Jeg vet ikke eksakt hvor mange dokumentarer om historiske emner jeg har sett, men det begynner etterhvert å bli noen. I tillegg kommer et enda høyere antall bøker og andre publikasjoner. Hvem teller sånt? Interessen er en fugl som flyr dit den vil. Jeg vil ikke si at jeg har noen spesiell “nisje” verken når det kommer til region eller epoke; det jeg spesifikt prøver å sette meg inn i – og forhåpentligvis til en viss grad forstå – er menneskehetens historie, definert mer ut ifra sin biologi enn kultur og politikk og sånt. Dette er sekundære fenomener. Jeg mangler rett og slett evnen til å bli opphisset over sånt som man synger om i nasjonalsangene — og enda mindre typisk religiøse hymner. Det er for dumt. Nesten alt mennesker gjør er tankeløst skadeverk, kun motivert av sin egen vinning. Den store hjernekapasiteten har ikke gjort oss intelligente, men sinnssyke. Er dette tragisk? Ja selvsagt, men det er også komisk, på en “Coen Brothers” måte.
Filmers formspråk betyr noe, men det er ikke det viktigste. Man kan tilgi nesten hva det skal være av amatørmessig fomling på alle plan så lenge det er en interessant historie, men det motsatte er ikke tilfelle. Hvis historien er kjedelig og uengasjerende spiller det liten rolle hvor mange penger man kaster inn i filmen for å få alt til å se fint og blankt ut. Det blir bare enda mer irriterende når en dårlig fortalt historie om uinteressante temaer åpenbart er en påkostet produksjon — men sånn blir det likevel noen ganger. Så har man valget: Skal jeg gidde å se ferdig dette selvnytende makkverket? Gi det en sjanse. Problemet er at jeg nesten aldri orker å se ferdig den typen dokumentafilm som har en “forteller” som beveger seg rundt i bildet mens de peker og forklarer omtrent halvparten av tiden, mens resten består av diverse alt for kleint dramatiserte scener – de ligner ofte middelmådige kostymedrama – hvor et antall skuespillere later som om de slår hverandre ihjel og det ene med det andre. Herregud. Voiceover er definitivt hva jeg velger, i den grad valget er fritt.
Det er ganske interessant at jeg opplever “engasjerte amatørers” verk på YouTube som et bedre alternativ enn hva som helst de grunnrike innholdsprodusentene på den kulturbærende britiske statskanalen BBC – som pleide å ha et veldig bra rykte slik sett helt til langt inn på det thatchifiserte 80-tallet – har klart å smøre sammen på flere tiår. Jeg prøver ofte å se den typen dokumentarfilm hvor de tilsynelatende har brukt mer bare på det tekniske støtteapparatets reisebudsjett enn hva alt utstyret – og hele huset med – til en av de foran nevnte “engasjerte amatørene” koster. Men hva er poenget? Det funker ikke for meg når jeg blir sittende med kritiske innvendinger mot hele produksjonen som sådan mer enn å slappe av og bare la filmen gjøre jobben sin. Jeg vil ha bort “programlederen” og jeg vil ha bort skuespilleriet. Jeg vet jo allerede at det er ikke “vanlige mennesker opptatt med sine daglige aktiviteter” vi ser når de for eksempel har laget til noen slags fantasi om landsbylivet i jernalderen eller gatelivet i Roma. Hvorfor gjør de dette? Vennligst kom med mindre fjas og mer saklig materiale. Bruk heller budsjettet på research. Seriøst. Det er for eksempel ikke nødvendig å reise til Barcelona og Madrid med hele crewet bare for å filme et par minutter med “programlederen” i bildet mens han prater og peker på “historiske åsteder” — det er nok med bare noen arkivbilder som flimrer og går mens en normal stemme fremfører en godt nok skrevet tekst om akkurat det samme.
Generelt sett er det sannsynligvis best å bare la sånt passere som man typisk merker at man får negative reaksjoner på. Bli med Brittany Hughes på hennes reise til Kreta — eh, nei, ellers takk, for å være ærlig så driter jeg i hele Brittany Hughes, og vil helst slippe å se henne i bildet mens hun vandrer langs strender eller reiser med båt, men Kreta er jo interessant. Eller rettere sagt, bronsealderens minoiske kultur slik den var på denne øya for tre-fire tusen år siden, ikke dagens turistforurensede nytelsesanstalter. Herregud. Et håndholdt mobilkamera med en privat reportasje fra et museum – hvor kamera typisk er rettet mot tingene på utstilling mens en stemme i bakgrunnen snakker om inntrykkene sine – er mer interessant som dokumentar enn det overproduserte våset til BBC. Jeg snakket nettopp om dekadanse. Å drasse med seg et team på sikkert opptil et dusin på reise Europa rundt bare så denne programlederen skal kunne gå rundt på mange “historiske steder” mens hun smiler og kaster på håret – se! pyramider! se! selfie! – er faen skjære meg dekadent så det holder. Men når det er sagt, det er selvfølgelig ikke bare sorgen. Det er jo flinke folk, så produksjonen har teknisk høy kvalitet og bildene er fine — men som tidligere nevnt blir hele opplegget en clusterfuck av perler og svin. Mye bra, men også mye irriterende. Hvilken side vinner til sist? Egentlig ingen av dem, siden jeg faktisk godtar de delene jeg oppfatter som fjasete som “the cost of doing business”. Så lenge de klarer å komme med noe som er interessant så gjør dette opp for resten.
