På språk som engelsk og spansk er indian og indio, som betyr det samme, nå forsøkt erstattet av mer korrekte og bredere indigenous og indígena. Dette gjelder ikke bare om urfolk i Amerika, men ordene brukes også om urfolk fra resten av verden. Den norske tilsvarende betegnelsen er urfolk, som for eksempel brukes av og om samene. Bruken av norske ordet indianer står imidlertid sterkere i Norge ettersom det norske ordet ikke er identisk med betegnelsen for mennesker fra India i motsetning til på engelsk og spansk. Dette har Norge til felles med de fleste andre europeiske land.
(Wikipedia)
Jeg bruker selv tvilsomme ord som “indianer” eller “neger” noen ganger, når det passer best slik i setningen, men jeg ville ikke beskrevet noen av gruppene – eller andre “grupper” som historisk sett er plaget av mobbing og forfølgelse for den saks skyld – på denne måten i noen slags akademisk nøytral sammenheng, inkludert ordet “hvit” som også brukes som et rasistisk skjellsord. Problemet består jo i at man fratar folk deres individualitet og heller betrakter dem som “representanter for en gruppe” som man har ferdig utarbeidede “meninger” om, hvilket bringer meg til dagens poeng — meninger. Hva er de og hvem bruker dem til hva slags formål?
Jeg vil påstå at en “mening om en sak” utgjør et metafysisk holdepunkt for idioter, og “idioter” er definert som individer som tror at de forstår noe. Ingen er idioter i sin naturtilstand, men alle kan bli idioter i sin kulturtilstand. Forstår vi hverandre så langt? Det er litt subtilt dette her, men poenget er uansett at idioti ligner på tro, og at det til syvende og sist handler om en kulturbetinget nevrose. Si for eksempel hvordan man ved å bruke visse ord henfaller til ordenes definisjonsmakt, som det ovenfor nevnte ordet indianer. Jeg har hørt folk fnyse og kalle det politisk korrekthet når man oppfordres til å heller kalle denne gruppen “den amerikanske urbefolkningen” og min umiddelbare reaksjon er at denne protesten som folk føler er et interessant fenomen. La oss kalle det en mening.
En svært vesentlig egenskap ved meninger er at de behøver ikke å være basert i fakta (og er det som regel heller ikke). De er subjektive mentale konstruksjoner designet for å støtte individets mentale likevektstilstand, det vil si danne bolverk mot den eksistensielle angsten som er en del av alle menneskers livsopplevelse og som grunner seg i fysikkens fundamentale foranderlighet, eller usikkerhetsrelasjonen om du vil. Man kan for eksempel mene at indianere er morderiske villmenn til støtte for sin egen individuelle livsopplevelse av å være en heroisk nybygger langs frontlinjen av et stort sivilisasjonsprosjekt. Det fungerte for amerikanere på 1800-tallet. Noe lignende fungerer for israelere i dag. Slik sett kan vi si at meninger danner byggesteinene til en mer holistisk mentalitet som skiller ens egen virkelighetsopplevelse fra den som “de andre” forholder seg til. Man opererer rett og slett med divergerende “verdensforklaringer” selv om alle objektive forhold forblir de samme. Jeg har ved forskjellige anledninger brukt ordet adjektivitet – som en slags tredje posisjon i forhold til motsetningsparet subjektiv og objektiv – om den typen mentalitet som legger vekt på folks meningsbaserte verdensforklaringer. Man oppfatter seg selv som “medlem av kulturen” i motsetning til de som på forskjellige måter er annerledes, eller utenfor, og dermed har man rett til å bruke kulturens adjektiver for å beskrive seg selv. Du vet. Sivilisert, avansert, sofistikert, demokratisk, frihetselskende, høyt utviklet. Den typen ting. Sånt som vi kaller oss selv i nyttårstaler og når vi ellers skal feire vår “bedrehet” som kultur i verdens politiske historie og geografi.
Når jeg beskriver folk – inkludert meg selv – som evneveike så mener jeg akkurat hva jeg sier. Enten mangler de dem eller så bruker de dem ikke. Uansett evner de ikke å komme seg forbi en mental sperre eller eventuelt evner ikke å komme seg ut av en rekursiv logisk loop – eller et sirkelargument om du vil – og de forblir dermed fanget i en labyrint av dårlige argumenter som de er nødt til å improvisere rundt hver dag og hele tiden for å “forklare” sin tilstand av idioti, både for seg selv og andre som gidder å høre på den ynkelige klynkingen. Enten man faktisk er mentalt tilbakestårnde og av den grunn ikke får til noe bedre eller man er lat og gidder ikke å utvikle sine egne mentale egenskaper forbi barnehagestadiet så er man uansett evneveik i forhold til en saklig diskurs om begreper og deres betydning. Alt man har er følelser og det duger rett og slett ikke. Kompetanse er nødvendig. Disiplin er nødvendig. Men først og fremst er det nødvendig å utvikle en fullkomment nådeløs kritisk sans, som tar utgangspunkt i selvkritikk. Man behøver ikke å lure på om man tar feil. Man tar alltid feil. Spørsmålet er bare på hvilken måte man tar feil og hva dette betyr for ens eget forbedringspotensiale.
