Subversiv er det som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler. Det betyr også undergravende.
(Store norske leksikon)
Høyforræderi er en handling som tar sikte på endring av det bestående statsstyre ved ulovlige midler, for eksempel ved vold eller tvang rettet mot statssjefen eller andre av de høyeste statsmyndigheter.
(Store norske leksikon)
Autokrati er styreformer der mesteparten av den politiske makten er samlet i hendene på en enkeltperson eller en forholdsvis liten gruppe, med forholdsvis få konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger på hvordan denne makten utøves.
(Store norske leksikon)
Som alle vet kom Franco – altså Francisco Paulino Hermengildo Teodulo Franco Bahamonde, som er hans fulle navn – til makten i Spania etter en brutal borgerkrig hvor han viste i handling at han faktisk var “villig til å drepe halve den spanske befolkningen for å hindre marxismen fra å etablere seg i Spania” (noe Franco ofte blir sitert på som en “shorthand” måte å beskrive hva slags type han var) og som i praksis betød en vanhellig allianse mellom staten, kirken og kapitalen. Borgerkrigen var jo ikke “bare en krig” — det var også både et statskupp og en revolusjon, hvor den demokratisk valgte regjeringen – den spanske republikken – ble omstyrtet med vold og våpenmakt, til fordel for et autokrati som ble sittende med makten i førti år. Franco søkte – og fikk – diverse hjelp og støtte fra de allerede etablerte fascistiske regimene i Tyskland og Italia både under selve borgerkrigen og i årene som fulgte frem til fascismens fall i Europa i 1945. Dette var imidlertid en ulik handel. Franco ga ikke mye tilbake. For eksempel var den såkalte “Blå legionen” som deltok i Den andre verdenskrig til fordel for Tyskland egentlig mest en bekvem måte for Franco å kvitte seg med de mest ivrige ideologene. Selv var han jo opportunist til fingerspissene og kanskje mer lik Napoleon enn noen av sine samtidige diktatorer. Franco hadde ingen “sak” sånn sett. Ingen ideologi, annet enn de vage fantasiene om “det egentlige Spania” som han vokste opp med i et offisershjem i El Ferrol samtidig med at det spanske imperiet kollapset etter krigen mot USA i 1898, da de tapte både Fillippinene og Cuba. Det må ha vært et underlig oppvekstmiljø for den følsomme unge gutten som senere utviklet seg til å bli en paradoksal sammensetning av motstridende personegenskaper. På den ene siden var han nærmest evneveik i forhold til allmenkunnskap om “tingene i verden” og sjokkerte folk med sin overfladiske væremåte i sosiale sammenhenger. På den andre siden var han utspekulert, ondskapsfull og hevngjerrig; en manipulator i verdensklasse som ikke skydde noe middel.
