Mennesket som art har forfalt ganske kraftig i løpet av de seneste 5000 år. Vi er dummere og mer ynkelige enn vi noensinne har vært, men til gjengjeld har vi smarttelefon med skritteller og GPS. Slik fører vi regnskap over både hvor langt vi har gått og hvor eksakt vi har havnet. Er den postmoderne livsstilen sunn? Nei, selvsagt ikke. Men den er i det minste komfortabel. En av de siste jobbene jeg gjorde som selvstendig murer – jeg er jo pensjonert fra faget nå – var å bytte èn baderomsflis hjemme hos noen i Oslo. Det kom på nesten seks tusen kroner. Det å fjerne en sprukken flis og erstatte den med en ny involverer jo faktisk en rekke arbeidsoperasjoner som krever flere dager. I utgangspunktet anbefalte jeg vedkommende å kamuflere den sprukne veggflisen ved å for eksempel sette noe foran eller henge et bilde over den, men han insisterte selv om jeg sa at det kom til å bli uforholdsmessig kostbart. Pengene var ikke viktig. Det avgjørende element i saken var lang tids irritasjon over denne imperfeksjonen i et ellers flekkfritt badeværelse. I det hele tatt var den leiligheten veldig “designet” og preget av både dyre materialer og snasent møblement, arrangert som noe man kan finne i for eksemplel visse pornomagasiner for interiørdesignere, altså det jeg kaller et mausoleum for den gode smaken. Det ser jo ikke ut som om det bor mennesker der. Imidlertid kan man når som helst komme og fotografere faenskapet for å presentere det på trykk. Så da så. Hva kan man si? Mennesker er forskjellige.
Vedkommende kunde var heldigvis ikke av det pratsomme slaget så den historien jeg konstruerte i mitt eget hode var at dette handlet om noen som er det man på engelsk kaller en neat freak, det vil si en person som ikke tolererer at noe avviker fra den orden som de liker å ha, noe som i verste fall kan være et patologisk personlighetstrekk — men dette vet jeg jo strengt tatt ikke. Kanskje sprakk flisen i løpet av noen slags ubehagelig episode som kunden ønsker å glemme? Folk er jo noen kranglevorne apekatter som kaster gjenstander etter hverandre, og det ene med det andre, gjerne i forbindelse med sjalusi og andre dramatiske foreteelser. For alt jeg vet ble regningen sendt videre til noen andre som hadde bedt om unnskyldning og lovet å betale for skaden. Da er det jo ikke så nøye hva det koster. Altså, noen ganger er det opplagt hvorfor noen ønsker å bestille en jobb, men andre ganger er situasjonen “åpen for fortolkning”. Uansett er sannheten at man ser mye rart som håndverker. Mye sjuskete og dårlig arbeid, naturligvis, som ofte er årsaken til at man er der i det hele tatt, men i tillegg ser man det man ser i forhold til kundens livsstil og personlighet. Ikke fordi dette er noe man egentlig ønsker å se, men når noe står der midt i det man her omkring kaller “glaninga” så blir det som det blir. Poenget jeg skal frem til her er at det er individuelt hva slags orden folk har i sine hjem. Eller kanskje det korrekte ordet er stil, hvor “mangel på stil” i seg selv er en form for stil. Siden jeg er en mann av mange fordommer har det alltid vært slik at jeg “tenker bedre” om folk som har en stil jeg liker. La oss si at de for eksempel har det man i annonsene for eiendom kaller høy standard i forhold til allerede utførte håndverksarbeider, ikke minst i materialvalgene. Du vet. På en måte som gjør at man ikke synes det smaker surt å legge sitt eget verk til det stedet hvor man er og jobber. Jeg vet, jeg vet. Mange driter i sånt, men alle de dyktige håndverkerne jeg kjenner foretrekker å jobbe med seriøse prosjekter, i den grad dette er en aktuell valgmulighet. Sånt er bedre for integriteten og den faglige stoltheten, i den grad man har noe slikt.
