Så vidt jeg vet, eller tror, eller er vant til eller kanskje har misforstått men uansett forventer jeg vel at det skal være slik, så er det en viktig del av vanlig høflighet at man “gir hverandre plass” under en samtales forløp. I praksis at man venter til den andre er ferdig med å snakke før man tar ordet. Helst bør man selvsagt lytte til hva som faktisk blir sagt også, men det blir kanskje å være storforlangende. Derfor setter vi som minimumsstandard at man ikke skal avbryte samtalepartneren mens de er midt i setningen sin. Dette klarer alle å få til hvis de virkelig forsøker. Det er ikke vanskelig. Man må bare “vente på tur” uten å snike i køen. Dette er vanlig folkeskikk. Dette er orden. Forventer vi at det skal være slik? Jeg kan ikke snakke for noen andre, men selv pleier jeg å fike til dem med flathånd hvis de irriterer meg. Det stanser kjeften på de aller fleste. Ofte er det faktisk akkurat som om de strever med å forstå hva som nettopp skjedde. Velkommen til virkeligheten sier jeg da. Du har kommet hit til jorda for å dø. Har du det travelt?
Her er et av mine mange gratis råd: Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Jobb langsomt helt til du har fått etablert sunne rutiner. Du kan selvsagt spørre om hva det betyr i praksis å være flink til å tenke og til det er det å si at det viser seg i resultatprofilen din. Har du tenkt bra tidligere? Da er det mer sannsynlig at dette vil skje igjen. Men hvis du som en hovedregel til stadighet er nødt til å justere og oppdatere tenkningen din så er du ingen god tenker. Dette burde være åpenbart. Det vanlige problemet ute blant folk er at de ikke tenker verken langt nok eller dypt nok. Derfor ender de med å “ta feil” som man sier. Hva slags konsekvenser dette vil ha er svært variabelt. Som regel har det lite å si fordi folk lytter jo faen ikke til hverandre. De venter bare på at det skal bli deres tur til å snakke — og selv det er ikke noe man kan forvente seg automatisk. På en måte kan man imidlertid forstå det. Hvor sannsynlig er det at folk sier noe viktig eller interessant? Det mest sannsynlige er at de bare vil snakke om seg selv. Hva de mener. Hva de føler. Hvor (og hvordan) de har vondt, eller opplever diverse andre symptomer på somatiske (eller psykiatriske) lidelser. Uvesentligheter, med andre ord.
Hvorom allting er, jeg kom i skade for å si “jeg tror ikke på det tallet” da en kvinnelig bekjent på et noe opphisset vis – og helt uoppfordret – fortalte meg at “halvparten av alle kvinner opplever seksuelt truende situasjoner i løpet av sine liv”. Fordi jeg svarte det jeg svarte måtte jeg vente til hun var ferdig med å forklare meg hvor lite jeg vet om kvinneproblematikk før det igjen ble min tur til å snakke. Da sa jeg at jeg tror det korrekte tallet ligger mye nærmere hundre prosent enn femti. Kvinner er bare så vant til at menn er “påtrengende” på guffent vis at de ikke tenker over at dette faktisk ikke er greit. Eller kanskje de bare er nødt til å skyve denslags til siden så ofte fordi det er svært upraktisk å ta tak i alt som skjer på denne fronten? Psykologisk overlevelsesteknikk er jo en ting. Man skal videre i livet og har ikke tid til å ta tak i og realitetsbehandle alt som skjer i løpet av en vanlig dag. Mye må bare skyves til siden og kategoriseres om uvesentligheter. Sånn er livet. Som regel et stykke unna “det perfekte”. Heldigvis har vi algoritmer vi kan støtte oss til slik at vi slipper å tenke, nærmere bestemt et sett med såkalte fordommer, eller automatiserte responsmønstre om du vil. Dette sparer oss for bryet med å forholde oss til andre mennesker som om de er individer. Vi behøver ikke å se dem slik. I stedet kan vi se dem som representanter for en kategori som vi allerede er ferdige med å tenke og danne oss meninger rundt. Dette er mye mer praktisk og nøysomt.
Man behøver ikke å tenke svært lenge gjennom saken før man innser at henholdsvis “kvinner” og “menn” er meningsløse kategorier i noe nær alle sammenhenger som ikke involverer aktive kjønnsorganer. Ihvertfall er det ikke – eller bør ikke være – et tema som hører hjemme i noen form for profesjonell sammenheng, det vil si på jobben og sånn. Eller når man observerer noen man ikke kjenner. Betyr det noe om sjefen er kvinne eller mann? Eller kassebetjeningen på supermarkedet? Eller legen som skal undersøke noe på kroppen din? Her er det på tide å repetere det jeg sa tidligere om god og dårlig tenkning. Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Hvis alt du har å komme med er ferdig dannede meninger rundt kjønnskategorier er du mildt sagt ikke flink til å tenke. Dette kan bli et problem, litt avhengig av hvem man er nødt til å forholde seg til i løpet av dagen sin. Behøver vi å blande doktor Freud inn i saken? Mennesker har ofte alle mulige slags nevroser og komplekser tilknyttet såvel sin egen som andres kjønnsidentitet (eller “gender” som det heter på engelsk). Man behøver jo ikke å se lengre enn til den såkalte LHBT-debatten for å oppdage hvor idiotene avholder sine rave-parties nå for tiden. Alle har jo visst til alle tider at det er dumt å klage og jamre om ting som man ikke behøver å utsette seg for, men likevel er det hver eneste dag mange som ramler nedi akkurat den psykologiske dyregrava der. Hva skal man tenke om dette?
Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. – Denne “læresetningen” skal jeg sannelig ta med meg videre på landeveien. 🤗
Man kan egentlig si det samme om alt mulig, si for eksempel “ikke jobb raskt med øks hvis du ikke er vant til å jobbe med øks” og så videre. Mange opplever i etterkant av det som skjedde at det egentlig ikke var vanskelig å forutse at en ulykke med høy statistisk sannsynlighet ville inntreffe.
Sant, og lettere å se sammenhengen når man sammenligner med noe praktisk. 😉