Franco var, kort fortalt, en latterlig figur som imidlertid trakk pistolen og drepte de som lo av ham. Vil flere flire eller hva? Det er aldri noen forsvarlig øvelse å sette diagnoser på folk i etterkant av begivenhetenes gang, men det virker rimelig å påstå at Franco var en sosiopat som hadde dårlig greie på “normale menneskelige følelser” og/eller ikke tok noen slags hensyn til denslags. Sånn sett er det en viss paritet mellom historiens “sterke menn” som søker personlig makt i ordets mest bokstavelige forstand. Man legger invariabelt merke til at de alle “mangler noe” i forhold til det man oppfatter som “normale menneskelige egenskaper”. Nå er jo mennesker rimeligvis forskjelligartede av natur; likt søker likt og det ene med det andre, men på den samme måte som man forventer at folk har to armer og to ben forventer man også at de har “normale menneskelige egenskaper” — og i den grad de mangler legemsdeler eller sjelsevner må man forutsette at de har kommet til skade av noen slags årsak, eventuelt at det er en såkalt “medfødt lyte” som de bare må leve med som best de kan. Det er i vår tid et kjent fenomen at alvorlige sosiale avvik hos foreldregenerasjonen kan påføre barna skader på sjelsevnene. Vi kaller det traumer og for diagnostiske formål sorterer vi det i diverse kategorier, men det er uansett og alltid en funksjonshemning vi snakker om. Vedkommende har et avvik i forhold til de “normale menneskelige egenskaper” som gjør at de ikke sosialiserer “hensiktsmessig” i forhold til å danne laterale vennskapsforbund, romantiske forhold, likeverdige kollegiale forbindelser, og så videre. Hva er det? Hvorfor oppfører de seg slik? Er det noe som går an å vite eller handler det om “personlig mystikk”? Spillteoretisk sett kan vi si at en “perfekt opportunist” aldri former andre forbund enn de som er hensiktsmessige innenfor en horisont av personlige ambisjoner. Machiavelli beskriver dette i “Fyrsten”. De som søker og oppnår diktatorisk makt, altså de som i praksis er “fyrster” i kraft av sin personlige makt, er allerede i utgangspunktet “krigsherrer” av verste “Game of Thrones” type kaliber. Alle metoder som medfører mer makt til dem er gode metoder. Derfor kan det aldri finnes noe sånt som en likeverdig partner. Ingen “organiske forhold”. “Født sånn eller blitt sånn” er en gammel debatt når det kommer til politisk makt og psykopati. Det virker åpenbart at manglende evner til å danne laterale personlige forbindelser henger sammen med paranoid personlighetsforstyrrelse, men hva som er årsak og hva som er virkning er mindre åpenbart.
Etter borgerkrigen i Spania ble det trukket opp visse dokumenter og i et av disse ble ordlyden som beskrev Francos stilling bare noen timer før den på forhånd avtalte signeringsseremonien endret fra “regjeringssjef” til “statssjef”. Mange likte dette dårlig men hva skulle de gjøre? Ved dette tidspunkt visste alle at å stille seg i veien for Franco var ensbetydende med selvmord. Ikke politisk selvmord i den forstand at de mister stillingen sin, men den typen hvor et par karer drar deg ned i en kjeller og skyter deg. Slik oppsto El Caudillo, føreren. Innsatt på ubestemt tid og gitt den misjon å gjenskape “det ekte Spania”. Som alle vet ble han sittende til han døde og spansk politikk har etter denne erfaringen vært særlig fokusert på å unngå noen gjentagelse av historien. Etter innsettelsen – og som en passende start på “freden” Franco til enhver tid snakket om – fulgte utrenskningene. Hvis vi sorterer tingene litt og skiller kuppet fra revolusjonen og borgerkrigen kan vi beskrive tiden mellom 1939 og 1945 som “terrorfasen” av Francos revolusjon. “De annerledes tenkende” – det vil i det store og hele si annerledes enn Franco – ble definert som subversive og potensielle høyforrædere, uansett hvor i verden de befant seg. Mange tusen døde i tyske konsentrasjonsleire etter arrestasjon i Frankrike og andre land under tysk okkupasjon. De som aldri kunne eller ville flykte fra Spania ble samlet opp, summarisk henrettet og kastet i umerket grav. Folk jobber den dag i dag med å spore opp og identifisere levningene etter terrorens ofre. Franco gjorde Falangen til statsbærende politisk parti og medlemmene der ble kalt falangister. Det vennskaplige forholdet mellom falangister og nazister ble betydningsfullt i 1945 og årene som fulgte umiddelbart etterpå, da det ble aktuelt å flykte via Spania til ymse Latin-Amerikanske land for tidligere SS-medlemmer og andre som var etterlyst i forbindelse med oppgjøret etter Den andre verdenskrig. Hele komplekset med kuppet, borgerkrigen, revolusjonen, terroren og de førti årene med Franco oppleves som “nær fortid” av mange spanjoler og de liker dårlig å snakke om det med hverandre, enda dårligere med utlendinger. Det er jo en stygg historie.