Tidlig i karrièren syntes jeg de feteste jobbene var de man fikk for det offentlige. Ting som kunne strekke seg over måneder og år. Ting som involverte store beløp. Ting som krevde både ansatte og det ene med det andre. Men mot slutten gjorde jeg utelukkende små jobber for privatkunder, helt alene og aldri noe som tok mer enn èn uke. Raskt inn og raskt ut. Wham bam thank you mam. Pengene på konto uken derpå, nema problema. Den aller siste jobben jeg gjorde var et støpedekke med grunnmur for en garasje. Veldig standard vare. Ikke på langt nær så spesielt som mye annet jeg har laget — og som kommer til å stå støtt i tusen år hvis ingen sprenger faenskapet. Kunstneriske anlegg er egenskaper man kan spille ut på ymse vis og i mitt tilfelle var jeg lenge sterkt etterspurt blant sånne som hadde “nok penger” og som uten å blunke flekket opp nærmest hva som helst slags beløp for fine arbeider i noen slags bonderomantisk stil. Peisinnsatser i laftehytter og den typen ting. Opparbeiding av fancy hageanlegg. Det som først og fremst er viktig for de med “nok penger” er at det er eksklusivt. Hvis det står en Bentley eller en Lamborghini i garasjen så spisser de ørene når man begynner å snakke om “materialvalg”. Enten de tenker “funkis”, med lange rette linjer, glatte overflater og så videre, eller de vil ha det rustikt, så vil de uansett ha “de beste materialene”. Og de er allerede inneforstått med at det vil bli dyrt. Det gjelder en egen form for psykologi med rike kunder. Mange får nærmest “dyreskjelven” når de priser seg over markedsgjennomsnittet, men jeg forsto tidlig at folk som tenker i millioner bryr seg lite om hundrelapper. De er som regel på sitt mest fornøyde når de får følelsen av at de kjøper noe som (nesten) ingen andre kan få. Hva skal ellers være poenget med alle pengene? Man kan jo ingenting ta med seg dit man går, som sangen sier. Penger er bare noe teoretisk hvis man ikke “plasserer” dem et eller annet sted. Det er jo presumptivt antatt at håndverksarbeider som man betaler for kommer til å øke verdien av eiendommen, så det er ikke en kostnad, det er en investering. Man kan bruke opp penger eller man kan parkere dem på en måte som skjuler dem helt frem til eiendommen skal selges, hvilket bringer oss til dette med svarte jobber. Jeg skal ikke engang si hvem som betaler svart der ute, men jeg kan si så mye som at det har vært både “kjendiser”, forretningsfolk (mye av det), folk som er ansatt i politiet — og til og med en ligningsdirektør ved en spesiell anledning. Man merker det ganske raskt når de begynner å fiske i den retningen. Jeg har selv ingen moralske skrupler i forhold til å utføre svarte jobber, men folk må jo forstå at dette er et straffbart forhold. Nå har jeg noe på deg, liksom.
Etter min mening består begrepet arbeid i “ting som behøver å bli gjort”. Ihvertfall er dette hva mitt antatt medfødte bondevett forteller meg. Nødvendighetene ruler. Først må vi gjøre det som er nødvendig, siden kan vi svinse og svanse med all mulig slags annet fjas. Jeg vet ikke om det er vanlig å tenke slik. Mange ser jo ut til å være mer “åndelig” orienterte, men jeg er altså en beinhard pragmatiker. Jeg liker ikke å bli blandet inn i det man kaller “moffe” — altså meningsløs, overflødig eller bent frem bortkastet virksomhet. Sånt er en fornærmelse mot den sunne fornuften. Men ting er som de er. På en side er det provoserende at folk for eksempel kan leve av å spille fotball, på den annen side er det bare rimelig at de som faktisk spiller fotballen får sin rimelige andel av de vanvittige beløpene som omsettes innenfor sporten. Hvis jeg bestemte i samfunnet ville jeg uten å nøle økse til døde alt som hadde med “finanser” å gjøre. Festen er slutt. Nå skal det jobbes. Norge har ingen mangel på “ting som behøver å bli gjort” men vi har et system som favoriserer snyltere og landeveisrøvere. For ikke å si psykopater. Hvis man gjorde en stor spørreundersøkelse blant befolkningen tror jeg bestemt at et overveiende flertall ville oppfatte det som rimelig at man finansierte sin personlige livsførsel via det å utføre nødvendig arbeid mot en fornuftig lønn. Spørsmålet er bare hva man oppfatter som nødvendig. Eller kanskje et enda bedre spørsmål er hvem som sitter med definisjonsmakten i denne saken. Det er ganske ironisk at en som definerer seg selv som “kriminell på et ideologisk grunnlag” – altså jeg – synes at den alminnelige samfunnsmoralen stinker som et fjorten dager gammelt lik. Kanskje også litt foruroligende. Det er ikke vanskelig å se hvordan det ene henger sammen med det andre når vi snakker om økonomisk vekstpolitikk og økologisk forfall. Det kommer ikke til å hjelpe om alt kraftforbruk flyttes over på elektriske kilder når problemet er at vi har at alt for høyt kraftforbruk totalt sett. Og sånn går dagene.
