Jeg har aldri respektert Amerika. Det ville i så fall vært en fornærmelse mot de jeg faktisk respekterer. Hvem ønsker å havne i slikt selskap? Det jeg har er en form for vaktsomhet, lik den jeg ville hatt overfor en bande med drita ungdommer som har skytevåpen. Riktignok har jeg ikke selv tilbrakt spesielt mye tid i USA, kanskje bare seks måneder sammenlagt, spredt over flere år, men jeg har hatt en slags dialog med ymse amerikanere pågående siden internettet var en ny og flæsjete ting. Dette har imidlertid ikke påvirket meg i noen positiv retning. Tvert imot. Så lenge alt jeg hadde var fordommer hadde jeg også en sunn dose skepsis til mine egne tanker og følelser, under presumpsjonen om at “jeg kan jo ta feil” (selv om jeg holder avstand av sikkerhetsgrunner). Men jeg tok ikke feil. Jeg pleier ikke å ta feil. Jeg bare betrakter det å ta feil som en alltid like aktuell mulighet, basert i det faktum at jeg er bare en dum rassape som først og fremst er selvopptatt og svak. Jeg drives mer av feighet og forfengelighet enn av noen moralsk høyverdige idealer. Men det er hva det er. Man får bare gjøre så godt man kan med det man har og la det stå til. Livet blir uansett aldri perfekt — og plutselig dør du.
Hvor godt kjenner jeg Norge? Dette må være grunnstandarden som jeg måler alt annet ut ifra. Jeg er født og oppvokst i Norge og har tilbrakt mer tid her enn noe annet sted. Andre land jeg har bebodd mer enn tre måneder i strekk er – i fallende orden, målt etter tid – Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike og Danmark. (Jeg har aldri oppholdt meg mer enn 24 timer i strekk i Sverige.) Det er rimelig å si at jeg er en vesteuropèisk sjåvinist. Jeg tiltrekkes på ingen måte av land i Afrika, Asia eller Oceania — men jeg har et svakhetspunkt for Sør-Amerika. Jeg liker den latinske kulturen. Uansett, jeg vil selv vurdere min kunnskap om Norge som “ganske god”. Jeg har en intuitiv forståelse for “det norske” som gjør at jeg aldri føler meg fremmed på steder hvor folk hovedsaklig snakker norsk og identifiserer seg som norske. Noe av det samme – bare i svakere grad – gjelder min forståelse for lokale særheter i de andre landene jeg har nevnt. Det er aldri vanskelig å etablere kontakt med de innfødte og folk oppfatter meg ikke typisk som en “turist” av den enkle grunn at jeg ikke oppfører meg som en turist. Jeg er noe annet. Jeg er en gjest. Jeg anser at jeg i utgangspunktet har et ansvar for å representere Norge på diplomatisk forsvarlig vis og vise respekt overfor de lokale skikkene enten jeg forstår dem eller ikke. Er det ikke interessant hvordan de som selv er mest uforskammede og rølpete i sin personlige fremtoning når de besøker utlandet samtidig også er de mest innvandringsskeptiske?
Hvilket bringer meg tilbake til USA. Det mest uutholdelige med amerikanere er jo at de så ofte anser seg som “bedre” enn alle andre (mens de i virkeligheten er et godt stykke verre — sutrete, arrogante og udannede). Alle ønsker å komme til Amerika er en holdning man finner hos nesten alle amerikanere, men så langt meg angår så kan de få ha skithølet sitt i fred. Jeg finner ikke noe som er beundringsverdig i USA. Det er et fælt sted befolket av fæle mennesker. Kanskje ikke det aller siste sted jeg ville ha bosatt meg frivillig, men det er nære bunnen. At de kjenner på en viss grad av innvandringspress handler ikke fullt så mye om at USA er så jævlig bra som at folk flykter fra krig, sivil uro og fullstendig forkastelige levevilkår i sine hjemland, som ofte kan spores direkte tilbake til amerikansk påvirkning. Men USA prøver i det minste å ha en rettsstat som styres etter demokratiske prinsipper og FNs menneskerettighetskonvensjon på det innenrikspolitiske plan, selv om dette har forvitret kraftig i løpet av de siste tredve år (og har forsåvidt aldri vært helt gyldig for indianerne og de svarte). Vi har nå en situasjon hvor sannsynligheten er større enn null for at fascister vil overta regjeringsmakten og kjøre alt i grøfta. Entusiastiske som de ellers måtte være, fascister er selvfølgelig aldri verken intelligente eller kompetente. De bare tror det selv. Han Donald Trump er jo nærmest en parodi på en pompøs fascist med “stormannskomplekser”. Hvorfor noen tror denne fjotten duger som statsoverhode er en gåte for meg. Det har alltid gått lukt til helvete hver gang en fascistisk orientert politisk gruppering har overtatt regjeringsmakten, uansett tid og sted ellers, inkludert USA under Trump og “trumpismen”. Han rakk å gjøre mye skade før velgerne ga ham sparken.
