi er “skyldige” men at vi “skylder” hverandre å etterleve samfunnets normer, regler og lover, både skrevne og uskrevne. Dette er gjeld, altså “det som gjelder”. Hvis vi ikke tilpasser oss det som gjelder blir vi forbrytere. Da kan en rekke ting skje, generelt sett ingen av dem utpreget gode ting. Folk har som regel en ganske god intuitiv forståelse for disse tingene, men det kan være problematisk å formulere. Kanskje ville ting vært enklere hvis man fokuserte mer på kritisk analyse i grunnskoleverket og mindre på alskens røverhistorier om krig og heltedåd. Og definitivt mindre på absurd sludder som religion og politiske ideologier. Folk mister jo for fanden det lille vettet de har.
Etter min mening er den største menneskelige synd det å se seg selv som “utenfor naturen” og en fremmed skapning på jorda. Da har man jo mistet grepet helt. Når man virkelig ikke skjønner – på en ukomplisert måte – at “fra jord er man kommet og til jord skal man bli” så å si. Det er jo fette galskap. Likevel er det ganske vanlig å føle seg fremmedgort i denne postmoderne og teknologisk fetisjerende tidsalderen. Ting digitaliseres og og omformes til en “app” på smarttelefonen i den grad dette overhodet er mulig. Folk blir fanget i en loop slik at hver dag er eller blir en hvileløs jakt på “mer” av det man synes man behøver og som “livet handler om” — et atferdsmønster som er ganske likt både hos fattige og rike, men av forskjellige årsaker. Mange utvikler destruktive personlighetstrekk på den dyssosiale skalaen, det vil si psykopati, i løpet av sin kamp for å posisjonere seg godt innenfor kulturen. Vi kan si at dette typisk begynner med en tendens til å se andre mennesker som “funksjoner” (eller roller) innenfor kulturen (eller samfunnskroppen) heller enn å se dem som individer. Dette er imidlertid ikke psykopati i noen klinisk forstand, det er et innlært handlingsmønster av nærmest ritualmagisk karakter, hvor man “stripper” folk for deres menneskeverd og egenart, for å erstatte disse med et sett målbare krav til “ytelse” innenfor “funksjonen”. Sånn fungerer dette fjollete fjøsnisseriet. Det er banalt gjennomsiktig og skammelig evneveikt, men det er sånn folk blir trent til å oppføre seg helt fra de er små. Skoleverkets formål er ikke å utvikle individets personegenskaper slik at de kan bli den best mulige versjon av seg selv og finne sin plass i verden på dette grunnlag, men å tilpasse folk til den etterspørsel som finnes i den aktuelle samfunnsøkonomien. Da går det som det går. Man ender med å vandre gjennom tilværelsen som et frimerkesamlende spøkelse som av og til overveldes av følelser.