Som vanlig er den djevelen man mener at man ser i omgivelsene identisk med den djevelen som bor i en selv. Det er jo sånn trollspeilet virker. Jeg mener, hvor tror du tankene kommer fra? Nesten alt er fantasier om hva som i verste fall kan skje hvis alle andre er like ynkelige og usle som en selv. Det kalles psykologisk projeksjon og er drivkraften hos alle moralister og denslags. Mekanismen er banal. Det handler om å finne noen å skylde på. Jøder. Muslimer. Negere. Homofile. Hva som helst duger — og hvis man er skikkelig opprådd for syndebukker slik sett kan man alltids skylde på kvinner. Si for eksempel hvordan “samfunnet har blitt feminisert (og dermed svekket)”. Man legger bare ansiktet i bekymrede folder og sier noe om hvordan barn trenger maskuline rollemodeller — fordi dette er noe man føler veldig sterkt, selv om det selvsagt bare er pissprat og vås. Men sånn er jo følelsesmenneskene, særlig hvis de er menn. De gir blanke faen i fakta og data, det som styrer dem er den såkalte magefølelsen (som pussig nok alltid er til fordel for dem selv). Dette er kanskje det sivilisasjonsproblemet som er til mest skade for oss alle; at vi på grunn av vår beskyttede livsstil kan hengi oss til uetterrettelig følsomhet uten at naturen straffer oss umiddelbart, en tendens som har kommet lengre i USA enn noe annet sted. “Min egen personlige sannhet” oppgis av et flertall amerikanere som den viktigste drivkraften i deres liv, gjerne sauset sammen med alskens religiøse fordommer av det mest fjollete slag. Hvorfor skal man respektere dette? Eller rettere sagt, hvordan kan man respektere dette hvis man har selv det minste fnugg av selvrespekt? Det må i rettferdighetens navn sies at ikke alle amerikanere er idioter, men det ser ut til at en demokratisk majoritet blant dem er evneveike troll. Til tross for dette er det imidlertid ikke vanskelig å finne både hyggelige og opplyste amerikanere. Det er bare ikke disse som styrer landet. De er en minoritet som trollene beskriver som “eliten” og hater mer enn noe annet her på jorda. Vi finner det samme – dog i mye mindre grad – også i Norge. Det vil si sånne som frykter og forakter “de intellektuelle” (eller “ekspertene”) og mener at folkets visdom er noe som vil fremkomme på magisk vis, akkurat som markedskreftene er et uttrykk for den sanne gudsmakten.
Heldigvis er det ikke min jobb å løse verdensproblemene. Slik jeg ser det begrenser mitt personlige ansvar seg til å oppføre meg som folk når jeg er ute blant folk — og heller holde kjeft, eventuelt forlate stedet, enn å yppe til strid når jeg treffer på noe eller noen jeg ikke liker, som forsåvidt skjer “hele tiden”. Jeg er jo en kravstor jævel når sant skal sies. Men samtidig blander jeg meg ikke inn i andre folks affærer uten å ha blitt invitert, og selv da er det mer enn nitti prosent sannsynlig at jeg foretrekker å ikke engasjere meg. Hvorfor skal jeg vel det? Min makt er svært begrenset og min tid i dette livet er kort. Det er bedre å investere mine begrensede ressurser på noen få steder hvor det monner heller enn å bælje tut om alt det jeg ikke har noen makt til å påvirke. Jeg forventer ikke at folk skal verken like eller forstå meg. Sånt er ikke viktig. Jeg er ikke viktig. Jeg er jo bare just another skapning som har kommet hit til jorda for å oppleve døden, noe som forsåvidt ikke haster så veldig for meg. Det finnes jo så mye interessant i livet. Så mye man kan gjøre, så mye man kan se. Verdenskraften er ganske hypnotisk sånn sett. Et kaleidoskop av former og farger, lyder og lukter. Man blir definitivt hekta på det selv om det ikke er til å begripe. Det er jo dette som gjør folk til idioter: Når de tror at de forstår denne verden og “livet i seg selv”. Touchez pas au grisbi som franskene sier. Ikke kødd med byttet (når du kommer som jeger). Men nå har jeg skrevet nok i denne bloggen. Det er på tide å gå og skreve noen andre steder. Men først den obligatoriske sangen, som i dag handler om metafysikk:
